Nyttår

Jeg feiret nyttårsaften i år med noen venner. Tenke seg det… I fjor hang jeg rundt mamma som om livet sto på spill. Jeg var jo bare redd. Hele tiden. Konstant. Jeg var også mye redd denne dagen. Egentlig såpass redd at jeg ikke hadde lyst å entre det nye året på en flekk. Det var tårer, og sorg, og enda mer tårer. Jeg klarte ikke komme meg opp til middagen med familien min. Jeg klarte egentlig ikke komme meg til vennene mine heller, men på det tidspunktet, så var jeg så lei av å føle meg ensom at jeg nærmest sparket meg selv bak. Jeg holdt vel ut en time… Da måtte jeg hjem.

… Og vel hjemme fikk jeg telefon fra en annen venninne. Som reiste hele meg opp, og fikk meg ut av huset enda en gang. Det hjalp på at de ikke var en hel gjeng, for jeg klarte ikke folkemengder denne dagen. Jeg er veldig takknemlig for henne. Jeg vet ikke helt hvordan det hadde gått om jeg ble sittende alene. Men den som reddet kvelden aller mest, … det var faktisk pappaen til Aron.

Nå har vi ikke sett hverandre siden begravelsen. Og jeg har vært så redd for å møte han igjen. At jeg bare skulle se Aron. For Aron var en ordentlig pappagutt, som Joachim ikke kunne lyve fra seg, for å si det sånn 😉 Men det gikk så fint. Faktisk såpass fint at vi har hengt sammen som venner siden. Litt som om vi bestandig har hatt kontakt. Etter alt vi har vært i gjennom, så er det vel ingen som kjenner hverandre like godt som det vi gjør, hehe…

I dag har vi (med andre ord, ikke meg) laget middag, da Joachim er en utrolig dyktig kokk. Det ble innbakt kylling med grønnsaker. Er så mett at jeg ikke tror jeg kommer til å bli sulten igjen denne måneden. Akkurat nå skal vi straks til å spille spill, mens vi åpner en flaske vin. Det er godt å ha noen å snakke med om Aron. Noen som har vært der på reisen i fra starten av. Det føles trygt, og det er ingen som kjenner sorgen slik foreldrene gjør.

En ny sjanse

“… Og jeg håper noen kan si, det går bra, det ordner seg – han kommer hjem skal du se. Men ingen sier det, denne gangen. Ingen kan si det, noen gang.”

14. januar. 2018 – “Man hører ofte andre si hvor rart det er hvor mye små valg, som kan virke ubetydelige der og da, kan endre retningen på hele fremtiden vår. Jeg vil ikke kalle det rart. Jeg synes ikke det èr rart. Jeg synes det er helt grusomt, rett og slett uhyre skummelt. Jeg liker ikke dette med “fri vilje” og “egne handlinger.” Jeg vil bare ha en mal, jeg. En mal å følge livet mitt etter, sånn jeg er sikker på at jeg ikke sier noe dumt, gjør noe meningsløst. Eller bruker tiden min unyttig eller sårer noen uten mening. Jeg vil bare ha en guide som kan fortelle meg hva jeg skal si, hva jeg skal gjøre – hva jeg skal føle. Det høres jo helt nitrist ut – men jeg klarer ikke lenger være kaptein på min egen skute. Skuta mi har gått på skjær for lenge siden, men jeg får ikke gå av.” 

At det nå har gått åtte måneder siden jeg satt å skrev dette. Jeg ble lei meg på mine egne vegne når jeg las meg i gjennom notatene mine i sted. At jeg ikke ønskte meg hverken fri vilje eller egne handlinger, at jeg ville ha en guide som kunne fortelle meg fra punkt til prikke hva jeg nå skal gjøre med livet mitt… Jeg forstår ønsket. Jeg vet hva jeg tenkte. Jeg kan skjønne fortvilelsen min. Det var jo meg. Og ja jøss, om jeg fortsatt skulle ønske jeg kunne dra med meg en guide gjennom livet mitt. En coach, er det vel man kaller det nå for tiden. Men jeg ser jo hva jeg egentlig trenger å gjøre. Det er jo å ta tak i mitt eget liv. Fra roten og opp. Helt opp.

Det er vanskelig, det her. Her hvor jeg nå står. Jeg er ikke lenger på stedet hvil, men en slags form for… en merkelig pause. PTSD går vel inn for den groveste formen for angst som èr, da det er angst som allerede har utspilt seg. Men… angst er angst. Det er to hoveddeler som fortsatt henger som en grå sky over meg i hverdagen, som nå er det jeg jobber mest med i behandling. Når jeg klarer å få dette under kontroll, så er det “bare” sorgen i seg selv igjen. Jeg ser frem til det. Jeg ser frem til å bare kunne gråte, og sørge, uten å håndtere titusen andre ting som kommer i veien, som gjør denne veien så mye vondere enn sorgen i seg selv. Det faktum at jeg skriver “… jeg ser frem til” – så ser jeg at underbevisstheten min har mer troen enn det jeg selv har for øyeblikket.