Livet

To liv. Millionar av år. Vi lever kanskje i hundre av dei.
Så fint at tida mi skulle kome til å krysse tida di. – Knut A. Johnson

Denne helga har vært den fineste. Trolig den artigste jeg har hatt noen gang i løpet av alle mine år! Spesielt siden… alt. Jeg har vært litt bekymret for å komme meg ut-ut siden sist, spesielt offentlig, etter at jeg har åpnet meg om hvordan ting egentlig har vært. Jeg hadde nok ikke behøvd å bruke tid på det, for jeg har så mange herlige rundt meg.

Alle ordene jeg fikk høre, alle som både har gitt meg en klapp på skuldra og klemmer; tusen, tusen, tusen takk til alle sammen. Jeg har ikke gjort stort annet enn å smile siste dagene – og magemusklene er såre – av latter ♥ Jeg trodde ikke jeg skulle kunne klare å føle noen form for en sånn type glede igjen. Bare… Skikkelig, skikkelig helhjertet glede.

… Og dette! Jeg har begynt med dette igjen! K fikk meg opp fra baken og opp på fjellet. Mams trodde nok ikke sine egne øyner. Men, sannheten da; “Det heter en ås, Marlene” ble jeg forklart. Men, altså. Er man omringet av bakker, bekker, grantrær og kongler, da er det et fjell for meg. Følte meg klar for å bestige Everest når jeg hadde kommet meg opp på toppen… – som tok typ femten minutter. La meg få dette øyeblikket, folkens.

Det har jo seg slik da, ingen våger jo å fortelle meg hvor vi skal, om det innebærer fjell. Eller, “fjell.” Så det er ikke første gangen jeg tar på meg joggeskoa og plutselig vasser i myr til knærne. Men, men.

Kort fortalt, … Det føles ut som hverdagen begynner å ta halvveis form igjen nå. For rundt to- tre mnd siden trodde jeg ikke det ville skje. For nesten to år siden var jeg helt sikker. Det fantes en periode ikke ett eneste lys i tunnelen. Det vil komme flere slike perioder. Det vet jeg. Det gjør det alltid. Men når jeg fortsatt da puster, her og nå – jeg må da nesten kunne klare å overleve alt fra nå av, må jeg ikke?

Jeg er glad jeg som regel alltid ender opp med å ta feil. 😉

Out and about

“There was nothing romantic about it. It was a tragedy. I`m stil trying to recover from what is left of you.”

Nå har jeg nettopp blitt ferdig med… Tja, hva skal jeg kalle det. Kontor slash soverom slash lagringsrom slash… alt. Det ble koselig. Men langt i fra halvparten av alt jeg eier fikk flyttelass- plass, så den dagen det blir noe større vil jeg få litt av et baluba med å gå i gjennom sakene mine. Den tid den sorg. Nå gjenstår bare klærne mine. Når de har kommet seg på plass, skal jeg ta meg av livet og sortere hverdagen igjen. Den hverdagen jeg skal gjøre mitt ytterste for å ta tilbake – uansett. Uansett.

… Ingen har lyst å forbli i Gilead.

Jeg bor i en liten boble nå for tiden. Noe som egentlig er helt greit. Fri til å tenke fritt. Fri til å sørge fritt. Fri til å bare… sove. Jeg puster igjen. Og jeg kan bearbeide sorgen – sånn jeg skulle ha gjort med all den tiden jeg har kastet bort på noe som aldri skulle funnet sted. Og det jeg setter mest pris på i hverdagen min; jeg kan skrive tankene mine ut, uten å legge lokk på meg selv.

Vanskelig er ikke forenelig med umulig.

Velkommen hjem

Etter to døgn med en stå på vilje av av de syv sjeldne, fordelt på ni mennesker, ble leiligheten tømt og vasket ned – for aller siste gang. Den har vært som en mørk sky over hodet mitt i en alt for lang tid nå, så det er godt å være ferdig. Ikke bare ferdig – men også innflyttet i nye leiligheten! Ene nøkkelparet er levert inn, det andre er mottatt. Først av alt; tusen, tusen hjertelig takk for alle som hjalp meg med denne prosessen. Det hadde aldri gått uten dere – og dere er de aller beste. Jeg er så takknemlig! Ooog; her hvor jeg nå bor… Det føles ut som hjemme. Det er rart med det. Det tok ikke mange ukene. Og helt ærlig? Det føltes ut som det allerede på dag en, da jeg var her for første gang. Noen ganger bare vet man. Jeg har ikke følt det siden da Aron og pappaen til Aron og jeg bodde sammen på Hareid. Og den magefølelsen… Jeg skal bare følge den herav ut videre. Den har visst alltid hatt rett, når hjernen og hjertet går i motkamp…

Når jeg kom inn døren i dag møtte det meg de fineste rosene, og et pådekt middagsbord ♥ Er det rart jeg føler meg som hjemme? Jeg har ikke opplevd det her før, jeg. Må sende inn en super stor takk til K her, han kan virkelig sine kokkekunnskaper for gjengen! Altså… Kattene mine er jo generelt godt oppdratte. De mistet alle hemninger når dette kom på bordet. Hver eneste en. Og enda flere. Men det er okei for nå, jeg var så redd hvordan de ville reagere på et nytt hjem. Jeg kan si det sånn; jeg har ikke sett de så viltre og glade på en stund. Dyr merker energi… Vi har funnet den samme roen alle mann. For første gang, så er det som om… Det er vanskelig å forklare. Det blir som venninna mi sa til meg; Stillheten når stormen er helt over. Eller som K selv sa senest i dag når vi satt å spiste; En behagelig atmosfære i luften. Akkurat det… Akkurat det. Jeg har ikke kjent det på så alt for lenge. Og jeg har savnet det. Jeg har savnet det så veldig at sommerfuglene i magen tar overhånd.

I morgen gjenstår det å få pakket ut av kassene mine her, … og, gudene være med meg, få på plass alle klærne mine. Jeg hadde planer om å sortere og kaste, og gjøre det enklere for meg selv. Den motivasjonen varte i typ to minutter, deretter raserte jeg klesskapet og pælmet alt i bossposer over til flyttebilen. Tålmodighet, ja… Det brukte å være fint det. Men spøk til mindre spøk; jeg ville bare komme meg bort så fort som overhodet mulig. Jeg tror jeg har funnet min plass nå. Og ikke minst min gjeng – som jeg forguder – som alltid stiller opp for meg. Det har vært vanskelig å se i gjennom sorgen til tider, men jeg er veldig klar over at… At jeg fortsatt er veldig heldig. Å si noe annet hadde vært en løgn. ♥ Som lørdagen, med noen av de fineste menneskene jeg vet om. Et farvel party, om man kan kalle det for det – selv om jeg selvfølgelig kommer tilbake fra en tid til annen! Men… Nei. Jeg er heldig med de jeg har rundt meg. Noe så veldig også. En dag skal jeg bli enda sterkere, til å vise nøyaktig hvor mye. Men jeg våger og tror, at de det gjelder, de vet. Og de som det gjelder – dere gir meg lykke. Jeg håper at jeg, på min måte, midt oppe i det hele, fortsatt klarer å gjengjelde det tilbake. ♥ Evig glad i dere.

Punktum finale

Nå… Nå kjenner jeg at det skal bli fint å dra her i fra. Halve leiligheten er pakket ned, nå gjenstår det bare å kaste… Så og si alle møblene mine? Jeg føler meg komplett ferdig med dem alle. En ny start, uten alle minnene som henger med dem. Ikke trenger jeg dem heller, dit hvor jeg nå flytter. En av fordelene med å flytte sammen med noen som allerede har bodd der en god stund, hehe… Så, nå blir halve av tingene med meg, og de resterende til foreldrene mine for den dagen jeg kjøper min egen leilighet.

Merkelig med det, … Men denne gangen har jeg faktisk koset meg med å pakke ned. Og kaste. Og… Kaste enda mer. Nå er jeg ferdig med å drasse med meg klær jeg aldri bruker, og duppedingser som sluttet å fungere for typ fem år siden. Hvem drar med seg en ødelagt stereo i tre forskjellige leiligheter? Jo, det er meg, det. Hele den setningen er egentlig meg, kort oppsummert.

Uaaansett. Dette blir siste flytte- innlegget. Neste som omhandler det temaet, vil være når jeg har levert inn nøklene her på mandag og er ute for godt og kommune grensen er krysset. Jeg er så klar som jeg kan bli. Kommer ikke til å savne en ørliten prosent av disse veggene. Noe hjem har ikke noe følt ut som siden da Aron og jeg bodde under samme tak uansett… – Kanskje neste gang… ♥

Prokrastinering

If you don’t heal from what hurt you, you will end up bleeding on people who didn’t cut you.

Jeg liker ikke januar måned. Grått og trist. Regelrett en evig lang mandag. Det var godt å komme hjem til familien på middag i kveld. Det blir også godt å legge seg i dag. I morgen blir det en liten reunion med en person som betydde veldig mye for meg for mange, mange herrens år siden. Mine favorittmennesker er de man ikke snakker med så ofte, eller har mistet kontakten helt, også når en møtes igjen så er det som om en alltid har hengt sammen. Som om all tiden som har passert, alt som har skjedd i mellom, aldri var. Plutselig har seks, syv år passert, men man vet man fortsatt kan ringe om en er i nøden og trenger en sofa å bonkre på.

I går var vi på graven til Aron (skulle til å si vi besøkte Aron, men det føles enda ikke helt rett å si det…) og der var det så alt for mye løv, og ting hadde blåst hulter til bulters av været vi hadde over natta. Dette er første gangen på en stund, der hvor jeg følte knærne mine kunne svikte under meg når som helst, når jeg er for å tenne lys eller ha på nye blomster der… At han… Er der. Når jeg sitter der og fryser… Og skal straks til å sette meg i bilen… Og han er der… …

Jeg trengte det her i dag. Familien min. Familien min og quesadilla, hehe… Og mammas verdens aller beste salat. Det hjalp veldig å kunne romstere seg litt utenfor disse hundreogfire veggene. Jeg kunne skrevet mye mer her, men… Jeg elsker familien min.

Nostalgia

“It is an illusion that youth is happy, an illusion of those who have lost it. It looks as if they were victims of a conspiracy; for the books they read and the conversation of their elders, who look back upon the past through a rosy haze of forgetfulness, prepare them for an unreal life.”
— William Somerset Maugham

 

Endelig har vi fått oppgradert vogna vår for kalde høstdager, med winterkit’en fra Stokke. Ah, som jeg elsker tilbehørene de har til vognene sine. Så mye fint og praktisk! Nå har vi Xplory men nå som det nærmer seg vinter og glatt føre skal vi straks investere i Trailz – understellet. Gleder meg! Ellers tok vi i dag en herlig kveldstur. Det er som de sier – det er virkelig noe helt spesielt med denne årstiden. Den kalde lukta i lufta… gir det mening? Den gir meg lyst til å krype opp i sofaen med en varm kopp kakao og film på skjermen. Noe som forresten skjer i dette skrivende øyeblikk 😉 Vi har koset oss mye denne helga, kan dere tro! Fineste helga på lenge.

Nostalgi… det er dét det er. Når himmelen er rosa, kulden svirrer i lufta og alt rundt er farget oransje. Det minner meg om tidene vi lekte bole som små, og alle klasseselskapene på barneskolen. Da vi alle lekte ute og det kjipeste som eksisterte var å bli ropt inn for sengetid. Alle disse go’ følelsene overveldet meg der vi trillet bortover. På dagtid, når jeg er ute og jogger med vogna, da kan jeg ta meg til å høre på musikk. Ellers? Som under disse turene? Aldri. Da liker jeg stillheten og småpraten med Aron. Det er som om alle tankene bare… blir satt på vent. Og dét, dét gjør godt.

På vei hjem var det samtlige hus som fyrte i peisen. Da var det tett før jeg fikk lyst å løpe bort på den søndagsåpne butikken å hamstre julebrus og klementiner. Ett lite sekund fikk jeg lyst til å hive opp julestjerna i vinduet også. Ah, sååå klar til jul! Og jeg og Joachim er så klare for å begynne på Arons aller første pakkekalender 😃 Det blir stas!

The highlight

For en herlig lørdag ☀️ I dag tok vi oss en fjelltur, noe som Aron virkelig elsker! De genene er arvet fra pappaen, det er ganske så sikkert og visst. Mammaen her fikk liksom influensa hver fjelldag som kom på barneskolen. Helt tilfeldig, vet dere. Helt tilfeldig… Men når man finner ut av det selv, får ta sitt eget tempo og har med seg mennesker en trives med – for ikke å glemme godgutten sjæl, da er det ganske så koselig altså! Sola strålte og temperaturen ble etter hvert skyhøy. Noen sommerdager ekstra mist i oktober er virkelig ikke feil.

Early mornin

Det ble en tidlig morgen på oss i dag, og allerede sover Aron sin første lur. Den startet med standard prosedyre; frokost for liten og stor og Daniel Tiger på skjermen. Man tuller ikke med Daniel Tiger rutinen altså! 😉 Uten tvil favoritten! Er så herlig med sånne dager, hvor sola skinner inn i dét en slår opp øynene og soverommet har blitt forvandlet til Syden over natta. Så da dro vi like så godt ut og husket oss mens mamsen her inntok dagens første (av hundreogfemti) kopp kaffe. Hvordan klarte jeg meg tiden da kaffe var det mest ufyselige jeg visste…? Dét er spørsmålet.

Tror å huske seg er det morsomste Aron vet for tiden, så mye latter altså! Sola strålte, temperaturen er skyhøy midt i september måned og folk vandrer forbi i både sommerkjoler og shorts. Sånne dager altså… jeg lever for dem.

Nå regner jeg med Aron straks våkner av luren sin (20 minutter er meeer enn nok når en har så mye å utforske må dere skjønne 😉) så nå skal jeg pakke ernæringsbagen til mini, feste den på vogna – og vi ut på trilletur! Sånne dager må jo bare nytes til det fulle, utendørs. Ha en fin fredag, alle sammen!

System i systemet

Endelig kom almanakken min som jeg bestilte fra Personlig Almanakk! Tidligere enn forventa gitt, under ei uke bare. Klager ikke! Så nå som Aron har entret drømmeland for lengst blir planen resten av kvelden å ordne i stand denne. Så, fra nå av blir endelig matdagboka til Aron ren matlogg og kalenderen på kjøkkenet trenger ikke lenger å se ut som kartet over eventyrland 😉 Ganske greit! Det er jo ikke til å legge skjul på at det blir en del å holde kontroll på i løpet av ei uke, med både fysio, helsestasjonen og kontroller på barneavdelingen. Så denne vil komme godt til nytte!

Jeg er altså så fornøyd! Den har alt jeg trenger og enda litt til. Likte veldig godt lommene på selve coveret, greit å ha div resepter i for b. a pumpesettet og sondeernæringen. Praktisk med barnehageruta også, når nyåret står for tur. Så ja, jøss, nå skal det bli system her! Forsiden består forresten av ett bilde av Aron og meg og baksiden har det fine bildet av første gangen A grep rundt fingeren min. Det bildet altså… det betyr mye.

Skulle ønske jeg bestilte denne mye tidligere, hadde spart meg mye tid da, ja. Så perfeksjonist som jeg tydeligvis har blitt så føles det nå bare kaos å ha resten av året som var i hundrevis av forskjellige notatbøker og kalendere. Hahaha. Meg, fire år tilbake i tid, hadde fliret seg skakk av den jeg har blitt. Du så ikke den der komme, frøken!