Det rareste med å miste noen… Det er alt som kommer etter. Man tar dag for dag, for å kunne lære seg å puste igjen. Og de dagene, bare de alene de tar en evighet. Jeg mimrer fortsatt tilbake på den dagen da jeg og søsteren min satt på badet og… hylte. Mamma og to fra ambulansen på den andre siden. Jeg ville ikke ta det inn. Jeg vil fortsatt ikke ta det inn… Det har bare gått 614 dager. Om rundt tre måneder har det da gått to år.  Det har ikke vært lett  å skrive I det siste. Det slår av og til inn som jeg er på starten igjen. Man kommer aldri over det… Og når en attpåtil havner I et forhold med noen som sier en må… Det har vært veldig vondt.

Jeg grater igjen nå. Men det er ikke bare helt tårer av sorg. Det er også en viss følelse av frihet inne I der… Jeg har lært mye. Jeg har enda en hel verden igjen å lære. Soleklart. Og jeg skal fortsette å forsøke å finne den. Lære den. Bidra I den. Jeg har kommet meg på plass I leiligheten min nå. Bare min. Sånn jeg lovte meg selv, den dagen jeg fant den. Jeg har levd hos bestekompisen min til nå, også bare… dukket den opp. Min plass. Jeg angret en stund på at jeg ga slipp på min leilighet for… for en som regelrett er skapt for å dra andre ned. Og mer. Men her… Jeg skapte meg en ny plass her. Med alle  mine nærmeste. Jeg er fortsatt redd. Det vil jeg fortsatt være til ting… til ting har ordnet seg. Inn til da, inn til da er jeg takknemlig for de som er her –  de som alltid har vært der.

Jeg ga meg selv et løfte I slutten på desember. Aldri mer, skal jeg være den som “holdt ting samlet” for en annen. Jeg skal bare holde ting samlet for meg, jeg. Og jeg skal gjøre det jeg må – og det jeg  vil. Sønnen min var og er min helt. Nå når han ikke lenger er fysisk ved min side… Så skal jeg også være min egen. Jeg har ikke annet valg.

Du og jeg, Aron.

Sånn det er…

Aron og meg og pappaen.

I dag er en av de dagene. De dagene der sorgbølgene slår som hardest. Jeg skulle pakket. Ordnet. Vasket. Pakket. Jeg skulle alt annet enn… Jeg håper det går bedre i morgen. I dag er en tøff dag. En veldig, veldig tøff en. Bildene som jeg som oftest klarer å smile til nå, har endt opp med å bli en tårevåt bølge i kveld. Blir man egentlig noen gang vant med det her…

Når jeg satt på bussen tidligere i dag, så gikk tankene dit hvor… Dit hvor jeg egentlig trodde jeg til nå har lært å håndtere dem i visse i situasjoner. Jeg har jo det, som oftest. Men av og til… Av og til, så er det ikke like “enkelt.” Jeg skulle finne noen bilder nå for litt siden, og det bare… Det bare kortsluttet. Eller langsluttet, som jeg liker å si. For det er alt annet enn kort, når det slår til. Det er fortsatt hele helvete og enda mer, på en og samme gang. Det blir lenger mellom hver gang bølgene slår til som hardest, (jeg feller noen tårer fortsatt, hver eneste kveld, men… bølgene… det er ikke det samme…) men det er ikke ensidig med at det føles lettere. Om noe, så kanskje det egentlig er enda vondere, når disse momentene slår til.

Det har nå begynt å nærme seg 600 dager siden sist jeg holdt sønnen min – i live. Jeg vet ikke hvor mange feil det finnes i den setningen jeg nettopp skrev. Det gjør enda så vondt, så veldig, veldig, veldig vondt. Og i dag, når jeg så bildene av Aron… Min aller fineste, beste, viljesterke Aron… Det tok meg. Jeg satt igjen i stolen og gråt og gråt. I disse øyeblikkene, man tror ikke det en ende vil ta. Jeg har lært til nå, at det vil de. Sorgen der imot, den vil aldri gå over. Men øyeblikkene, der man føler for å gi opp, der man føler at man regelrett er på vei til å dø… Det kommer en dag i morgen, dere som nylig, veldig nylig, har mistet. Det gjør det… Heng inn der, dere… Heng inn der, meg… Det finnes gode dager i sorgen. Det var meg som sa det, for litt siden. Jeg må bare høre på meg selv…

Mamma savner deg.
Hjertet blør.

Halvveis…?


Som dere vet, det fineste ordtaket jeg vet om…;
Ikke alle møter sin superhelt.
– Jeg fødte min.

Det er aldri for sent å gjøre en endring med livet sitt. En forandring med seg selv, gjøre det en egentlig vil. Angre kan man. Det er fullstendig lov. Spørsmålet er vel mer hva en velger å gjøre for å komme seg ut av en situasjonen en først har havnet i. Jeg har lært mye siden 2014. Mye jeg helt klart aldri hadde behøvd å måtte lære – mye jeg ikke kunne vært foruten – og en hel del igjen som jeg må gjøre feil et par ganger til før det går inn. Altså, livet har skjedd, med andre ord.

I dag tok jeg det største steget jeg har tatt siden Arons død. Det største steget – og samtidig vite at det er det helt riktige. Om jeg skulle ha gått tilbake og gjort ting om igjen etter hans bortgang, så hadde jeg bodd hjemme hos foreldrene mine til… Til mars i år. (Til tross for at vi alle hadde blitt galne av… ja, av oss alle.) Jeg har kjent det de siste dagene. Jeg vil bo alene. Jeg vil bare …. Være. Og tanken gir meg ret tog slett frysninger. På den gode måten. Det har begynt å komme seg på rett spor nå. Så rett det kan bli. Jeg måtte gå noen runder frem og tilbake, feile litt – flytte enda litt til (hehe……..) og nå – nå er jeg der. Jeg har den morsomste gjengen rundt meg. Som jeg er så glad i! De har reddet meg. Alle rundt meg har reddet meg. Det eneste som gjenstod var at jeg måtte være klar til å redde meg selv også.

Det går så veldig opp og ned, ikke sant, så når jeg tror noe begynner å gå greit så går jeg veldig fort på en smell av… jeg skulle til å si ingenting, men, det er jo sorgen. Det er jo den. Og jeg innser nå, sånn vil det være. Jeg har jo sagt og skrevet det før, men det er først nå jeg kjenner det. Og innser det til den graden jeg må godta det…

Steget er tatt, og min egen leilighet, alene, er I boks, hundre prosent. Jeg var aldri klar I fjor. Jeg gledet meg ikke I det hele tatt. Jeg var bare så, så, så redd for å utvikle en fullstendig angst for hele live tom jeg ikke kom meg ut av det gamle pikerommet mitt hos foreldrene mine. Nå der i mot, så har balansen kommet seg dit at jeg klarer å kjenne når jeg vil være sosial – og når jeg vil trekke meg tilbake.

Jeg er ikke lenger red for å være alene.
… Og vet du, jeg elsker å sove alene også.

Hvor mange kapittel skal man ha i livet? Tja… Boken min endte når Aron døde. Men alle bøker har en ending… Så kan man velge om man vil lage eller lese en ny, da. Og jeg har aldri ønsket å bare lese en bok. Jeg har ønsket å skrive en, jeg. Noe jeg også har gjort. Så, … Da kan det bare ikke ende her. Sorgen ender ikke om jeg gir opp. Da sender man den bare videre. Og mammaen til Aron kan da ikke gi opp, når hun har en superhelt til sønn.

 For deg, Aron.

Ærlighet

Det har vært alt for mange av innleggene mine her inne som har blitt skrevet på forhånd, for så å bli postet senere… Når det gjelder innlegg om Aron, så venter jeg alltid ett døgn før jeg poster eller ikke, som jeg har nevnt før. Jeg vil ikke dele noe før jeg med sikkerhet vet at jeg vil. Men innlegg som bare er skrevet fritt, om alle tenkelige tanker og følelser og kaos – i egen person – det… Det har blitt vanskelig rett og slett.

Når jeg ser statistikken stiger, så lukker jeg dataen og kryper tilbake i sofaen. Nå har jeg vel og merke vært syk en uke, så grunnen denne uka har vært legit. Men ellers. Jeg leser jo aldri (meget sjeldent (!) i det minste) over mine egne innlegg etter de er postet, jeg blir bare klein. Dere kan jo tro jeg holdt på å gå i gulvet da innlegget til Erna tok av. Og at det i det hele havnet i en bok – den dagen var det tett før jeg bukket under i svime. Jeg hadde ikke lest det selv siden det ble lagt ut, haha.

… – Men så ble det champis etterpå. Og så kom stolthetsfølelsen. For første gang. For første gang siden Aron fortsatt var hos meg, vil jeg si. Den setningen var trist for meg å lese etter jeg nå skrev den, kjenner jeg. Jeg vet med meg selv jeg må begynne å finne andre ting, som også gir meg den følelsen, ikke sant. Jeg er der nå. Og det er ikke akkurat godt å føle. Godt at jeg vet – men nitrist at jeg må. At jeg i det hele har kommet meg dit. Jeg lurer på om den tanken noen gang vil gi seg. Jeg håper jeg kan skrive en stund frem i tid at ja, ja det gjorde den. Som med mye annet her inne.

Det har ellers gått greit fra desember i fjor frem til… Jeg vil si de siste ukene. Har som sagt blitt syk igjen, så det kan jo være der psyken spiller meg et puss (har skjønt hjernen er en kompleks ting når det kommer til sånne ting) men jeg føler meg av og til regelrett… deprimert. Ikke i den form som at jeg er tilbake der jeg var, at jeg gråter hver time av hver dag, nei nei. Men den at jeg av og til bare ikke vil være. Hverken her eller der. Bare synke litt ut i luften, sove, ikke bry meg om noe og la dagene passere meg forbi. Jeg merker det på måten jeg av og til ikke svarer på meldinger. Eller bare regelrett slår av mobilen. Synker ut i intet, og blir smålig irritert når noen bare er der. Posten blir ikke hentet og visdomstanna som jeg skulle operert ut har nå flyttet tenna mine ti hakk mer enn nødvendig allerede. Jeg håper det bare er en periode, denne gangen. Det har vært for mange fremskritt for å gå tilbake… ….

Jeg er nok bare veldig sliten. Og jeg har helt klart ikke alltid gjort det lett for meg selv heller. Det vet jeg veldig godt. Det har bare blitt veldig, veldig mye de siste månedene. Alt for mye, egentlig. Halve meg vil bare flykte og flykte og flykte til der hvor jeg den gang følte meg ordentlig hjemme. Men ordentlig hjemme finnes ei for meg lenger. Mitt hjem. Min lille familie. Min Aron. Det er derfor ikke alt jeg helt vet hvordan jeg skal håndtere, også ender jeg opp med å ta den enkleste utveien…

… Og den enkleste utveien har jo aldri vært den beste, for noen.


Tilbakeblikk…

Innlegget nedenfor er skrevet for 387 dager siden…
Over ett helt år, det. Jeg klarer ikke.

Aron var her. Akkurat her. Hos meg. For 206 dager siden.

I dag skulle jeg ekstra sårt ønske jeg kunne ta med meg Aron ut på trilletur. Det er noe med denne dagen her. Sorgen har bare tatt totalt grep over hele både meg og leiligheten. Jeg sitter med så mange bilder ved siden av meg nå. Jeg vil bare ta bort glassrammen og løfte han mot meg. Det føles nesten ut som han bare sover i sengen sin rett ved siden av meg. Jeg har ikke kjent det sånn før. Men sengen hans har aldri vært i denne leiligheten. Det har heller ikke han…

Det føles ut som jeg kan strekke ut hånden på sofaen ved siden av meg, også kommer han til å gripe etter den. Så nær kjennes det ut som han er. Men så er han ikke det. Han kommer ikke til å sitte der ved siden av meg, eller på fanget mitt mer. Jeg kan ikke ta opp kameraet og knipse flere bilder, enn de som jeg allerede har. Jeg kan ikke løfte han opp til meg, og fortelle hvor glad jeg er i han. Og den trilleturen kommer ikke til å skje. Hverken nå eller noen gang. Hvordan kan man leve et helt liv, med et så permanent tap.

— Det er så skummelt. Denne gangen kan ingen si «ikke gi opp håpet!» for å trøste – for dette håpet må jeg gi opp.

Himmelen har ikke besøkstid.

Vårt siste alt

“Maybe there is no way for you to understand it unless you live it. And if that is the case, then I hope you never understand.” – Elizabeth Smart

Et lite, forkortet (!) utdrag i fra boken min;


           “Jeg klarte ikke la være å stirre opp på alle som sto ute på terrassen på hurtigbåten. Ene av dem holdt hånden sin foran hjertet, hun ved siden av hadde hånden mot munnen. De så vel størrelsen på kisten. Han ene sto og tok bilder mot havet bak, før han la merke til hva som foregikk nedenom. Da la han kameraet bort, så tok han lua si av hodet og la hånden over brystet.

Alt foregikk som i en sakte film, og det eneste jeg ville var å stå der oppe sammen med dem og stirre på det som foregikk nedenfor. Være takknemlig for at det ikke omhandlet meg og mine.

           Men det var nettopp jeg som sto midt i det. Det fantes ingen utveier. Ikke denne gangen. Det er som å være i en film, alt man før bare har sett på tv, spille ut rett foran deg i verst tenkelig scenario. Man vil bare kaste regi og flykte scenen, men så kan man ikke det. Man kan ikke, fordi, plutselig, så var det en selv som stod midt inne i det. Ens eget, personlige helvete.”

Daniel Tiger vennene hos Aron ♥

“Herregud, jeg er her…” De ordene, de er fortsatt de første som dukker opp i tankene når jeg først faller om på badromsgulvet. Den forskjellen som nå er, i forhold til i fjor, er at det ikke lenger er hver kveld. Jeg kan gå en hel uke nå, kanskje også to (?) uten at sjokkbølgen kommer. Jeg er enda ikke der, at det går to hele døgn uten en tåre eller to, eller en smerte på innsiden, som skaper en klump i halsen – men jeg er ikke lenger der jeg var. Sjokkbølgen har gått i fra hver dag, til hver kveld, til nå – en gang i uka. Om jeg er heldig, kanskje også over en uke. Jeg så ikke det komme, tilbake til desember i fjor. 

Men så er det tross alt lite i mitt liv jeg ser komme, tydeligvis. Det er vel sånn det er. Av og til er det godt, å ikke vite noe som helst, hva som venter en. Andre ganger… Andre ganger kunne jeg gitt både en hånd og et ben. Det har blitt mye, de siste årene. Veldig, veldig mye. Og jeg har nok gitt litt opp, nå. Ikke helt, men litt. Jeg trenger en pause snart.

… Sorg går ikke bort med tiden. 

Men kantene er av og til litt rundere…

… Ren lykke var det

Jeg leser dette innlegget veldig ofte. Det er som om jeg er der, når jeg leser hver eneste setning. Jeg er veldig glad for at jeg valgte å dokumentere det her – offentlig, og ikke bare i dagbøkene. (Jeg skrev dagbok hver eneste dag av Arons liv ♥) Det har hjulpet meg mye, psykisk, da det alltid har vært lettere for meg å skrive – enn å snakke høyt…

Nå for tiden, når et bilde sier mer enn tusen ord.

Jeg savner den følelsen hver en eneste dag. Jeg savner Aron hver en eneste time. Jeg trodde ikke jeg skulle kunne savne sykehuset også – men jeg gjør det. Jeg skrev nemlig feil i sted på tastaturet, og skrev “tine” i stedenfor “time.” Vi alle har vel gjort det… Men Tine var Arons spesialsykepleier på intensivavdelingen. Ikke engang skriveleifene mine kan jeg le av i visse situasjoner. Jeg husker enda alt så dypt. I fjor var jeg så redd, da jeg hadde begynt å glemme. Tyngden hans i armene mine, lydene han lagde…

… Jeg tenkte ikke da, at det trolig var hele sjokkmoduset som tok fullstendig overhånd atter en gang. Nå når jeg har roet meg litt, og fått samlet tankene – nå husker jeg. Jeg husker mer enn jeg den gang gjorde. Det er trygt. Vondt, for redselen er der enda, jeg vet jeg ikke kan huske alt i hodet mitt for alltid. Men også trygt, fordi jeg har tatt inn realiteten. Jeg har minnene. Det er uhyre vondt at det hele bare vil forbli minner, og aldri noe mer, aldri en ny utvikling… Men jeg har minnene. Og det gjør godt.

Mimrer tilbake til noen måneder etter begravelsen, og jeg kjøpte meg ny sykkel (dere kan lese det merkelige opplegget her…) fordi jeg akutt skulle sykle Norge rundt. For det første er ikke jeg et sykkelmenneske. For det andre… For det andre så er jeg heller ikke et treningsmenneske. Og det viktigste, meg, alene, på tur? Jeg kan ta bussen til nabokommunen og havne flerfoldige timer unna. Jeg eier ikke retningssans, de som kjenner meg vet det her. Men en liten del av meg drømmer fortsatt om det her. Ikke å sykle Norge rundt altså, å gud nei, nei nei, men å bare ta en tur alene. Helt, helt splitters alene, og bare… være.

En dag skal jeg også det.

Tiden

Hvor mange timer brukte jeg på å telle tallene på klokka og legge sammen til total summen på hvert eneste siffer som var der? Nei, jeg lot ikke meg selv fullføre. Jeg forsøkte mange ganger, men den tvangstankel skal jeg ikke la meg selv gå tilbake til. – Sa hun før hun forsøkte å google det. Fant aldri svaret da, så nå gjenstår det om jeg skal telle det for hånd eller bite sammen kjeven noen timer til. Hva feiler det meg.

Det går bra, mesteparten av tiden. Mesteparten av timene i døgnet. Av og til også hele døgnet. Den største takken her, … den er fordelt. Den er fordelt på de som er sammen med meg – og de jeg er sammen med. Kanskje det høres ut som det samme for deg som leser dette. Men det er ikke det. Man velger sine personer. Sine venner. Sine ditt og datt. De som valgte meg tilbake, de fortjener all ære og respekt og tålmodighet. (!!) Når jeg ser meg tilbake nå… Jeg mistet ingen av mine rundt meg, da Aron døde. I starten så var det meg som dyttet alt og alle og… bokstaveligtalt alle rundt meg bort. Men de forsvant aldri. De skjønte. … De skjønte. Og jeg håper jeg har nærmet meg der at klarer å vise at jeg aldri tok noe for gitt.

Da Aron døde, – dere som har fulgt meg vet det her – så fikk jeg diagnosen PTSD. Det er ikke noe som forsvinner med det første. Men jeg trodde jeg var kommet meg lenger på vei. Lenger på vei enn det jeg egentlig tenkte.

Jeg klarer å ta tlf om noen ringer meg nå. Til tider så gisper jeg enda, så pass at jeg må trekke pusten enda en gang. Og en gang til. Og enda en. En sjeldnere gang, på en dårlig dag, så ungår jeg fortsatt å svare. Det sitter igjen biter, med andre ord. Og de bitene er vanskelige å måtte jobbe med. Da jeg flyttet nå nylig, så sov jeg for første gang bedre enn jeg noen sinne har gjort på over fem hundre dager. Da jeg endelig kastet min egen seng, med andre ord. Den som jeg har skrevet om her inne. Den jeg satt i, da jeg fikk den beskjeden. Jeg klarte ikke/orket ikke/maktet ikke å forsøke å jobbe meg over den. Men så kommer alt det andre da, …

Det finnes en del ting en ikke bare kan kaste. Som alt det fysiske, bokstaveligtalt. En kan ikke kaste fysiske traumer. En kan ikke kaste de, som en kan med en seng. Og mobilen. Og… Og man man kan ikke kaste andres menneskers følelser. Eller ens egne. Så hva gjør man da? Nei, virkelig, hva gjør man, når man står der, vegg til vegg, eller ansikt til ansikt, med ens egen realitet og følelser – og andres.

… Den der er vrien. Det har tatt meg lang, lang tid, og innse at jeg ikke lenger helt tenker som “alle andre.” Det har det, for jeg ønsker ikke å bli sett på som annerledes. Jeg er fortsatt meg, og jeg er fortsatt mammaen til Aron – men jeg har også fortsatt opplevd det jeg har opplevd. Det siste definerer ikke meg, nå er jeg der at jeg føler hjertevarme når andre nevner Aron – men jeg er også der at traumene sitter igjen. Jeg er meg, som fortsatt kan diskutere opp og ned i mente og henge med på diskusjoner og debatter – men jeg er også hun som må få en “closure” på det hele når man er ferdig. Ovenfor de jeg bryr meg om. Og den er ikke lett altså, i 2019. Det er ikke lett, når en bekymrer seg for at når man sier hadetbra, så vil det bli hadetbra – for godt. Ikke grunnet uvennskap, eller hva det enn nå er – men døden. Altså… Hele den tankegangen der, den er så vond. Den er så vond og vanskelig, at til tider så vet jeg jammen ikke hvordan det skal gå i lengden.

… Men så var det jo en gang sånn, at jeg tenkte det samme om mye annet også… Jeg har opplevd for mye til nå, til å si høyt at det ikke går. Det er bare den tiden i mellom. Den tiden, fra det skal gå fra rock bottom og en prosent oppover typ annenhver uke. For det vil ta tid

– Men jeg har aldri vært flink med tid.


De kveldene…

“You write so beautifully…
The inside of your mind must be a terrible place.”

Hadde det gått an å forklare, så hadde det vært funnet opp et ord for det nå. Når man går opp, setter seg på knærne, måker unna snø – for å se navnet til babyen sin for alltid karvet inn i en sten. Det finnes ingen ord for det, som kan beskrive den følelsen. Ikke et som er i nærheten en gang.

Jeg gråter ikke hver gang jeg er der lenger. Jeg gjør ikke det. Av og til kan jeg også smile litt mens jeg snur meg en siste gang, og hvisker setningen jeg ikke lenger kan si til han mens han er i armene mine. Setningen med ordet jeg ikke har kalt meg selv høyt på 576 dager.

“Mamma er så glad i deg.”

Nå skriver jeg dette en dag senere (hallo fra fremtiden, 17/02) men den dagen, natt til den dagen, det var første gangen på noen dager der hvor det dukket opp … bilder. Bildet i hodet mitt. Hele den… PTSD møljegreia. Det ene bildet fra obduksjonsrapporten som hverken mamma eller meg klarte å skjule for meg mens vi las den. Og det bildet… Jeg har ikke kastet opp bare en gang. Ingen skal måtte behøve å se sånn. Ingen skal måtte behøve å oppleve det. Generelt obduksjonsrapporter for babyer, for barn – det skulle aldri i det hele måtte eksistere. Det er ikke sånn det skal være.

En av de kommende ukene skal vi forhåpentligvis begynne å sortere i gjennom sakene til Aron. Nå begynner det skummelt å nærme seg to hele år… To hele år siden vi holdt sønnen vår for en aller, aller siste gang. Jeg skrev en eller annen gang i fjor at jeg følte meg klar da. Jeg gjorde selvfølgelig ikke det. Kvalmen tok overhånd. Men en liten del av meg lengter å få sett i gjennom alt nå.

Jeg har en del i en boks på soverommet mitt, av klær, minner og leker… Og stellebagen hans… Men alt samlet. Jeg ønsker å ta på alt samlet. Kjenne lekene hans i fingrene, de myke buksene hans mot kinnet mitt… 🙁 Pappaen til Aron skal også være med på det, så det blir fint. Vi klarte dagen det utenkelige skjedde. Vi skal nok klare det her også… Selv om alle sakene til Aron aldri skulle stått i poser og bokser nå.



Når det går

“I have been lost for far too long,
to not call my journey my home.”

Jeg har mye jeg skulle ha gjort. Egentlig, så skulle jeg ha stresset veldig nå. Jeg svetter på ryggen. Men psykisk, nja. Vet ikke helt om det er et godt tegn eller et direkte faresignal. Posten har jeg ikke hentet på 854930 år, halve flyttelasset mitt står enda med foreldrene mine (og det har jeg ikke engang plass til her, nå, før vi finner en større plass.) Jeg har litt for dårlig økonomi til å ta meg den friheten jeg føler for å gjøre, og buksene mine, helt ærlig, de minsker. Når man har personlig kokk så bare… 😉 Den tid, den sorg – alt til sin tid osv.

Jeg slapper av, med andre ord. Hele meg føler jeg fortjener det nå, og så sier halve meg at… Ikke dra det for langt, da. Heh. Treningen og kostholdet kommer i… Skulle skrive i morgen, men la oss være ærlige, sånn starter man alltid med på mandager? Sant? Ja. Og da… da begynner hverdagen. Hverdagen sånn den må være. Når ting er som de er. Jeg kan ikke huske sist jeg var i stress- modus. I følge flytte- kalenderen så var nyttårsaften siste dagen i helvete. Og det kan stemme godt. For 2019 – til tross for alt som er i vente – så ser jeg bittebittelitt mer og mer fremover. Denne gangen tar jeg kampen, både for meg og alle andre.

For første gang siden Arons død (Dette er fortsatt en veldig rar setning for meg å skrive, og lese… Det føles helt fjernt) så har jeg sakte men sikkert begynt å se litt frem til dagene. Hverdagene. Nå går jo de rundt meg på skole eller i fast jobb, … sånn jeg også skulle vært i, men ting er som de er, det kommer. Og da kan det være vanskelig å finne på noe i hverdagene, litt mer nå enn før ettersom jeg har flyttet. Helgene har jeg alltid de beste rundt meg, når alle har fri fra hverdagens gjøremål… Alt jeg også snart skal forsøke meg på igjen.

Jeg har aldri ønsket meg en A4 hverdag.
… Men en hverdag i min lille A7 boble skal jeg nok få til.