Halvveis…?


Som dere vet, det fineste ordtaket jeg vet om…;
Ikke alle møter sin superhelt.
– Jeg fødte min.

Det er aldri for sent å gjøre en endring med livet sitt. En forandring med seg selv, gjøre det en egentlig vil. Angre kan man. Det er fullstendig lov. Spørsmålet er vel mer hva en velger å gjøre for å komme seg ut av en situasjonen en først har havnet i. Jeg har lært mye siden 2014. Mye jeg helt klart aldri hadde behøvd å måtte lære – mye jeg ikke kunne vært foruten – og en hel del igjen som jeg må gjøre feil et par ganger til før det går inn. Altså, livet har skjedd, med andre ord.

I dag tok jeg det største steget jeg har tatt siden Arons død. Det største steget – og samtidig vite at det er det helt riktige. Om jeg skulle ha gått tilbake og gjort ting om igjen etter hans bortgang, så hadde jeg bodd hjemme hos foreldrene mine til… Til mars i år. (Til tross for at vi alle hadde blitt galne av… ja, av oss alle.) Jeg har kjent det de siste dagene. Jeg vil bo alene. Jeg vil bare …. Være. Og tanken gir meg ret tog slett frysninger. På den gode måten. Det har begynt å komme seg på rett spor nå. Så rett det kan bli. Jeg måtte gå noen runder frem og tilbake, feile litt – flytte enda litt til (hehe……..) og nå – nå er jeg der. Jeg har den morsomste gjengen rundt meg. Som jeg er så glad i! De har reddet meg. Alle rundt meg har reddet meg. Det eneste som gjenstod var at jeg måtte være klar til å redde meg selv også.

Det går så veldig opp og ned, ikke sant, så når jeg tror noe begynner å gå greit så går jeg veldig fort på en smell av… jeg skulle til å si ingenting, men, det er jo sorgen. Det er jo den. Og jeg innser nå, sånn vil det være. Jeg har jo sagt og skrevet det før, men det er først nå jeg kjenner det. Og innser det til den graden jeg må godta det…

Steget er tatt, og min egen leilighet, alene, er I boks, hundre prosent. Jeg var aldri klar I fjor. Jeg gledet meg ikke I det hele tatt. Jeg var bare så, så, så redd for å utvikle en fullstendig angst for hele live tom jeg ikke kom meg ut av det gamle pikerommet mitt hos foreldrene mine. Nå der i mot, så har balansen kommet seg dit at jeg klarer å kjenne når jeg vil være sosial – og når jeg vil trekke meg tilbake.

Jeg er ikke lenger red for å være alene.
… Og vet du, jeg elsker å sove alene også.

Hvor mange kapittel skal man ha i livet? Tja… Boken min endte når Aron døde. Men alle bøker har en ending… Så kan man velge om man vil lage eller lese en ny, da. Og jeg har aldri ønsket å bare lese en bok. Jeg har ønsket å skrive en, jeg. Noe jeg også har gjort. Så, … Da kan det bare ikke ende her. Sorgen ender ikke om jeg gir opp. Da sender man den bare videre. Og mammaen til Aron kan da ikke gi opp, når hun har en superhelt til sønn.

 For deg, Aron.

Ærlighet

Det har vært alt for mange av innleggene mine her inne som har blitt skrevet på forhånd, for så å bli postet senere… Når det gjelder innlegg om Aron, så venter jeg alltid ett døgn før jeg poster eller ikke, som jeg har nevnt før. Jeg vil ikke dele noe før jeg med sikkerhet vet at jeg vil. Men innlegg som bare er skrevet fritt, om alle tenkelige tanker og følelser og kaos – i egen person – det… Det har blitt vanskelig rett og slett.

Når jeg ser statistikken stiger, så lukker jeg dataen og kryper tilbake i sofaen. Nå har jeg vel og merke vært syk en uke, så grunnen denne uka har vært legit. Men ellers. Jeg leser jo aldri (meget sjeldent (!) i det minste) over mine egne innlegg etter de er postet, jeg blir bare klein. Dere kan jo tro jeg holdt på å gå i gulvet da innlegget til Erna tok av. Og at det i det hele havnet i en bok – den dagen var det tett før jeg bukket under i svime. Jeg hadde ikke lest det selv siden det ble lagt ut, haha.

… – Men så ble det champis etterpå. Og så kom stolthetsfølelsen. For første gang. For første gang siden Aron fortsatt var hos meg, vil jeg si. Den setningen var trist for meg å lese etter jeg nå skrev den, kjenner jeg. Jeg vet med meg selv jeg må begynne å finne andre ting, som også gir meg den følelsen, ikke sant. Jeg er der nå. Og det er ikke akkurat godt å føle. Godt at jeg vet – men nitrist at jeg må. At jeg i det hele har kommet meg dit. Jeg lurer på om den tanken noen gang vil gi seg. Jeg håper jeg kan skrive en stund frem i tid at ja, ja det gjorde den. Som med mye annet her inne.

Det har ellers gått greit fra desember i fjor frem til… Jeg vil si de siste ukene. Har som sagt blitt syk igjen, så det kan jo være der psyken spiller meg et puss (har skjønt hjernen er en kompleks ting når det kommer til sånne ting) men jeg føler meg av og til regelrett… deprimert. Ikke i den form som at jeg er tilbake der jeg var, at jeg gråter hver time av hver dag, nei nei. Men den at jeg av og til bare ikke vil være. Hverken her eller der. Bare synke litt ut i luften, sove, ikke bry meg om noe og la dagene passere meg forbi. Jeg merker det på måten jeg av og til ikke svarer på meldinger. Eller bare regelrett slår av mobilen. Synker ut i intet, og blir smålig irritert når noen bare er der. Posten blir ikke hentet og visdomstanna som jeg skulle operert ut har nå flyttet tenna mine ti hakk mer enn nødvendig allerede. Jeg håper det bare er en periode, denne gangen. Det har vært for mange fremskritt for å gå tilbake… ….

Jeg er nok bare veldig sliten. Og jeg har helt klart ikke alltid gjort det lett for meg selv heller. Det vet jeg veldig godt. Det har bare blitt veldig, veldig mye de siste månedene. Alt for mye, egentlig. Halve meg vil bare flykte og flykte og flykte til der hvor jeg den gang følte meg ordentlig hjemme. Men ordentlig hjemme finnes ei for meg lenger. Mitt hjem. Min lille familie. Min Aron. Det er derfor ikke alt jeg helt vet hvordan jeg skal håndtere, også ender jeg opp med å ta den enkleste utveien…

… Og den enkleste utveien har jo aldri vært den beste, for noen.


Tiden

Hvor mange timer brukte jeg på å telle tallene på klokka og legge sammen til total summen på hvert eneste siffer som var der? Nei, jeg lot ikke meg selv fullføre. Jeg forsøkte mange ganger, men den tvangstankel skal jeg ikke la meg selv gå tilbake til. – Sa hun før hun forsøkte å google det. Fant aldri svaret da, så nå gjenstår det om jeg skal telle det for hånd eller bite sammen kjeven noen timer til. Hva feiler det meg.

Det går bra, mesteparten av tiden. Mesteparten av timene i døgnet. Av og til også hele døgnet. Den største takken her, … den er fordelt. Den er fordelt på de som er sammen med meg – og de jeg er sammen med. Kanskje det høres ut som det samme for deg som leser dette. Men det er ikke det. Man velger sine personer. Sine venner. Sine ditt og datt. De som valgte meg tilbake, de fortjener all ære og respekt og tålmodighet. (!!) Når jeg ser meg tilbake nå… Jeg mistet ingen av mine rundt meg, da Aron døde. I starten så var det meg som dyttet alt og alle og… bokstaveligtalt alle rundt meg bort. Men de forsvant aldri. De skjønte. … De skjønte. Og jeg håper jeg har nærmet meg der at klarer å vise at jeg aldri tok noe for gitt.

Da Aron døde, – dere som har fulgt meg vet det her – så fikk jeg diagnosen PTSD. Det er ikke noe som forsvinner med det første. Men jeg trodde jeg var kommet meg lenger på vei. Lenger på vei enn det jeg egentlig tenkte.

Jeg klarer å ta tlf om noen ringer meg nå. Til tider så gisper jeg enda, så pass at jeg må trekke pusten enda en gang. Og en gang til. Og enda en. En sjeldnere gang, på en dårlig dag, så ungår jeg fortsatt å svare. Det sitter igjen biter, med andre ord. Og de bitene er vanskelige å måtte jobbe med. Da jeg flyttet nå nylig, så sov jeg for første gang bedre enn jeg noen sinne har gjort på over fem hundre dager. Da jeg endelig kastet min egen seng, med andre ord. Den som jeg har skrevet om her inne. Den jeg satt i, da jeg fikk den beskjeden. Jeg klarte ikke/orket ikke/maktet ikke å forsøke å jobbe meg over den. Men så kommer alt det andre da, …

Det finnes en del ting en ikke bare kan kaste. Som alt det fysiske, bokstaveligtalt. En kan ikke kaste fysiske traumer. En kan ikke kaste de, som en kan med en seng. Og mobilen. Og… Og man man kan ikke kaste andres menneskers følelser. Eller ens egne. Så hva gjør man da? Nei, virkelig, hva gjør man, når man står der, vegg til vegg, eller ansikt til ansikt, med ens egen realitet og følelser – og andres.

… Den der er vrien. Det har tatt meg lang, lang tid, og innse at jeg ikke lenger helt tenker som “alle andre.” Det har det, for jeg ønsker ikke å bli sett på som annerledes. Jeg er fortsatt meg, og jeg er fortsatt mammaen til Aron – men jeg har også fortsatt opplevd det jeg har opplevd. Det siste definerer ikke meg, nå er jeg der at jeg føler hjertevarme når andre nevner Aron – men jeg er også der at traumene sitter igjen. Jeg er meg, som fortsatt kan diskutere opp og ned i mente og henge med på diskusjoner og debatter – men jeg er også hun som må få en “closure” på det hele når man er ferdig. Ovenfor de jeg bryr meg om. Og den er ikke lett altså, i 2019. Det er ikke lett, når en bekymrer seg for at når man sier hadetbra, så vil det bli hadetbra – for godt. Ikke grunnet uvennskap, eller hva det enn nå er – men døden. Altså… Hele den tankegangen der, den er så vond. Den er så vond og vanskelig, at til tider så vet jeg jammen ikke hvordan det skal gå i lengden.

… Men så var det jo en gang sånn, at jeg tenkte det samme om mye annet også… Jeg har opplevd for mye til nå, til å si høyt at det ikke går. Det er bare den tiden i mellom. Den tiden, fra det skal gå fra rock bottom og en prosent oppover typ annenhver uke. For det vil ta tid

– Men jeg har aldri vært flink med tid.


The last letter

“I will not thank you for this strength. This force, this power,
… It was all me.”

Nytt design. Ny luft. Ny hverdag. De siste dagene har jeg gått i gjennom innleggene mine det siste året. Jeg blir lei meg – på mine egne vegner. Jeg ser hva jeg forsøkte. Jeg ser hva jeg gjorde. Jeg vridde om alt, absolutt alt, til at det hele var en del av sorgen over Arons død. Alt det jeg følte, tenkte, gjorde. Det var ikke sånn det var. Sosiale medier er skummelt på den måten. Man prøver ikke bare overbevise alle andre – men også seg selv. Jeg har ikke hatt det bra det siste året. I det hele tatt. Jeg savner Aron hele tiden. Hver gang jeg trekker et nytt drag av luft. Hver gang jeg blunker. Aron er hos meg hele tiden. Men… Jeg hadde jobbet og håndtert all denne sorgen 100% bedre om jeg hadde hatt det rette hjemmet å gjøre det i. Jeg ser jo det nå. Jeg skulle bare vært hjemme hos foreldrene mine i fjor. Jeg skulle aldri flyttet dit jeg gjorde. Jeg skulle aldri håndtert det jeg håndterte. Det knuste meg. Det knuste alt det jeg kunne ha klart å jobbet med. En eneste dag til – … Det hadde endt meg.

2018 ble tyngre enn det hadde trengt å være. Man skal ikke måtte behøve å håndtere så mye ekstra, i den setting. Man har mistet babyen sin. Ens eget barn. Ens eget barn og all dens og deres fremtid. Og så skal en att på til redde en annen… En annen som behandler en som en mental pasient. Holder en seg lenge nok sammen rundt noen med sosiopatiske tendenser – så er det nettopp det en vil føle seg som.

Jeg fikk ikke lov å prate om Aron. De gangene jeg gjorde det, fikk jeg høre “Jeg savner han jeg også, tenk på meg da.” Hva. Til og med hans død ble brukt til noe der hvor jeg måtte trøste deg. Av all psykisk og fysisk terror – det var det som gjorde mest vondt. Det var også det siste jeg fikk sagt, den aller siste kvelden, når muskelen i låret mitt ble permanent ødelagt. Noen uker før de permanente arrene i ansiktet mitt. … – Angrer du, noen gang? Kan du føle anger?

“Du kan si hva du vil om meg. Bare aldri si navnet hans i din munn igjen.”

… Jeg fikk for den. Men jeg angrer ikke. Ikke ett eneste sekund. Sammen med politiet og foreldrene mine – så kom jeg meg ut. Helt, helt ut. Og nå, etter dette, så er det det siste jeg har å si om den saken. Jeg er bare takknemlig jeg er i live. Jeg fortjener livet. Du tok feil der. Du tok feil med alt. Jeg trodde det ville kunne ta år, før jeg kunne fortsette hverdagen igjen. Man kan bare høre “ingen liker deg” og alt innenfor den omkretsen så mange ganger, før en gir opp. Det var ikke så lang tid igjen før du hadde klart å splitte meg fra min egen familie heller. Heldigvis innså de. Før det ble for sent. Jeg innser alt nå, mye tidligere enn jeg selv forventet. Jeg har mye å bearbeide og jobbe med. Det er mange arr som må heles, og noen vil forbli permanente. Men jeg klarer å puste nå. … Og minnes sønnen min høyt, – hele tiden.

“They rewrote history to escape accountability.
… We were not crazy.”

Fremtiden

Tror du på skjebnen? Kjærlighet ved første blikk? Sjelvenner?

Jeg gjør. Jeg er en stor klisjè av et menneske. Jeg kan allerede høre venninnene mine le av den her. Jeg tror på alt det der. Til tross, så tror jeg med hele meg at vi alle her har en som er til for akkurat oss. Dessverre må de fleste av oss i gjennom en hel barrikade av feil og pinligheter og, la oss innrømme det, noen runder nede i promilleflaska, før vi finner frem til de vi skal være hos. Vi skal lære mye på veien. Finne oss sjæl og alt det der. Litt sånn som… Dating app- episoden på Black Mirror.

Har dere hørt det som blir sagt om Zeus, innen gresk mytologi? Det er mange år siden jeg las det for første gang, og det er fortsatt noe av det fineste jeg har hørt.

“According to Greek mythology, humans were originally created with 4 arms, 4 legs, and 2 faces. Fearing their power, Zeus split them into two parts, condemning them to spend their lives in search of their other halves.”

Jeg liker å tenke på den der. Hvor fantastisk godt og rart er det ikke, når man møter noen man kan snakke med i to timer, helt til man innser at, hei, det var visst fem gitt. Når samtalen flyter, og man åpner seg fullstendig opp. Muren rives ned, og fasaden falmer bort. Man kan ikke tvinge frem det. År kan passere, og det er som om det var senest i går dere satt der. I sofaen. Og snakket om den dagen dere var så stormende forelsket i hverandre at hjernen ristet like mye som sommerfuglene i magen.

Den viktigste delen av meg. Fortid, nåtid, fremtid.

Så våger man, den siste gangen en møtes igjen. Kanskje ikke rette tidspunktet da heller. Desidert impulsive handlinger, som tar sted før noen rekker å blunke. Men det var aldri forhastninger eller stress. Det var bare… Denne gangen skulle man ikke la hverandre gå igjen. Det skulle ikke bli seks nye år. Og man skulle i alle fall ikke besøke hverandre. Nei. Det skulle bli god morgen og god natt. Og det var det.

Alle kjøkkenredskaper, der hvor hun manglet det han hadde – og han manglet det hun hadde. Han med mangel på skjeer, hun med mangler på gafler. Den ene hadde overflod av det den andre ikke hadde. Og hele den klisjè greia da, når han skulle til å si noe – så hadde allerede hun begynt på setningen. Var det faktisk sånn det skulle være…? Kunne det faktisk vise seg, at av og til, så kunne det være som på romcom- filmene? Gamle dem hadde tenkt det var for godt til å være sant. Men de de var nå visste bedre. For når man vet, så vet man. Er det en ting man skal følge, så er det magefølelsen. Og denne gangen, denne gangen var den fulgt med ro. En helt enorm ro. Som de aldri før hadde følt maken til.

“… Så det er sånn her det skal være.”

The before now and after then

“… And then, right when you thought you might just disappear. He saw you and you knew somewhere deep it was too good to be true but you let yourself be swept because he was the first strong enough to lift you. Now in his castle you understand Prince Charming and Bluebeard are the same man. And you don’t get a happy end unless you love both of him. Didn’t you want this? To be loved? Didn’t you want him to crown you? Didn’t you ask for it? Didn’t you ask for it? Didn’t you ask for it?” Guinevere Beck

… Men, så. Akkurat når du trodde du aldri kunne stole på en annen igjen, eller le ordentlig, med magen, med hjertet. Når du trodde synet på livet aldri helt igjen kunne gå tilbake til normalen. Det er da du møter den som aldri kom bare for å være sterk nok til å løfte deg. Eller gi deg løfter større enn hva et menneske noen gang burde love. Du fikk ingen krone på hodet, ingen selvskrevne kjærlighetslåter. Alt det der betyr ingenting i det lange løp. Ord har ingen betydning uten handling. Og en handling har aldri betydning uten personlighet. At det kan ta år før en lærer seg det der. Alt det basiske som man egentlig får inn med teskei i barndommen. Det var da aldri bare mennene med godteri i hvite varebiler vi skulle løpe fra. Av og til er det de med skinnende rustning og fløyelsmyke ord. De forteller aldri det i barnebøkene.

Dere skal ikke redde hverandre. Dere kan leve uten hverandre. Man ønsker det ikke – men man kan. All form for for kontroll. Det finnes ikke. Den tunge atmosfæren i lufta. Bare borte. Ikke måtte det bli en kamp eller to til for å få det til heller. Noen ting bare faller naturlig. Akkurat det ordet der. Naturlig. Og plutselig lengter man ikke tilbake til normalen heller. Man innser, for første gang, i hele ens egen eksistens at, hei, det er jo det her som er normalen. Hele livet, hele veien, det var alltid sånn her det skulle være. Og det ble en aldri fortalt. Vi vet at de romantiske filmene, alt for ofte, viser seg å være en fysisk, psykisk triller i det virkelige liv. Eller komediene, som ender opp med tragedie. Vi lærer den leksa i tenårene. Så skal vi gjenta den samme rolla et par ganger til. Og enda et par ganger til attpå det igjen. Helt til verdigheten kommer på plass igjen. Og hormonene stabiliserer seg. Kvisene forsvinner og personligheten regjerer. En plass midt oppe i alt det der, så finnes vi. Og vi skal teste mange grenser.

Det er ikke så veldig mye i livet mitt jeg hadde valgt å gjøre annerledes om jeg fikk muligheten til å gå tilbake å forandre en ting eller to. Jeg vet ikke helt om jeg hadde ugjort deg heller. Til tross for redselen, som har ført meg over kommunegrenser og nytt nr og alarm, … Det ga meg et nytt perspektiv på det meste. Noe så lite, som da jeg ble servert lunch tidligere i dag, tårene stablet seg opp øynene mine. Når jeg fikk roser i armene første dagen etter jeg flyttet inn, jeg fikk knapt til å trekke pusten. Den vrengte seg nesten like mye som da du kom inn dørene, med alkoholånde, klar til kamp. Men denne gangen, denne gangen vrengte den seg av glede. Ordentlig takknemlighet. Og et perspektiv på hvordan det egentlig skal være. Alt jeg har gått glipp av. Alt jeg har gått rundt uant i livet om, da jeg aldri visste hvordan det kunne være. Så lenge man omringet seg med mennesker som… Oppfører seg som mennesker. Steg en for å være det, er sympati. Det skal ikke mer til.

“… Your life was a mess before me.”

“But it was MY life. And I didnt need som sociopath on a white horse to clean house.

What gives you the right. You thought that I would be greatful?”

Mellom linjene

“I said I’d catch you if you fall. And if they laugh, then fuck ’em all. And then I got you off your knees, Put you right back on your feet. Just so you can take advantage of me.”

Skrevet 27/08/18. Også plutselig gråter man for noe ubetydelig igjen. Noe man også trodde en aldri skulle gråte for igjen. Ting en lovte seg selv aldri skulle bety noe – i forhold til det en nå har opplevd.

To sjeler, hver sin kamp. Kollisjonen det blir, som ingen kunne forutse. Og man blir så redd for å være alene igjen. Så man godtar. Og tilgir. Og godtar enda litt til. Bryter opp hele brystkassa, slipper ut en bitteliten bit av en uendelig sorg – for å slippe inn en annen type sorg. Så tar man denne bittelille delen, og lar den sakte men sikkert gro til alle andre nerver i kroppen. Bit for bit, litt etter litt. Det nummer den dystreste sorgen, den som alltid vil forbli. Også bygger man den opp. Gjør den til det nye en nå kan føle på, tenke på – gråte over. For denne type sorg, denne type bekymring – den er tross alt enklere å bære enn sorgen av å miste et barn.

Kanskje jeg tenkte at jeg fortjente det. At det må være noe med meg. Man kan da ikke behandle noen sånn, om man virkelig bryr seg om dem. Men så må man snu det, bit for bit. Det er da ikke oss. Det har aldri vært oss. Det var aldri oss, det var noe galt med.

Det er uendelig, å gråte over Aron. Det er tårer, en såpass stor smerte, som har revet hele den jeg var i titusen små biter. I dag er en dårlig dag, så i dag skjemmes jeg over alle de gangene jeg har smilt siden 22. juli i fjor sommer. Helt ærlig, det har vært flere vonde dager, enn gode. Jeg burde bare dra… Hvorfor klarer jeg ikke å dra… Av og til, så skulle jeg blankt ærlig ønske jeg kunne gå rundt med en plakat på ryggen. Iallefall det første året som har gått. Det er ingen unnskyldning, når jeg gjør noe urett. Men, det kan forklare…

Når jeg nå i disse dager krangler med noen, … Jeg er så redd det skal være det siste jeg sier til vedkommende. Det har blitt så alt for enkelt for meg å bare la ting gå. Kjempe for noe, som rett og slett ikke verken er verdt det – eller er bra for meg. For, “hva om…” Det er mye en lærer og forstår etter en har mistet noen, som å sette ting i perspektiv. Men det kan da ikke bety så fryktelig mye, om det perspektivet samtidig blir helt vridd. Vridd til det ekstreme. Gamle meg hadde aldri håndtert alt det her. Gamle meg hadde snudd, og gått, og… Hun hadde aldri latt seg bli behandle som en dørmatte.

Kanskje det er det her sorg gjør med en person. Svært lite føles ut som det er verdt noe lenger, og en hater seg selv, så da er det kanskje ikke så viktig hva andre gjør mot en. Kanskje det attpåtil føles ut som en lettelse. Når noen behandler en like dårlig som en selv føler seg. Jeg leser selv hvor sykt det her både er og høres ut. Så hvorfor klarer jeg da fortsatt ikke å gå. Og hvorfor i alle dager holder du meg enda her. Det her er jo ikke kjærlighet.

Gå, sier de. Bare gå. Lettere sagt enn gjort. Jeg trodde ikke jeg skulle bli den jeg nå har blitt. Alle unnskyldningene jeg har kommet opp med, alle historiene som ikke stemmer. Er jeg virkelig ute etter å redde deg, mer enn meg selv? … Har jeg virkelig mistet meg selv, såpass mye? Har jeg virkelig gått såpass ned i verdi – i mitt eget sinn? Jeg vet jeg allerede har det i ditt. Eller. Helt ærlig, jeg tror alle har mindre verdi, i dine øyner. Jeg tror ingen andre betyr mer i dit liv, enn deg selv. Se nå, … Jeg skriver tankene mine. Jeg leser de. Gang på gang på gang. Men det her kan aldri komme ut. Jeg har delt for mye, ikke sant. Glansbildet jeg har skapt oss. Jeg har blitt alt det jeg aldri skulle bli. Og jeg er så flau, at dette vil bli en av de notatene som jeg skriver for meg selv – og vil forbli for meg selv.

Hvem er jeg egentlig nå, da… Når det siste jeg hadde igjen, var en ørliten del av selvstendighet – og verdighet. Det er bare meg som vet at jeg har mistet alt det der også. Jeg lurer på om du også vet det. Jeg lurer på om du tenker over det, noen gang… Når du legger skyld over på meg… Vet du egentlig, innerst inne, at det hele veien var deg? Jeg er bekymret for at du ikke gjør det. Den tanken er så skummel, at jeg aldri hadde våget å spørre deg en gang. Likevel blir jeg. Ironisk, er det ikke… Når jeg kan gi andre råd, og følger de dårligste av de alle selv. Skammen tar overhånd nå. Men slapp av, jeg skal lage deg frokost i morgen også. Verdighet vet jeg ikke lenger hva er.

Klar, ferdig…

I går holdt jeg på å takke ja til leiligheten her ute. Typ to minutter gå gange i fra her hvor jeg bor nå. Men. Nope. Nei. Jeg er redd for å flytte så langt i fra graven til Aron. Det er det som har holdt meg igjen, fra å flytte lenger bort, da jeg ønsker å kunne dra dit når som helst. Å bare ha muligheten til å dit… Men. Sikkerheten min. Den er ikke lenger den samme. For mitt eget liv, så var det å dele det eneste som kunne redde meg. Få meg i sikkerhet. Tenkte jeg… Det gikk for en stund. Til alt eskalerte. Og da ble valget med ett enklere. For første gang, så forlater jeg Fosnavåg. Ikke helt frivillig, men, det føles greit. Jeg har den mest godhjerta personen jeg har kjent i nærmere seks år nå, der. Hver eneste dag. Og jeg har mine aller beste venner. Og mer støtte enn jeg noen gang kunne forestilt meg… Jeg er ikke alene. Jeg er virkelig ikke alene… ♥

I morgen skal jeg på et møte, for så å få ut det jeg har fått solgt i fra leiligheten. Sofa, seng, … Jeg trenger ikke stort. Bildene av Aron, hans leker som jeg har rundt, evt sover med – og lysene som jeg tenner hver kveld, er alt jeg trenger. Om en uke flytter jeg, og … jeg kan ikke engang si hvor. Redselen tar overhånd. For nå. Jeg vil bare sove trygt på nettene.

… Og det kommer jeg til å gjøre nå. Ingen frykt. Ingen redsel. Bare… Kjærlighet blir for kliss, men… godhet ♥ Ren godhet. Sånn det skal være. Jeg har visst aldri skjønt hvordan det skal være, jeg. Men denne gangen? Denne gangen vet jeg. Selv om jeg ikke hadde trengt. Når man vet, så vet man. Og er det en ting jeg vet, så er det å stole på magefølelsen sin. Jeg skal aldri gjøre noe annet enn nettopp det, fra nå av.

… Gå ♥

Det går

“The thing is though… If you pushed me off a Cliff, I would probably say it was my fault for standing too Close to the edge.”

Hvor mange dager er det siden jeg trodde verden skulle rakne… Skal vi se… Det begynner vel å nærme seg en måned? Altså, for endte gang. Jeg har alltid tenkt at et menneske bare kan tåle en viss grense for smerte. Jeg vet ikke helt lenger… Jeg har jo forsøkt å gi opp, i tider der man når lenger ned enn “rock bottom.” Det er ikke noe nytt. Jeg overlevde å miste Aron. Det er uhyre vanskelig å fortsette livet uten gutten jeg elsker mest, han som hadde hele hjertet mitt, min egen sønn… men det har på samme tid hjulpet meg å finne ut av hvem som er der. Ikke bare er der, men de som bryr seg. Og de jeg bryr meg om. Det er ikke så alt for lenge siden jeg trodde verden skulle rakne på nytt igjen. Når jeg endelig stod opp for meg selv. Jeg flyktet til mams og co… Deretter tørket jeg tårene og innså at det var ikke verdt det. Det var rett og slett ikke verdt det. Skal jeg gråte, eller sørge, så skal det være grunnet Aron. Sønnen min. Ikke noen som ikke fortjener min, eller min families tid.

Det går overraskende greit med meg for tiden. Og her må jeg legge inn en verdens største takk til alle som har skrevet til meg. Jeg trodde bare ikke jeg skulle bli en av… de som…. ble. Jeg har jo lest historier fra andre sjæl. Jeg skjønner nå. Det man ikke helt kan skjønne før man står i det. Og det har tatt meg nå en måned å innse det. Det som jeg burde innsett for enda lenger siden. Men når folk har makt… Det er skummelt. Det er forferdelig skummelt. Og jeg følte meg helt totalt rådløs. Og redd. Veldig, veldig redd.

… Men så når man rock bottom, da. Tro meg, dit når man ikke bare en gang. Men når man når helt ned dit, så finnes det bare en vei, og det er opp. Uansett hvor lang tid det vil måtte ta. Av og til trengs det ikke lange tiden i det hele tatt. Vi mennesker trenger mennesker. Kollegaer, venner, kjæreste, samboer, forlovede… Hadde ikke trengt å ramse opp det her, dere skjønner. Jeg ønsker og kunne leve av å skrive. Men da må jeg virkelig lære meg å bygge opp setninger, for det her ble, … jøss.

Jeg sørget aldri over å miste “han jeg ikke kunne leve uten.” (Ikke Aron, selvfølgelig, dere vet.) Jeg var forberedt på det, da. At jeg skulle falle i bakken og ikke klare å puste. Jeg visste vel aldri helt hvor mange jeg faktisk har rundt meg, når det trengs. Jeg har aldri vært flink til å “bruke” (misforstå meg rett) vennene mine. Jeg vil ikke legge mitt kaos på noen andre. Men jeg innser nå, når det trengs, så er det jammen godt å ha noen der. Og jeg har mange “noen” der. Og jeg er så takknemlig, så evig takknemlig, at jeg vet jeg klarer det her også. Mennesker kan å stille opp, når det trengs. Jeg hadde ikke klart meg foruten mine. Det er ensomheten som strekker dypest. Forsvinner ensomheten, så forsvinner en liten grad av redselen også.

Jeg har fortsatt de viktigste i mitt liv, på jorden og i himmelen.
Jeg er klar for et nytt kapittel nå. Og det føles godt. ♡

“Everythingship”

… Å bli sjarmert når noen sier «jeg prøvde bare å redde deg.»
Nei. Det er da du skal begynne å løpe. Fort. Hvem sa vi trengte å bli reddet. Og hvem er du til å si at jeg er ingen uten deg.

Akkurat nå sitter jeg på kjøkkenet hjemme hos familien og drikker kaffe. På ene skjermen skriver jeg. På den andre ser jeg på «You» på netflix. Blir det feil å si at den på mange måter er er en kjærlighetshistorie som har smeltet meg, grunnet Joe, som kunne tatt hvem som helst med storm? Ja. Ååååja. Og der er poenget mitt, over hvor manipulert en kan bli. Brukt. Tråkket på. Utnyttet. Vold. Man vet svært sjeldent hvem man har med å gjøre. Til og med når man vet, så velger man heller å lukke ett øye, krysse fingrene – og fortsette. Fortsette med et håp. Håp om at det er en selv som tar feil. Eller at det er en selv som må bli bedre. Gjøre bedre. Prestere mer. Hjelpe mer. — Lukke øynene for spritflaske en. Og to. Og tre. «Det vil ikke skje igjen.» … «Det blir annerledes nå.»

Jeg gjør meg alt for ofte blind. Vi vil alle bare ha det. Det lille ekstra. Om man så må forandre på hele seg selv og ens egen eksistens for å få det til. Kjærlighet gjør blind, er det ikke det de sier. Lite visste vi hvor dypt nettopp det kunne gå. Men hadde jeg gjort det igjen? Ja. Altså, misforstå meg rett nå. Og det er godt å kunne skrive. At jeg ikke har blitt skremt nok enda, fra å møte den rette.

Bestemor og bestefar sendte brev til hverandre da de var yngre enn det jeg er nå. Vi fant de etter bestemor døde. Akkurat det, ønsker jeg meg også. Ingen kamp. Ingen redsel. Bare… Kjærlighet. Jeg vet ikke helt hva jeg skal ta meg til med nå. I går natt ropte jeg til lungene brant ned i puta mi. Døden når meg nært til tider. Fortapthet. Å føle seg som en uendelig stor, flau dust. En feit dust, som du likte å si. Så kommer det alltid en ny morgen. Med kaffekoppen i handa. Klar for å ta kampen. Kampen om å ta tilbake eget liv. Kampen om å gi deg det som måtte komme din vei, sammen med de som hjalp meg ut. Det var aldri min feil. 

Klar for å ta kampen, selv om livet rakner, flyttekassene står i gangen, urørt – med en leilighet man ikke har råd til på egenhånd, i et veiskille hvor man ikke vil lete etter en ny plass heller. For denne gangen er jeg usikker på om jeg ønsker å bo i Herøy mer. Kanskje det er på tide for meg å bare hoppe utfor komfortsona. Jeg er bare så redd for å møte på… De øynene som sikkert hadde klart å sjarmere meg enda en gang. Ja, jeg leser meg selv skrive det her. Trenger visst mer hjelp enn man skulle tro. 

I dag har jeg siste time hos legen. Kroppen jobber ikke helt på spor med meg for tiden. Om det er søvnmangelen, marerittene, tabletter som ikke funker som de skal eller hodet mitt fra endeløse slag. Skulle nok fått sjekket hodet etter første når de nevnte en mulig hjernerystelse. Det er vanskelig å stille opp for seg selv, når en samtidig tenker på en annens vel og ve. Det er vanskelig å våge, når truslene er der. Når det ikke er meg som får meldinger, så er det familien min. Når det ikke er meg som får skjulte numre som ringer, så er det min mor. Men jeg er klar nå, jeg. Du har ikke lenger overtaket på meg. Ikke med alle trusler og løgner i verden. Se på meg… To uker etter, og. Jøss. Jeg, som ikke skulle klare å leve uten deg, i følge deg – jeg puster gitt. 

… Livet mitt raknet visst aldri uten deg. Og jeg vet oppriktig ikke om det er du eller jeg som er mest sjokkert. 

… Og kjære gud. Hele Norge. La oss slutte å lage et glansbilde på nett i 2019 Ta det i fra meg, hva godt gjør det for deg i lengden.