The last letter

“I will not thank you for this strength. This force, this power,
… It was all me.”

Nytt design. Ny luft. Ny hverdag. De siste dagene har jeg gått i gjennom innleggene mine det siste året. Jeg blir lei meg – på mine egne vegner. Jeg ser hva jeg forsøkte. Jeg ser hva jeg gjorde. Jeg vridde om alt, absolutt alt, til at det hele var en del av sorgen over Arons død. Alt det jeg følte, tenkte, gjorde. Det var ikke sånn det var. Sosiale medier er skummelt på den måten. Man prøver ikke bare overbevise alle andre – men også seg selv. Jeg har ikke hatt det bra det siste året. I det hele tatt. Jeg savner Aron hele tiden. Hver gang jeg trekker et nytt drag av luft. Hver gang jeg blunker. Aron er hos meg hele tiden. Men… Jeg hadde jobbet og håndtert all denne sorgen 100% bedre om jeg hadde hatt det rette hjemmet å gjøre det i. Jeg ser jo det nå. Jeg skulle bare vært hjemme hos foreldrene mine i fjor. Jeg skulle aldri flyttet dit jeg gjorde. Jeg skulle aldri håndtert det jeg håndterte. Det knuste meg. Det knuste alt det jeg kunne ha klart å jobbet med. En eneste dag til – … Det hadde endt meg.

2018 ble tyngre enn det hadde trengt å være. Man skal ikke måtte behøve å håndtere så mye ekstra, i den setting. Man har mistet babyen sin. Ens eget barn. Ens eget barn og all dens og deres fremtid. Og så skal en att på til redde en annen… En annen som behandler en som en mental pasient. Holder en seg lenge nok sammen rundt noen med sosiopatiske tendenser – så er det nettopp det en vil føle seg som.

Jeg fikk ikke lov å prate om Aron. De gangene jeg gjorde det, fikk jeg høre “Jeg savner han jeg også, tenk på meg da.” Hva. Til og med hans død ble brukt til noe der hvor jeg måtte trøste deg. Av all psykisk og fysisk terror – det var det som gjorde mest vondt. Det var også det siste jeg fikk sagt, den aller siste kvelden, når muskelen i låret mitt ble permanent ødelagt. Noen uker før de permanente arrene i ansiktet mitt. … – Angrer du, noen gang? Kan du føle anger?

“Du kan si hva du vil om meg. Bare aldri si navnet hans i din munn igjen.”

… Jeg fikk for den. Men jeg angrer ikke. Ikke ett eneste sekund. Sammen med politiet og foreldrene mine – så kom jeg meg ut. Helt, helt ut. Og nå, etter dette, så er det det siste jeg har å si om den saken. Jeg er bare takknemlig jeg er i live. Jeg fortjener livet. Du tok feil der. Du tok feil med alt. Jeg trodde det ville kunne ta år, før jeg kunne fortsette hverdagen igjen. Man kan bare høre “ingen liker deg” og alt innenfor den omkretsen så mange ganger, før en gir opp. Det var ikke så lang tid igjen før du hadde klart å splitte meg fra min egen familie heller. Heldigvis innså de. Før det ble for sent. Jeg innser alt nå, mye tidligere enn jeg selv forventet. Jeg har mye å bearbeide og jobbe med. Det er mange arr som må heles, og noen vil forbli permanente. Men jeg klarer å puste nå. … Og minnes sønnen min høyt, – hele tiden.

“They rewrote history to escape accountability.
… We were not crazy.”

Fremtiden

Tror du på skjebnen? Kjærlighet ved første blikk? Sjelvenner?

Jeg gjør. Jeg er en stor klisjè av et menneske. Jeg kan allerede høre venninnene mine le av den her. Jeg tror på alt det der. Til tross, så tror jeg med hele meg at vi alle her har en som er til for akkurat oss. Dessverre må de fleste av oss i gjennom en hel barrikade av feil og pinligheter og, la oss innrømme det, noen runder nede i promilleflaska, før vi finner frem til de vi skal være hos. Vi skal lære mye på veien. Finne oss sjæl og alt det der. Litt sånn som… Dating app- episoden på Black Mirror.

Har dere hørt det som blir sagt om Zeus, innen gresk mytologi? Det er mange år siden jeg las det for første gang, og det er fortsatt noe av det fineste jeg har hørt.

“According to Greek mythology, humans were originally created with 4 arms, 4 legs, and 2 faces. Fearing their power, Zeus split them into two parts, condemning them to spend their lives in search of their other halves.”

Jeg liker å tenke på den der. Hvor fantastisk godt og rart er det ikke, når man møter noen man kan snakke med i to timer, helt til man innser at, hei, det var visst fem gitt. Når samtalen flyter, og man åpner seg fullstendig opp. Muren rives ned, og fasaden falmer bort. Man kan ikke tvinge frem det. År kan passere, og det er som om det var senest i går dere satt der. I sofaen. Og snakket om den dagen dere var så stormende forelsket i hverandre at hjernen ristet like mye som sommerfuglene i magen.

Den viktigste delen av meg. Fortid, nåtid, fremtid.

Så våger man, den siste gangen en møtes igjen. Kanskje ikke rette tidspunktet da heller. Desidert impulsive handlinger, som tar sted før noen rekker å blunke. Men det var aldri forhastninger eller stress. Det var bare… Denne gangen skulle man ikke la hverandre gå igjen. Det skulle ikke bli seks nye år. Og man skulle i alle fall ikke besøke hverandre. Nei. Det skulle bli god morgen og god natt. Og det var det.

Alle kjøkkenredskaper, der hvor hun manglet det han hadde – og han manglet det hun hadde. Han med mangel på skjeer, hun med mangler på gafler. Den ene hadde overflod av det den andre ikke hadde. Og hele den klisjè greia da, når han skulle til å si noe – så hadde allerede hun begynt på setningen. Var det faktisk sånn det skulle være…? Kunne det faktisk vise seg, at av og til, så kunne det være som på romcom- filmene? Gamle dem hadde tenkt det var for godt til å være sant. Men de de var nå visste bedre. For når man vet, så vet man. Er det en ting man skal følge, så er det magefølelsen. Og denne gangen, denne gangen var den fulgt med ro. En helt enorm ro. Som de aldri før hadde følt maken til.

“… Så det er sånn her det skal være.”

The before now and after then

“… And then, right when you thought you might just disappear. He saw you and you knew somewhere deep it was too good to be true but you let yourself be swept because he was the first strong enough to lift you. Now in his castle you understand Prince Charming and Bluebeard are the same man. And you don’t get a happy end unless you love both of him. Didn’t you want this? To be loved? Didn’t you want him to crown you? Didn’t you ask for it? Didn’t you ask for it? Didn’t you ask for it?” Guinevere Beck

… Men, så. Akkurat når du trodde du aldri kunne stole på en annen igjen, eller le ordentlig, med magen, med hjertet. Når du trodde synet på livet aldri helt igjen kunne gå tilbake til normalen. Det er da du møter den som aldri kom bare for å være sterk nok til å løfte deg. Eller gi deg løfter større enn hva et menneske noen gang burde love. Du fikk ingen krone på hodet, ingen selvskrevne kjærlighetslåter. Alt det der betyr ingenting i det lange løp. Ord har ingen betydning uten handling. Og en handling har aldri betydning uten personlighet. At det kan ta år før en lærer seg det der. Alt det basiske som man egentlig får inn med teskei i barndommen. Det var da aldri bare mennene med godteri i hvite varebiler vi skulle løpe fra. Av og til er det de med skinnende rustning og fløyelsmyke ord. De forteller aldri det i barnebøkene.

Dere skal ikke redde hverandre. Dere kan leve uten hverandre. Man ønsker det ikke – men man kan. All form for for kontroll. Det finnes ikke. Den tunge atmosfæren i lufta. Bare borte. Ikke måtte det bli en kamp eller to til for å få det til heller. Noen ting bare faller naturlig. Akkurat det ordet der. Naturlig. Og plutselig lengter man ikke tilbake til normalen heller. Man innser, for første gang, i hele ens egen eksistens at, hei, det er jo det her som er normalen. Hele livet, hele veien, det var alltid sånn her det skulle være. Og det ble en aldri fortalt. Vi vet at de romantiske filmene, alt for ofte, viser seg å være en fysisk, psykisk triller i det virkelige liv. Eller komediene, som ender opp med tragedie. Vi lærer den leksa i tenårene. Så skal vi gjenta den samme rolla et par ganger til. Og enda et par ganger til attpå det igjen. Helt til verdigheten kommer på plass igjen. Og hormonene stabiliserer seg. Kvisene forsvinner og personligheten regjerer. En plass midt oppe i alt det der, så finnes vi. Og vi skal teste mange grenser.

Det er ikke så veldig mye i livet mitt jeg hadde valgt å gjøre annerledes om jeg fikk muligheten til å gå tilbake å forandre en ting eller to. Jeg vet ikke helt om jeg hadde ugjort deg heller. Til tross for redselen, som har ført meg over kommunegrenser og nytt nr og alarm, … Det ga meg et nytt perspektiv på det meste. Noe så lite, som da jeg ble servert lunch tidligere i dag, tårene stablet seg opp øynene mine. Når jeg fikk roser i armene første dagen etter jeg flyttet inn, jeg fikk knapt til å trekke pusten. Den vrengte seg nesten like mye som da du kom inn dørene, med alkoholånde, klar til kamp. Men denne gangen, denne gangen vrengte den seg av glede. Ordentlig takknemlighet. Og et perspektiv på hvordan det egentlig skal være. Alt jeg har gått glipp av. Alt jeg har gått rundt uant i livet om, da jeg aldri visste hvordan det kunne være. Så lenge man omringet seg med mennesker som… Oppfører seg som mennesker. Steg en for å være det, er sympati. Det skal ikke mer til.

“… Your life was a mess before me.”

“But it was MY life. And I didnt need som sociopath on a white horse to clean house.

What gives you the right. You thought that I would be greatful?”

Mellom linjene

“I said I’d catch you if you fall. And if they laugh, then fuck ’em all. And then I got you off your knees, Put you right back on your feet. Just so you can take advantage of me.”

Skrevet 27/08/18. Også plutselig gråter man for noe ubetydelig igjen. Noe man også trodde en aldri skulle gråte for igjen. Ting en lovte seg selv aldri skulle bety noe – i forhold til det en nå har opplevd.

To sjeler, hver sin kamp. Kollisjonen det blir, som ingen kunne forutse. Og man blir så redd for å være alene igjen. Så man godtar. Og tilgir. Og godtar enda litt til. Bryter opp hele brystkassa, slipper ut en bitteliten bit av en uendelig sorg – for å slippe inn en annen type sorg. Så tar man denne bittelille delen, og lar den sakte men sikkert gro til alle andre nerver i kroppen. Bit for bit, litt etter litt. Det nummer den dystreste sorgen, den som alltid vil forbli. Også bygger man den opp. Gjør den til det nye en nå kan føle på, tenke på – gråte over. For denne type sorg, denne type bekymring – den er tross alt enklere å bære enn sorgen av å miste et barn.

Kanskje jeg tenkte at jeg fortjente det. At det må være noe med meg. Man kan da ikke behandle noen sånn, om man virkelig bryr seg om dem. Men så må man snu det, bit for bit. Det er da ikke oss. Det har aldri vært oss. Det var aldri oss, det var noe galt med.

Det er uendelig, å gråte over Aron. Det er tårer, en såpass stor smerte, som har revet hele den jeg var i titusen små biter. I dag er en dårlig dag, så i dag skjemmes jeg over alle de gangene jeg har smilt siden 22. juli i fjor sommer. Helt ærlig, det har vært flere vonde dager, enn gode. Jeg burde bare dra… Hvorfor klarer jeg ikke å dra… Av og til, så skulle jeg blankt ærlig ønske jeg kunne gå rundt med en plakat på ryggen. Iallefall det første året som har gått. Det er ingen unnskyldning, når jeg gjør noe urett. Men, det kan forklare…

Når jeg nå i disse dager krangler med noen, … Jeg er så redd det skal være det siste jeg sier til vedkommende. Det har blitt så alt for enkelt for meg å bare la ting gå. Kjempe for noe, som rett og slett ikke verken er verdt det – eller er bra for meg. For, “hva om…” Det er mye en lærer og forstår etter en har mistet noen, som å sette ting i perspektiv. Men det kan da ikke bety så fryktelig mye, om det perspektivet samtidig blir helt vridd. Vridd til det ekstreme. Gamle meg hadde aldri håndtert alt det her. Gamle meg hadde snudd, og gått, og… Hun hadde aldri latt seg bli behandle som en dørmatte.

Kanskje det er det her sorg gjør med en person. Svært lite føles ut som det er verdt noe lenger, og en hater seg selv, så da er det kanskje ikke så viktig hva andre gjør mot en. Kanskje det attpåtil føles ut som en lettelse. Når noen behandler en like dårlig som en selv føler seg. Jeg leser selv hvor sykt det her både er og høres ut. Så hvorfor klarer jeg da fortsatt ikke å gå. Og hvorfor i alle dager holder du meg enda her. Det her er jo ikke kjærlighet.

Gå, sier de. Bare gå. Lettere sagt enn gjort. Jeg trodde ikke jeg skulle bli den jeg nå har blitt. Alle unnskyldningene jeg har kommet opp med, alle historiene som ikke stemmer. Er jeg virkelig ute etter å redde deg, mer enn meg selv? … Har jeg virkelig mistet meg selv, såpass mye? Har jeg virkelig gått såpass ned i verdi – i mitt eget sinn? Jeg vet jeg allerede har det i ditt. Eller. Helt ærlig, jeg tror alle har mindre verdi, i dine øyner. Jeg tror ingen andre betyr mer i dit liv, enn deg selv. Se nå, … Jeg skriver tankene mine. Jeg leser de. Gang på gang på gang. Men det her kan aldri komme ut. Jeg har delt for mye, ikke sant. Glansbildet jeg har skapt oss. Jeg har blitt alt det jeg aldri skulle bli. Og jeg er så flau, at dette vil bli en av de notatene som jeg skriver for meg selv – og vil forbli for meg selv.

Hvem er jeg egentlig nå, da… Når det siste jeg hadde igjen, var en ørliten del av selvstendighet – og verdighet. Det er bare meg som vet at jeg har mistet alt det der også. Jeg lurer på om du også vet det. Jeg lurer på om du tenker over det, noen gang… Når du legger skyld over på meg… Vet du egentlig, innerst inne, at det hele veien var deg? Jeg er bekymret for at du ikke gjør det. Den tanken er så skummel, at jeg aldri hadde våget å spørre deg en gang. Likevel blir jeg. Ironisk, er det ikke… Når jeg kan gi andre råd, og følger de dårligste av de alle selv. Skammen tar overhånd nå. Men slapp av, jeg skal lage deg frokost i morgen også. Verdighet vet jeg ikke lenger hva er.

Klar, ferdig…

I går holdt jeg på å takke ja til leiligheten her ute. Typ to minutter gå gange i fra her hvor jeg bor nå. Men. Nope. Nei. Jeg er redd for å flytte så langt i fra graven til Aron. Det er det som har holdt meg igjen, fra å flytte lenger bort, da jeg ønsker å kunne dra dit når som helst. Å bare ha muligheten til å dit… Men. Sikkerheten min. Den er ikke lenger den samme. For mitt eget liv, så var det å dele det eneste som kunne redde meg. Få meg i sikkerhet. Tenkte jeg… Det gikk for en stund. Til alt eskalerte. Og da ble valget med ett enklere. For første gang, så forlater jeg Fosnavåg. Ikke helt frivillig, men, det føles greit. Jeg har den mest godhjerta personen jeg har kjent i nærmere seks år nå, der. Hver eneste dag. Og jeg har mine aller beste venner. Og mer støtte enn jeg noen gang kunne forestilt meg… Jeg er ikke alene. Jeg er virkelig ikke alene… ♥

I morgen skal jeg på et møte, for så å få ut det jeg har fått solgt i fra leiligheten. Sofa, seng, … Jeg trenger ikke stort. Bildene av Aron, hans leker som jeg har rundt, evt sover med – og lysene som jeg tenner hver kveld, er alt jeg trenger. Om en uke flytter jeg, og … jeg kan ikke engang si hvor. Redselen tar overhånd. For nå. Jeg vil bare sove trygt på nettene.

… Og det kommer jeg til å gjøre nå. Ingen frykt. Ingen redsel. Bare… Kjærlighet blir for kliss, men… godhet ♥ Ren godhet. Sånn det skal være. Jeg har visst aldri skjønt hvordan det skal være, jeg. Men denne gangen? Denne gangen vet jeg. Selv om jeg ikke hadde trengt. Når man vet, så vet man. Og er det en ting jeg vet, så er det å stole på magefølelsen sin. Jeg skal aldri gjøre noe annet enn nettopp det, fra nå av.

… Gå ♥

Det går

“The thing is though… If you pushed me off a Cliff, I would probably say it was my fault for standing too Close to the edge.”

Hvor mange dager er det siden jeg trodde verden skulle rakne… Skal vi se… Det begynner vel å nærme seg en måned? Altså, for endte gang. Jeg har alltid tenkt at et menneske bare kan tåle en viss grense for smerte. Jeg vet ikke helt lenger… Jeg har jo forsøkt å gi opp, i tider der man når lenger ned enn “rock bottom.” Det er ikke noe nytt. Jeg overlevde å miste Aron. Det er uhyre vanskelig å fortsette livet uten gutten jeg elsker mest, han som hadde hele hjertet mitt, min egen sønn… men det har på samme tid hjulpet meg å finne ut av hvem som er der. Ikke bare er der, men de som bryr seg. Og de jeg bryr meg om. Det er ikke så alt for lenge siden jeg trodde verden skulle rakne på nytt igjen. Når jeg endelig stod opp for meg selv. Jeg flyktet til mams og co… Deretter tørket jeg tårene og innså at det var ikke verdt det. Det var rett og slett ikke verdt det. Skal jeg gråte, eller sørge, så skal det være grunnet Aron. Sønnen min. Ikke noen som ikke fortjener min, eller min families tid.

Det går overraskende greit med meg for tiden. Og her må jeg legge inn en verdens største takk til alle som har skrevet til meg. Jeg trodde bare ikke jeg skulle bli en av… de som…. ble. Jeg har jo lest historier fra andre sjæl. Jeg skjønner nå. Det man ikke helt kan skjønne før man står i det. Og det har tatt meg nå en måned å innse det. Det som jeg burde innsett for enda lenger siden. Men når folk har makt… Det er skummelt. Det er forferdelig skummelt. Og jeg følte meg helt totalt rådløs. Og redd. Veldig, veldig redd.

… Men så når man rock bottom, da. Tro meg, dit når man ikke bare en gang. Men når man når helt ned dit, så finnes det bare en vei, og det er opp. Uansett hvor lang tid det vil måtte ta. Av og til trengs det ikke lange tiden i det hele tatt. Vi mennesker trenger mennesker. Kollegaer, venner, kjæreste, samboer, forlovede… Hadde ikke trengt å ramse opp det her, dere skjønner. Jeg ønsker og kunne leve av å skrive. Men da må jeg virkelig lære meg å bygge opp setninger, for det her ble, … jøss.

Jeg sørget aldri over å miste “han jeg ikke kunne leve uten.” (Ikke Aron, selvfølgelig, dere vet.) Jeg var forberedt på det, da. At jeg skulle falle i bakken og ikke klare å puste. Jeg visste vel aldri helt hvor mange jeg faktisk har rundt meg, når det trengs. Jeg har aldri vært flink til å “bruke” (misforstå meg rett) vennene mine. Jeg vil ikke legge mitt kaos på noen andre. Men jeg innser nå, når det trengs, så er det jammen godt å ha noen der. Og jeg har mange “noen” der. Og jeg er så takknemlig, så evig takknemlig, at jeg vet jeg klarer det her også. Mennesker kan å stille opp, når det trengs. Jeg hadde ikke klart meg foruten mine. Det er ensomheten som strekker dypest. Forsvinner ensomheten, så forsvinner en liten grad av redselen også.

Jeg har fortsatt de viktigste i mitt liv, på jorden og i himmelen.
Jeg er klar for et nytt kapittel nå. Og det føles godt. ♡

“Everythingship”

… Å bli sjarmert når noen sier «jeg prøvde bare å redde deg.»
Nei. Det er da du skal begynne å løpe. Fort. Hvem sa vi trengte å bli reddet. Og hvem er du til å si at jeg er ingen uten deg.

Akkurat nå sitter jeg på kjøkkenet hjemme hos familien og drikker kaffe. På ene skjermen skriver jeg. På den andre ser jeg på «You» på netflix. Blir det feil å si at den på mange måter er er en kjærlighetshistorie som har smeltet meg, grunnet Joe, som kunne tatt hvem som helst med storm? Ja. Ååååja. Og der er poenget mitt, over hvor manipulert en kan bli. Brukt. Tråkket på. Utnyttet. Vold. Man vet svært sjeldent hvem man har med å gjøre. Til og med når man vet, så velger man heller å lukke ett øye, krysse fingrene – og fortsette. Fortsette med et håp. Håp om at det er en selv som tar feil. Eller at det er en selv som må bli bedre. Gjøre bedre. Prestere mer. Hjelpe mer. — Lukke øynene for spritflaske en. Og to. Og tre. «Det vil ikke skje igjen.» … «Det blir annerledes nå.»

Jeg gjør meg alt for ofte blind. Vi vil alle bare ha det. Det lille ekstra. Om man så må forandre på hele seg selv og ens egen eksistens for å få det til. Kjærlighet gjør blind, er det ikke det de sier. Lite visste vi hvor dypt nettopp det kunne gå. Men hadde jeg gjort det igjen? Ja. Altså, misforstå meg rett nå. Og det er godt å kunne skrive. At jeg ikke har blitt skremt nok enda, fra å møte den rette.

Bestemor og bestefar sendte brev til hverandre da de var yngre enn det jeg er nå. Vi fant de etter bestemor døde. Akkurat det, ønsker jeg meg også. Ingen kamp. Ingen redsel. Bare… Kjærlighet. Jeg vet ikke helt hva jeg skal ta meg til med nå. I går natt ropte jeg til lungene brant ned i puta mi. Døden når meg nært til tider. Fortapthet. Å føle seg som en uendelig stor, flau dust. En feit dust, som du likte å si. Så kommer det alltid en ny morgen. Med kaffekoppen i handa. Klar for å ta kampen. Kampen om å ta tilbake eget liv. Kampen om å gi deg det som måtte komme din vei, sammen med de som hjalp meg ut. Det var aldri min feil. 

Klar for å ta kampen, selv om livet rakner, flyttekassene står i gangen, urørt – med en leilighet man ikke har råd til på egenhånd, i et veiskille hvor man ikke vil lete etter en ny plass heller. For denne gangen er jeg usikker på om jeg ønsker å bo i Herøy mer. Kanskje det er på tide for meg å bare hoppe utfor komfortsona. Jeg er bare så redd for å møte på… De øynene som sikkert hadde klart å sjarmere meg enda en gang. Ja, jeg leser meg selv skrive det her. Trenger visst mer hjelp enn man skulle tro. 

I dag har jeg siste time hos legen. Kroppen jobber ikke helt på spor med meg for tiden. Om det er søvnmangelen, marerittene, tabletter som ikke funker som de skal eller hodet mitt fra endeløse slag. Skulle nok fått sjekket hodet etter første når de nevnte en mulig hjernerystelse. Det er vanskelig å stille opp for seg selv, når en samtidig tenker på en annens vel og ve. Det er vanskelig å våge, når truslene er der. Når det ikke er meg som får meldinger, så er det familien min. Når det ikke er meg som får skjulte numre som ringer, så er det min mor. Men jeg er klar nå, jeg. Du har ikke lenger overtaket på meg. Ikke med alle trusler og løgner i verden. Se på meg… To uker etter, og. Jøss. Jeg, som ikke skulle klare å leve uten deg, i følge deg – jeg puster gitt. 

… Livet mitt raknet visst aldri uten deg. Og jeg vet oppriktig ikke om det er du eller jeg som er mest sjokkert. 

… Og kjære gud. Hele Norge. La oss slutte å lage et glansbilde på nett i 2019 Ta det i fra meg, hva godt gjør det for deg i lengden.

Firehundreogfemti

Lyset i hjørnet på stua har stått på i to døgn. Det samme lyset som en gang ble det første du og jeg slo på om morgenen, når vi skulle lage til frokosten din. Halv ni, viste klokka da. Du satt så fint i stolen din og ventet, dog litt morgengretten – en av egenskapene du arvet fra mamsen. Bare at mamma forlot den egenskapen da du kom til verden. Det ble vanskelige å være morgengretten da, til og med som det B- mennesket jeg er, når jeg fikk våkne opp til ditt smil, dine blå øyner. Din lille kropp – som varmet mot min. I dag, klokka 19:00, kommer den andre Wave Of Light- minnedagen jeg har deltatt på. Det er èn gang mer det, enn den ene fødselsdagen din her hos oss…

Uten en døgnrytme, så slås nå ikke dette lyset lenger av når det går mot kveld. Det taler ikke lenger for seg selv, hvilken tid på døgnet det er. Klokka er halv ni, og jeg sitter her alene, undrende på om dette lyset vil få en betydning igjen en dag. Det er mørkt, nå. Om jeg så hadde reist meg, justert lysstyrken, på fullt. Det forblir mørkt. Det er ikke min feil.

I dag er den internasjonale minnedagen for barn som døde tidlig i livet. I fjor tente jeg lys i hver en krik og hver en krok i leiligheten min. I kveld blir det med de to faste lysene. Den fremgangen som var, den fremgangen som har vært, har svunnet hen. Alt hva som kan skje, på tjuefire små timer. Hvor brått en hverdag kan forsvinne, som luft mellom fingrene, hvor enn så hardt man forsøker å holde tak. Jeg burde vært vant med det her. Man roper, lungene tømmes for luft og øynene svir. Hver minste lille detalj, av det som kan minnes om en form for en mulig fremtid, man falmer i mørket for å finne det. Finne det, og holde fast ved det. Uansett hvor mye det smerter en. Uansett hvor lite en får ut av det. Dag ut, dag inn.

 

Man blir så redd for å være alene. Så redd, så redd at man gjør seg selv blind over hva som faktisk skjer. Sorgen er så stor, så stor og overveldende, at en til slutt tar til takke med alt. En begynner å tenke at en kanskje fortjener det. At det tross alt er bedre at en som allerede ligger nede, en som allerede har mistet alt håp for all fremtid, sitter med det på egenhånd, enn at en annen med livsgnist blir tappet av en annens sorg. Man strekker seg langt, når redselen blir så stor. Man strekker seg lenger enn en burde, lenger enn veien går. Tar på seg nødkappa, snur seg rundt. Sier ordene som ikke er sant. Kanskje det èr min feil.

Kanskje vi burde fortalt. Kanskje vi burde ha gjort det. Hva vi har mistet, hva det er vi føler. Hvorfor vi gråter. Hvorfor det gjør litt ekstra vondt, akkurat da og nå. Det var ikke vi, som hadde tapt, i det lange løp. Selv om det føles ut som om det var nettopp det vi gjorde der og da, når vi lot tårene renne, og stemmen briste. “Man kan ikke redde noen som ikke ønsker å redde seg selv”, ble jeg en gang fortalt tilbake i desember, da jeg nådde bunnen av bunnen. Jeg må ha lysten til å redde meg selv, fra meg selv, før jeg tillater andre å strekke ut en hånd. Man kan aldri klare å slippe noen inn, om en baserer sin egen livshistorie i en kategori med bokstavene “frykt” – man kan heller ikke klare å bli en hel person igjen. Så hel som man kan bli, vel og merke. – Jeg mistet fornuften i meg, ser du, da jeg mistet deg. Lille venn, tenk at for tre knappe år siden, rundt denne datoen, denne måneden, så hadde vi nylig reist hjem med deg. To lange måneder på sykehus. En evighet med sorg var ikke det jeg så for meg, når vi enda satt der. Så stolte. Så glade. Så evig lykkelige…

 

Mamma savner deg. Tårene triller og triller…
Jeg håper du, og alle dine små venner, ser hvor det lyser opp for dere i kveld.

If you`ve lost your way

Jeg vil bare skrive nå. La fingrene løpe over tastaturet og ikke tenke på hva jeg skal skrive, hvordan jeg skal formulere det eller hvor lenge jeg må la det ligge før jeg er enig med meg selv at nå, kan det publiseres. Sånn jeg pleier å gjøre. Det å formulere tanker over til ord har bestandig vært noe jeg har likt å gjøre. For jeg er ikke så flink til det muntlig. Jeg blir stresset og nervøs, setningene mine stokker seg om og alt blir bare tull. Jeg er den jenta som har skrevet dagbok siden første skoledag på barneskolen. De fleste bøkene jeg eier består av hvordan man skal utvikle seg skriftlig, lære å bruke ordene sine. For ord har makt. Og det er det viktig en bruker riktig. Det har jeg ikke alltid gjort.

De aller minste valgene og handlingene en gjør i hverdagen, kan utgjøre de aller største forandringene for fremtiden. Jeg tenker ofte på det. Hvor lite det er som skal til, før en har skrevet inn en helt ny vei for seg selv. Det kan være et møte med et nytt menneske, det arrangementet en egentlig ikke hadde planer om å dra på, en simpel tur på butikken – en bitteliten melding. Hver gang vi sier “nei” istedenfor “ja” – og omvendt.

 

Tilfeldigheter en ikke tenker stort over, om i det hele tatt, som bare plutselig permanent har skiftet livet ditt i en helt ny retning, enn hvor det egentlig kunne ha vært. Og vi er ikke engang klar over det.

 


Hadde jeg vært hjemme den ene dagen på nyåret i 2014, sånn jeg egentlig skulle, så hadde jeg aldri møtt pappaen til Aron. Og da hadde Aron aldri vært her. Og uten Aron…  Jeg hadde mistet de fineste og mest viktige årene av mitt liv. Og jeg hadde ikke engang vært klar over det. Jeg vet ikke helt hvem jeg kunne ha vært da. Jeg tror kanskje ikke jeg hadde alliert handlingene mine gjennom personligheten min. Jeg hadde nok fortsatt vært svært usikker. Misforstå meg rett, det finnes vel ikke annet enn usikkerhet i kroppen min nå, men sånn generelt sett.

Jeg hadde vært en veldig usikker utgave av meg selv, som ikke hadde ant hvor hun skulle plassere seg selv. Det er først nå, i 2018, jeg ser meg. Og jeg tror oppriktig jeg er en allright person, om jeg bare hadde vært litt mer… Modig. Og ærlig. Hver gang man lyver fordi en ikke ønsker å si “jeg har det ikke så bra” – så skaper det bare unødig surr. Ta det fra meg. Det lønner seg ikke å si at man sov, når man ikke svarer på en melding, for å skjule at man egentlig lå å gråt. Hvilket nært forhold får man med andre av å gjøre det. Det gir jo ingen av partene noe. Det river bort hele grunnmuren.

 

Vi må bli flinkere å gi andre en mulighet til å være der for oss. Jeg liker jo å være en støttespiller selv, jeg skjønner ikke hvorfor jeg da føler meg som en byrde ved å la andre være det for meg…

 


Jeg har så mange pinner jeg kan plassere i livsboken min, hvor alt kunne ha tatt en helt annen vending om jeg bare hadde gjort det eller det. Gått hit eller dit. Dratt hjem eller dratt ut. Svart på den meldingen – eller tatt den telefonsamtalen. Åpnet den døra. Så små, egentlig ubetydelige hverdagslige greier, som vi ikke engang tenker to ganger over. Ikke før vi sitter der da, en sen natt, og blar forbi bildene gjennom de fem- ti siste årene. Bilder som kanskje aldri hadde blitt tatt, med mennesker vi kanskje aldri hadde kjent. Og bilder som aldri ble tatt, med mennesker vi aldri kjente, eller kanskje engang kjente men som nå har gått separate veier – fordi vi valgte noe annet noen år tidligere. Ett valg, utav to, hvor vi valgte det ene. Fordi det andre ikke passet inn i vår hverdag akkurat da. Selv om sistnevnte kanskje hadde kunnet gjort et enda bedre utfall for fremtidige oss. Men det visste vi ikke. Det kunne vi ikke vite. 

Jeg lurer på hvordan de andre versjonene av meg selv kunne ha vært i 2018. Eneste jeg med sikkerhet vet er at jeg ikke hadde turt å ta valget om å gjøre noe om igjen, om jeg hadde fått muligheten. Jeg vet ikke hvor lite som skulle vært til, for ikke å få oppleve Aron i livet mitt. Og det hadde jeg aldri villet sjanse på. Vi kan godt angre på noe vi har gjort, men vi vet ikke hvordan det hadde sett ut, om vi hadde fått muligheten til å gå tilbake i tid og endre en ting eller to i “manuset” vårt. Vi lærer av våre feil, sies det. Det minner meg om ene postit lappen jeg gikk rundt med i penalet på ungdomsskolen.

 

“Forget the risk and take the fall.
If it`s what you want then it`s worth it all.”



Sett bort fra det åpenbare…
Det jeg hadde ønsket å gå tilbake å forandre, det er alt jeg har utsatt – fordi “tiden ikke passet.” 

 

12/07/16

Dette er lenge siden. Lenge siden jeg har sittet sånn som nå. På verandaen. Verandaen hvor jeg vokste opp. Barndomshjemmet mitt. Barndomsplassen. Jeg gjorde ofte dette da jeg fortsatt bodde hjemme. Satt her og skrev mens jeg så på solnedgangen. Jeg er visst nok den klisjé personen der til tider. Det har ikke blitt mye tid til det det siste året… Det er som de sier: ikke visste jeg at dagene som gikk var selve livet.


Marka hvor vi nabobarna spilte fotball. Postkasseburet hvor vi holdt på med stivheks. Fabrikken der vi sprang som noen tullinger når vi lekte bole. Fjellet til venstre for meg, der har jeg plukket mye blåbær. Mimrer tilbake til den sommeren jeg og kusina mi helte bakepulver i all blåbæra familien plukket – for å teste det ut. Sommeren hvor blåbærsylta endte opp som blåbærvulkan. Så har vi stranda nedenfor. Stranda hvor vi gikk fra å lære oss å svømme som seks- åringer til å ha nattbading og strandparty som seksten- åringer. Stranda vi barneskole- nabobarna giftet oss når det var jonsok, til å drikke vin med våre eldre som vidergående- elever.

 

Barndomsrommet mitt ovenfor. De veggene har jammen fått høre mye. Tenk om eldre- meg kunne gått tilbake i tid å fortalt lille- meg om alt jeg vet nå. Alt om den første forelskelsen. Den første kjærlighetssorgen. At første gutten du kysset ikke ville bli han du var forelsket i og det første forholdet ville ikke bli han du gifter deg med. Du vil oppleve å bli såret av de du aldri trodde kom til å såre deg, og du vil ende opp med å såre andre også. Den første gangen du opplever å få hjertet ditt knust vil du ønske at du bare døde – for den sorgen er helt ny for deg.

Ingen tenåringer vet hvordan en skal håndtere det. Du vil tro det ikke finnes en større smerte. Og det er helt greit. For sånn er det. Du er så uskyldig, så utrolig sårbar. Ikke heng deg opp i livets karuseller – det vil komme en dag hvor du vil bytte bort år på å få oppleve den første kjærlighetssorgen igjen, fordi livet var generelt ellers problemfritt. Du er så ung, du har enda flere år uten ansvar. Nyt det.

Alt det, og enda litt mer, hadde jeg fortalt meg. For aldri i min villeste fantasi kunne jeg ha forestilt meg at jeg innen ti år senere ville sitte på nøyaktig samme plass, på verandaen i barndomshjemmet, med verdens vakreste baby i armene. Min baby. Min lille baby som snart runder året. Den lille gutten som forandret alle planene jeg hadde og fikk meg til å innse hva som egentlig betyr noe. Hva som egentlig er viktig. Og la meg nå fortelle, kjære mini- meg – det er ikke å ha brows on fleek eller mest mulig venner på… Nettby. Nettby var det vel som regjerte på den tiden. Og den photoshop krisa di da, den kunne du spart deg mye tid på.

 

Det var alt en del av det som gjorde meg til meg. Oppturene og nedturene, gledene og sorgene. Tenk at det stemte alt de eldre en gang sa – at du vil være takknemlig for all motgang, for hver og en av dem vil gjøre deg i stand til å håndtere nye og større kamper. Og sånn fortsetter det. Det bygger seg opp. Du bygger deg opp. Du vil sloss mot både indre og ytre demoner, og tiden leger faktisk alle sår. En dag vil du se tilbake, og innse hvor langt du har kommet. Du døde aldri av den første kjærlighetssorgen. Du fikk aldri husarrest livet ut da du tullet med blåbærsylta. Du vil ikke bære nag for alltid til de som en gang såret deg – du vil heller lære å forstå hva som ligger bak. Mennesker flest sårer ikke andre uten grunn. For én dag vil også du ta upopulære valg – for ditt eget beste. Og av og til er det grunnlag nok.

 

Du vil skjønne at hverdagen er selve livet, og livet er nå. Det vil komme for en dag hvor du ser tilbake ti år senere, og ser at alt det negative i ditt daværende minne har blitt omgjort til ett eneste stort savn i ditt nåværende. Du trodde vel aldri du ville sitte på samme stolen i fremtiden og le av sorgene du én gang følte. For, du hadde det ganske fint, tross alt.

Den dagen var min dag.