De kveldene…

“You write so beautifully…
The inside of your mind must be a terrible place.”

Hadde det gått an å forklare, så hadde det vært funnet opp et ord for det nå. Når man går opp, setter seg på knærne, måker unna snø – for å se navnet til babyen sin for alltid karvet inn i en sten. Det finnes ingen ord for det, som kan beskrive den følelsen. Ikke et som er i nærheten en gang.

Jeg gråter ikke hver gang jeg er der lenger. Jeg gjør ikke det. Av og til kan jeg også smile litt mens jeg snur meg en siste gang, og hvisker setningen jeg ikke lenger kan si til han mens han er i armene mine. Setningen med ordet jeg ikke har kalt meg selv høyt på 576 dager.

“Mamma er så glad i deg.”

Nå skriver jeg dette en dag senere (hallo fra fremtiden, 17/02) men den dagen, natt til den dagen, det var første gangen på noen dager der hvor det dukket opp … bilder. Bildet i hodet mitt. Hele den… PTSD møljegreia. Det ene bildet fra obduksjonsrapporten som hverken mamma eller meg klarte å skjule for meg mens vi las den. Og det bildet… Jeg har ikke kastet opp bare en gang. Ingen skal måtte behøve å se sånn. Ingen skal måtte behøve å oppleve det. Generelt obduksjonsrapporter for babyer, for barn – det skulle aldri i det hele måtte eksistere. Det er ikke sånn det skal være.

En av de kommende ukene skal vi forhåpentligvis begynne å sortere i gjennom sakene til Aron. Nå begynner det skummelt å nærme seg to hele år… To hele år siden vi holdt sønnen vår for en aller, aller siste gang. Jeg skrev en eller annen gang i fjor at jeg følte meg klar da. Jeg gjorde selvfølgelig ikke det. Kvalmen tok overhånd. Men en liten del av meg lengter å få sett i gjennom alt nå.

Jeg har en del i en boks på soverommet mitt, av klær, minner og leker… Og stellebagen hans… Men alt samlet. Jeg ønsker å ta på alt samlet. Kjenne lekene hans i fingrene, de myke buksene hans mot kinnet mitt… 🙁 Pappaen til Aron skal også være med på det, så det blir fint. Vi klarte dagen det utenkelige skjedde. Vi skal nok klare det her også… Selv om alle sakene til Aron aldri skulle stått i poser og bokser nå.



Når det går

“I have been lost for far too long,
to not call my journey my home.”

Jeg har mye jeg skulle ha gjort. Egentlig, så skulle jeg ha stresset veldig nå. Jeg svetter på ryggen. Men psykisk, nja. Vet ikke helt om det er et godt tegn eller et direkte faresignal. Posten har jeg ikke hentet på 854930 år, halve flyttelasset mitt står enda med foreldrene mine (og det har jeg ikke engang plass til her, nå, før vi finner en større plass.) Jeg har litt for dårlig økonomi til å ta meg den friheten jeg føler for å gjøre, og buksene mine, helt ærlig, de minsker. Når man har personlig kokk så bare… 😉 Den tid, den sorg – alt til sin tid osv.

Jeg slapper av, med andre ord. Hele meg føler jeg fortjener det nå, og så sier halve meg at… Ikke dra det for langt, da. Heh. Treningen og kostholdet kommer i… Skulle skrive i morgen, men la oss være ærlige, sånn starter man alltid med på mandager? Sant? Ja. Og da… da begynner hverdagen. Hverdagen sånn den må være. Når ting er som de er. Jeg kan ikke huske sist jeg var i stress- modus. I følge flytte- kalenderen så var nyttårsaften siste dagen i helvete. Og det kan stemme godt. For 2019 – til tross for alt som er i vente – så ser jeg bittebittelitt mer og mer fremover. Denne gangen tar jeg kampen, både for meg og alle andre.

For første gang siden Arons død (Dette er fortsatt en veldig rar setning for meg å skrive, og lese… Det føles helt fjernt) så har jeg sakte men sikkert begynt å se litt frem til dagene. Hverdagene. Nå går jo de rundt meg på skole eller i fast jobb, … sånn jeg også skulle vært i, men ting er som de er, det kommer. Og da kan det være vanskelig å finne på noe i hverdagene, litt mer nå enn før ettersom jeg har flyttet. Helgene har jeg alltid de beste rundt meg, når alle har fri fra hverdagens gjøremål… Alt jeg også snart skal forsøke meg på igjen.

Jeg har aldri ønsket meg en A4 hverdag.
… Men en hverdag i min lille A7 boble skal jeg nok få til.

Når sorgen tar overhånd

Tiden er til hjelp. Den vil fortsatt være det. Heldigvis… Noen dager kan jeg fungere, uten at hjernen “rister.” Det er det det føles som, de gangene jeg ikke kan gråte, når jeg må. Når man kveler tårene, fordi … Man kan bare gråte på matbutikken så og så mange ganger. For å si det kort.

Men tiden vil aldri forandre faktum over det som har skjedd. I dag bladde jeg i gjennom videoene mine. Igjen. Sist gang gikk det ikke så bra. Heller ikke gangen før det. Det er det vondeste jeg kan gjøre. Bildene der i mot – de gir meg smil nå. ♥ Det var en gang jeg ikke klarte det heller. Dere som har fulgt meg, vet det her… En gang trodde jeg ikke at jeg noen gang skulle klare å se på sønnen min igjen, uten at ønsket om å dø skulle gjøre en realitet av det hele. Det var så vondt. – Videoene er enda det samme. Av og til bitelitt lettere enn de andre gangene – noen ganger tyngre enn tyngst. I dag var den dagen.

Aron hadde sine måter og kommunisere på. Når noe var fælt (som når han måtte bli tilkoblet ernæringspumpen før Daniel Tiger 😉 ) da sa han i fra. Høyt! Du vet den høye gråten… Han hadde den, men i desse “unødige” tilfellene varte de toppen fem sekund. Og så kom et smil. Det var alltid smil… Nå gråter jeg igjen.

Jeg bladde igjennom, og havnet på ene av de, når han lagde den lyden. Mamma`n i meg, hun vet jo hvorfor. Var det noen som kjente Aron hundre og tre fire fem hundre prosent – det var meg, det. Likevel… Sorgen jeg nå har. Jeg klarte bare høre “gråten.” Logiske delen av meg vet. Det var Arons måte å si nei på. Hans måte å protestere. For, alle barn vil jo helst se barne TV før mat? I allefall Aron. Måten han fikk mat på (sondeernæring, for dere som ikke kjenner til historien til Aron) han kjente ikke ofte på følelsen av sult… Han hadde faste rutiner på mat, som vi fikk opplæring av på sykehuset.

Morsdag hos Aron.

Når jeg hørte den “gråten”… Det var første gangen på en stund nå, der hvor jeg følte jeg ble kvalt igjen. Det gjorde så vondt. Det er ingenting jeg kan gjøre nå. Og jeg vet jo… Jeg hadde ikke kunnet gjort noe annerledes den dagen heller. Jeg kunne jo ikke slå av pumpen, og bare… Droppe måltidet for å la gutten se på Barne TV. Logikken slår jo inn. Men så slår nå også “sorg logikken” inn. Som bare… “TA HAN I ARMENE DINE!”

Desse situasjonene… De får meg til å innse, man kommer aldri over det. Det skjønte jo vi alle allerede. Men. Sorgen, den minsker ikke. Den gjør ikke det. Men – man finner måter å leve med den på. Jeg gråter mens jeg skriver det her, det tok meg tre timer å kunne starte og skrive også – fordi jeg knapt fikk til å puste. Jeg hater desse øyeblikkene. Det føles ut som om jeg skal dø hver eneste gang. Men jeg vet jeg ikke gjør det. Når alt kommer til alt. Men der og da, når man står i det…?

Morsdag, hos besta. Min mormor, Arons oldemor.

Tingen er… Når man har mistet et barn… Hver gang man sørger, helt og fullt, og det slår hardt… Det føles ut som dagen barnet vårt døde. Eller dagen barnet vårt ble begravt. Det er ikke som andre sorger. Det er en evig lang smerte. Og det er vanskelig å måtte leve med. Det er veldig, veldig vanskelig, å måtte innse at man må leve med denne realiteten, livet ut. Jeg savner babyen min. Jeg savner Aron så mye, at jeg til tider nesten tror jeg holder på å bli galen igjen. – Tro meg, var det noe jeg følte det første året, så var det at jeg var på vei til å enten rable, eller dø. At nå, nå kommer mennene i hvite frakker og tar meg. Mesteparten av den tiden, så ønsket jeg det også.

Jeg trenger ikke lenger hjelp hjelp for å trekke pusten når sorgen nærmest tok livet av hele meg. Jeg trenger ikke lenger ambulansen rundt meg, som heldigvis var der, den dagen. Men av og til, så skulle man nesten tro det. Det her er… Hadde man funnet det perfekte ord, så hadde noen kunne klart det til nå. Men når det gjelder barnedød, … Det finnes ikke. Det finnes ikke, fordi det er så vondt.

Nå er det 570 dager siden.
Jeg hadde gitt mitt liv for at han skulle vært her nå.

Styrke

“We always wonder who you would have been and also who we would have become, as your parents.”

Det var ikke enkelt å gå ut den døra, og ikke vite for sikkert for når tid neste gang skulle bli. Vi er ikke lenger de samme. For mye har skjedd for at det skulle være mulig, når tidsklemma også regjerer. Ukene gikk til måneder. Månedene til år. Vi var ikke lenger de vi var, da vi gikk i gjennom korridorene, tilbake til den sommeren vi aldri trodde en ende ville ta. Men vi har vært i gjennom for mye, til å bare kunne svinne helt bort, fra hverandres liv. Vi forble et sted i mellom. Jeg på stedet hvil – du på stedet kjør. Jeg beundrer alt du har klart, hvordan man kan bruke sorgen til en motivasjon for en større fremgang. En større fremtid. Jeg er så stolt av deg.

Det fascinerer meg nå, hvordan vi nå klarer å balansere hverandres personligheter. Det var tross alt vi, som den gang da, nærmest knuste tallerkener i hodet på hverandre. Å få til et vennskap etter det gitt, vi var nok de siste som så den komme. Nå er vi i allefall det vi skulle vært, og forblitt, den gang da vi først møttes. Men misforstå alt korrekt; jeg hadde ikke villet ønsket å forandre en eneste ting! Det ga jo oss livet. På godt – og vondt.

Har du noen gang bare trengt noen? Bare, skikkelig, skikkelig behøvd vedkommende – fordi han eller hun er den eneste som vet, 100%, hvordan du har det? Ikke er dere venner lenger, eller samboere, kjærster, bestevenner, … altså. Hva enn som passer inn, i din situasjon. Dere er ikke lenger noe av det. Du må bare gi blaffen, og strekke ut den hånda, for å kunne klare å puste en dag til.

Aron og pappaen.

Når jeg ser meg rundt nå, … Av alle de jeg har muligheten til å ha i livet mitt – fysisk – jeg har dem. Hver eneste en. Og all den støtten jeg har følt siste månedene, att på til… Det føles bare rart og godt. Selvtilliten knuste i løpet av i fjor. Redselen for å miste noen tok nesten knekken på meg etter Arons død.

… Men så faller biter litt etter litt på plass. I siste liten. Og jeg har pappaen til Aron i livet mitt, som en venn ja, igjen. Det har jo vi for så vidt alltid vært etter vi gikk i fra hverandre, men denne gangen kan vi prate sammen. Altså, skikkelig “voksen kommunikasjon” 😉 Vi vokste opp begge to gitt. Av alle i hele denne verden, så vil det aldri være noen andre som vet nøyaktig hva jeg føler, i sorgen, enn han. Jeg setter så stor pris på at vi har det båndet vi har. Vi klarte oss til slutt. Klapp på skuldra til oss, J.

Takk for at du har tatt vare på farsdagsgaven i fra meg, etter Arons død. Å se den igjen gjorde meg trist, på våre vegne – men også takknemlig. Aron er alltid i blant oss. At du har samlet på alle de små minnene, og viser frem bildene, i våre knøtte leiligheter… Det får meg i gjennom dagene det også. Jeg håper du, akkurat du, som leser det her nå, og står i sorgen – har den samme støtten rundt deg. Det her året, det her hinderet, etter all motgang, … Jeg vet ikke hvordan jeg skulle klart meg uten. Kjemp for å få det til. Bare… Kjemp. Det er verdt det. Det er mer enn verdt det.

Takk.


Samtalen

“We begin to remember not just that you died, but that you lived.
And that your life gave us memories too beautiful to forget.”

“Vet du det har gått fem år?” Hvisket du.
“Kan du tenke deg vi fortsatt sitter her?”
“Kunne du forestilt deg hvordan det hele ville ende?” Mumlet jeg.

Stjernene lyste over oss. En skinte ekstra sterkt.

“Kunne du forestilt deg at det i det hele ville ende?” Sa du.
En klem. Verdens lengste klem. Fem år. Ett og et halvt i helvete. Hvordan kan man skille hva som skjedde og ikke skjedde. Realiteten fra mareritt. Og omvendt. 

Hvordan kan man skille mellom drøm og realitet.
Hvordan kan man skille himmel og helvete.
Ærlighet og løgn. 

Kan du se for deg det har gått fem år? Tenker du ofte på det? Kanskje det første året? Eller… Kanskje det siste? Siste har brent seg fast. Det vet vi. Hva enn slags menneske man er, hva enn slags mangel man har. Tenker du noen gang på det første? Jeg gjør. Av og til hele tiden. Ikke av den betydningen det engang gjorde. Det har en annen betydning nå.

“Hvor lenge skal du forsøke å redde noen. Hvor lenge skal du måtte sette ditt eget liv, for å redde et menneske – som ikke redder en selv. Hvor lenge skulle du tillatte deg selv å gjøre det?”
Jeg pustet dypt ut etter spørsmålet ditt. “Like lenge han hadde latt meg.” Hørte jeg meg selv si.
“Like lenge som uærlighet, med andre ord?”
Nei, sa jeg. Jeg kan ikke tenke meg det. For da hadde vi nok stått der enda. Under stjernene. Og latet som om verden var rundt vår lillefinger. Når sannheten var at verden hadde oss rundt dens.

Tenker du på denne samtalen. Den hadde nok ikke store betydningen for deg. For meg betydde den alt. Generelt at det kom i fra deg. Du som har kjent meg på mitt verste. Og mitt beste. På mitt… alle alt. Vi har vært i gjennom det utenkelige. Bokstaveligtalt. Og du fikk meg i gjennom det her òg. Å få meg ut i fra grepet på den med makten surret rundt livet. Vi har fått flere bølgedaler enn de fleste. Mer motgang enn de meste. Men de gangene vi har fått medgang – de ga oss mer enn vi kunne forstå.

Men vi forstår nå.
Vi forstår, fordi vi mistet det umistelige.
Da kan vi kanskje klare og hjelpe hverandre gjennom resten av veien også.

Til tross.

Etterlatte spor

“I felt like I had died too,
and they just forgot to bury me.”


Dette er ikke ment noe i mot vedkommende. Svært lite av det jeg skriver er rettet mot en enkelt person i disse sammenhenger. Det er mer i retningen for å opplyse. Man skal ikke måtte passe på at hva en hverken sier eller skriver er “politisk riktig” til en hver tid, livet er alt for kort for det. Men for de etterlatte. For meg har det hjulpet mye å høre fra andre som kjenner seg igjen i samme situasjon. Det er enklere å gå fremover da.

I dag fikk jeg en melding fra en som skriver “personboka.” I høve til den så lurte vedkommende på om jeg enda bodde der hvor Aron, pappaen til Aron og jeg bodde før. Jeg tenkte ikke så mye over det, og svarte enkelt og greit “nei.” Så kom setningen som skylte kaldt vann nedover hele ryggen min. Og enda litt til.

“… Det står at du er registrert der, sammen med Joachim og deres felles sønn.”

Det var som om all luft forsvant ut av meg. Kroppen svimlet, hendene prikket. Det har blitt en liten stund siden jeg kjente på akkurat den klumpen i halsen nå. Ikke den vanlige, som når tårene nærmer seg. Men sjefen. Den som vokser og vokser og vokser. Den som vokser helt til man blir kvalt, og det blir tyngre og tyngre og puste. Jeg hater det her. Jeg hater at det er det her som er livet mitt nå. For alltid, i all min evighet, så vil det her alltid være nøyaktig hva det er. En bunnløs sorg som aldri kan hviskes bort.

“… Jeg bor ikke lenger der. Sønnen vår døde i 2017.”

Et punktum bak en setning har aldri føltes mer bokstavelig. Hva enn jeg kunne skrevet bak der, for å lette litt på trykket på h/n som svarte på andre siden av skjermen, føles ikke lenger ut som en nødvendighet. Det er hva det er. Og jeg vet ikke enda helt, om jeg skal smile eller gråte av at det nå føles ut som en lettelse å bare kunne si det nå, eller skrive det. For det føles langt i fra riktig, å være der at man kan si det høyt. Når jeg en gang i tiden, for ikke mange ukene siden (ja, dessverre…) svarte “det går bra med oss” når ei på lekebutikken spurte om hvordan det gikk med Aron og meg. Jeg klarte ikke å få meg til å si det. Jeg ble så fjern at hjernen min koblet ut. Jeg trodde de fleste på min hjemplass hadde fått med seg det her, ikke sant…

Jeg håper jeg en dag kan bli bare halvveis så åpen og ærlig i det virkelige liv, og ikke bare bak tastaturet. Det hadde gjort mye en del enklere for meg.

Savn

16. januar. Da la jeg ut to videoer på Instagram, i samme post. Den siste av de to, omtrent helt i starten, når jeg kysser Aron på hodet… Jeg har ikke notert meg det før, men han lukker øynene, da. Med en eneste gang, millisekundet etter. I gjennom hele oppholdet på Neo, det var ikke mange gangene maskinene (puls/metning) falt ned så alarmen gikk av, mens vi hadde han på brystet. (Kengurumetoden.) Det var ikke over lengre tid, iallefall, som i starten når han lå alene – og vi ikke kunne løfte han grunnet blant annet sensitiviteten premature har.

Han følte trygghet hos oss. Hele veien gjorde han det. Noe av det som imponerte spesialistene mest, var jo det at når de holdt på å trene med ham, så snudde han seg tvert rundt med hodet for å se hvor mamma og pappa var. Fikk han ikke øye på oss, så ble det baluba av de syv sjeldne 😉 Og tenke at nå… Nå er det ikke mer av det. Jeg gråter litt nå, mens jeg sitter her og K er på jobb og det samme med venninnene mine. Klokka har bikket ti på morningen, og jeg håper at jeg også en dag kan si det samme. “I dag kan jeg ikke, i dag skal jeg på jobb.” Eller, håper blir vel feil å si. Jeg vet at jeg også en dag skal det. I år, så vet jeg.

Jeg har tenkt mye på Aron siste måneden. Og da mener jeg virkelig mye, når han ellers er i hodet mitt hele tiden. Jeg har ikke hatt så mye tid til det. Det har vært alt for mye unødig bruk av tid på alt annet som ikke kunne måle seg to knappe prosent engang. Og nå sitter jeg her i sofaen, med en kopp iskaffe, himmelen er blå for å gjøre det mer klisjè – og jeg har det omtrent like fint som jeg ikke har hatt det siden 20. juli – dagen før Aron døde, dagen vi hadde vårt siste, hele døgn sammen. Kanskje jeg dette året kan få det like fint, til tross. Det har føltes umulig ut i snart hele 555 dager nå. Og jeg har løyet på offentlige media før. Ikke igjen. Det skjer ikke igjen.

Om jeg bare fikk holde deg i armene mine en aller siste gang.

Klar, ferdig…

I går holdt jeg på å takke ja til leiligheten her ute. Typ to minutter gå gange i fra her hvor jeg bor nå. Men. Nope. Nei. Jeg er redd for å flytte så langt i fra graven til Aron. Det er det som har holdt meg igjen, fra å flytte lenger bort, da jeg ønsker å kunne dra dit når som helst. Å bare ha muligheten til å dit… Men. Sikkerheten min. Den er ikke lenger den samme. For mitt eget liv, så var det å dele det eneste som kunne redde meg. Få meg i sikkerhet. Tenkte jeg… Det gikk for en stund. Til alt eskalerte. Og da ble valget med ett enklere. For første gang, så forlater jeg Fosnavåg. Ikke helt frivillig, men, det føles greit. Jeg har den mest godhjerta personen jeg har kjent i nærmere seks år nå, der. Hver eneste dag. Og jeg har mine aller beste venner. Og mer støtte enn jeg noen gang kunne forestilt meg… Jeg er ikke alene. Jeg er virkelig ikke alene… ♥

I morgen skal jeg på et møte, for så å få ut det jeg har fått solgt i fra leiligheten. Sofa, seng, … Jeg trenger ikke stort. Bildene av Aron, hans leker som jeg har rundt, evt sover med – og lysene som jeg tenner hver kveld, er alt jeg trenger. Om en uke flytter jeg, og … jeg kan ikke engang si hvor. Redselen tar overhånd. For nå. Jeg vil bare sove trygt på nettene.

… Og det kommer jeg til å gjøre nå. Ingen frykt. Ingen redsel. Bare… Kjærlighet blir for kliss, men… godhet ♥ Ren godhet. Sånn det skal være. Jeg har visst aldri skjønt hvordan det skal være, jeg. Men denne gangen? Denne gangen vet jeg. Selv om jeg ikke hadde trengt. Når man vet, så vet man. Og er det en ting jeg vet, så er det å stole på magefølelsen sin. Jeg skal aldri gjøre noe annet enn nettopp det, fra nå av.

… Gå ♥

Det du aldri mistet

Her kommer første av to deler. Jeg har ikke Facebook. Det har jeg heller ikke hatt på snart fire år, ei skal jeg heller ha det igjen. På Instagram følger jeg nærmest ingen av mine venninner, kompiser, familie… etc. Jeg følger de som jeg fulgte da Aron enda var her. Og de som har dypere ting å legge ut. En selfie av deg, et festbilde av dere, av deg gå på fjellet… Jeg slettet Facebook av en grunn. Det gir meg ingenting. Så følger man de man følger, og er venner med de man er venner med. Man kan fortsatt finne en balanse der.

… Og så… Av de jeg følger, der av mesteparten er enten amerikanske, og- eller som har mistet et barn / har et barn med ekstra behov, så har jeg at for ofte (alt for ofte !!!) lest de som deler sin historie der hvor… De næreste har fortalt at de må “komme over det.” … “Hvor vanskelig kan det være…” … Jeg vil ikke gjenta mesteparten. Det er vanskelig å gjøre det. Det gjør meg bare så… Sint? Forbanna? Irritert? Trist?

… Trist. Jeg har ikke enset det så mange tanker. Jeg har følt så mye støtte. SÅ mye støtte. Og kjærlighet. Håp. Det har vært så mange som har vært der for meg. Jeg tenkte at om jeg noen gang skulle få høre noe lignende, så måtte det komme fra noen som ikke kjente meg. Noen som ikke visste. Noen verdens ting. Om noe. Noen jeg ikke… en gang brydde meg om. Det var bare så fjernt for meg. Helt til det kom.

“… Herregud. Kan ho ikkje bare komme over det?! Kor vanskelig kan det være?!?!”

Om det var alkoholproblemet til vedkommende… Nei. Ikke flere unnskyldninger der. Jeg har alltid bitt meg fast på at jeg ikke skal dømme, eller ta meg nær av hva noen sier, når det kommer til akkurat denne situasjonen. For jeg skjønner det kan være vanskelig å vite hva man skal si. Dette har jeg snakket om før her inne. Men når det kommer fra noen som vet alt… “Ens bedre halvdel…” Den smalt så veldig, den. Av alt vedkommende har gjort. Både fysisk og psykisk… Det var de setningene som smalt mest. Og da gjelder det ikke lenger hva en ikke kan forstå eller sette seg inn i… Ikke når en attpåtil jobber med det. Jeg skulle ønske jeg kunne ordlegge meg bedre, men, det er bare… Det er bare sykt.

Du vet… De ordene der. Å måtte høre de. Fra noen som skal ønske deg ditt beste. Fra noen som skal være der… Jeg har aldri sagt jeg har vært en enkel person, etter jeg mistet babyen min. Det hadde vært en løgn… For hvordan skulle jeg kunne være det…? Men det er ikke det, dette handler om. Når man møter noen. Hvem som helst. Og man vet historien deres… Ikke dra vedkommende inn i eget sirkus, om en sliter selv. Den som visste først, at den andre også sliter, vil da… Gjøre alt i sin makt for at den andre ikke havner i samme sorgen.

… Det er ikke rett for noen som helst, om ikke.

Du lille

I natt fikk jeg høre det eksakte omfanget av… det som foregår i hodet mitt når jeg sover. At jeg har en fastlege og psykolog som forstår at jeg enda har behov for sovepiller av og til, … Det er vel trolig det jeg er mest takknemlig for nå for tiden. For det går da greit, i hverdagen, nå. Til tross. Til tross for både det og det. Men de marerittene jeg enda sliter med, og de flere nye nå,- jeg både snakker, gråter og roper i søvne. Jeg var ikke klar over det. Jeg har hørt det før, men vi har bare ledd det litt bort, også, ja. Det har vært på sitt aller verste siste ukene. Med søvnparalyser, som jeg ikke har hatt siden begravelsen, og oppvåkning x antall ganger, til tross for ganske så sterke sovepiller. Men det har heldigvis begynt å komme seg nå. TMI, jeg bader ikke lenger i min egen seng, i allefall.

Det er to ting, som tar over nå for tiden, i nattestimene. Det ene skal jeg ikke ta opp nå, jeg skal ikke ødelegge min egen sak ved å gjøre det. Men, … At jeg på toppen av det hele, har begynt å få disse drømmene om … vel, ærlighet – døde barn, det skremmer livet av meg. Jeg våkner i anfall som gjør at det av og til er vanskelig å kaste seg etter pusten. Det er bare vondt. Rett og slett skikkelig, skikkelig vondt. Og det er begravelse, og senking av kiste, prest, sykehus, politi… Jeg trodde jeg var ferdig med akkurat det der nå. Det er så lenge siden jeg har hatt akkurat disse marerittene.

… Men så kommer den logiske delen av meg. Hvordan i alle dager kunne jeg tro at jeg var ferdig. Denne nydelige, herlige lille babyen min. At jeg i det hele tatt er her. Dette er jo det ene man egentlig ikke skal overleve, som de sier. Også innser man, når man er der at, herregud, her har jeg ikke annet valg. Det er bare så… Så rart, å tenke på at jeg nå “alene” sitter her, i forhold til den dagen vi, Aron, pappaen til Aron og meg, reiste hjem fra Neonatal etter en time, minst, med klemmer og enda flere klemmer, fra alle legene og spesialsykepleierne som var med oss den første tiden. Den tiden vi egentlig ikke skulle få oppleve… Jeg får ikke sagt det nok. Jeg vet hvor heldige vi var, midt oppe i det hele.

Det har nå gått 542 dager. Det vil nok komme for en dag der hvor jeg ikke vil huske det eksakte tallet lenger. Men den dagen befinner seg langt, langt der fremme. Jeg tenkte jo at jeg alltid ville huske datoen hvor vi fikk dra hjem fra Neonatal, altså sykehusets barneavdeling for syke nyfødte, men… Jeg sliter med å huske hvilken dag nøyaktig, i den uka det gjaldt. Heldigvis skrev jeg dagbok på den tiden… Jeg har alt notert, alt fra hver en minste detalj. Jeg håpte å kunne fortelle det til Aron en dag… ♡

Jeg er bare glad jeg begynner å finne meg selv igjen her, midt oppe i det hele. Jeg trodde ikke jeg ville kunne klare å se de fine, positive minnene igjen.