Julaften

Julen har vært grei. Jeg kunne skrevet mye her, men akkurat nå har bakken forflyttet seg igjen og alt det fine jeg kunne ha skrevet har falt bort. Men til tross for det, så kan jeg oppriktig si, julaften i år, var enklere enn julaften i fjor. Selve desember vært vanskeligere. Men ikke denne eksakte dagen.

Men savnet… Savnet stiller strekt disse dagene.

Noe annet som også var veldig koselig, var dagene etter, med romjuldans og gode venninner. Hadde ikke hatt det like fint uten disse. Ikke i nærheten engang.

Same procedure as every year…

Julegrøt, julebrød og spekemat. Grevinnen og hovmesteren, Grim og Gru. Dette var datoen bakken forsvant under føttene mine i fjor. Lillejulaften var enda vanskeligere enn selve julaften. Tårene kom under Grim og Gru i dag, og jeg måtte ta meg noen pust i bakken. Nå når jeg skriver det her, så triller tårene ustanselig. Det river og river i hjertet. Som noe stort stygt noe, som bare må rives ut. Men jeg gruer meg ikke til i morgen. Det skal bli godt å bare være med familien min. Julestemningen finnes ikke i det hele tatt, men det går også greit.

Det er vel kanskje derfor det går litt, i år. Det føltes ikke ut som jeg kjøpte julegaver, og det føles ikke ut som jeg tenner lys fordi det er advent. Det er mer som noen koselige smågreier, i en ellers kald årstid. Yngre meg hadde gått av skaftet om hun visste jeg kom til å skrive noe som dette, en gang der fremme. Men det går fint for meg. Jeg vil ikke tilbake julen 2017. Så da har det vel kanskje gått greit å gjøre så mye, det holder meg litt opptatt fra alle de triste tankene som surrelerer rundt.

Nå bikker det snart midnatt. Jeg er helt sliten i kroppen, og sorgen har tatt meg overende igjen. Har så mange meldinger og alt jeg også skulle svart på, men jeg har ikke styrke. Ta det ikke personlig, om du ikke får svar med meg i disse dagene… Hukommelsen min har nådd bunnen midt oppe i alt. Vet ikke pr nå, om det er den eller om jeg faktisk har begynt å bli syk, som er grunnen. Hva enn det er, så går det også greit. Om jeg hadde fått en krone for hver gang jeg har skrevet ordet “greit” her inne, de siste dagene. I går sa jeg “det går bra med meg” når jeg ble spurt. Det føltes virkelig ikke greit. Så da må det her være greit. Herregud… Nei, nå tar jeg natt.

God jul, alle.

Bittelillejulaften

I dag har vi vært hos familien min for å pynte juletre. Desse datoene i fjor… Ai. Det gikk ikke, overhodet. Jeg var så sint og trist at jeg ville bare forsvinne. Og forsvant gjorde jeg dog. I år har jeg vært med på alt som er å være med på. Og jeg har pyntet det treet jeg fordømte i fjor. To tre, har jeg faktisk pyntet. Og jeg har hatt både sminke i trynet og finstasen på. I fjor satt jeg der med joggebukse. Og hadde helvete hatt et tryne, så hadde det vært meg.

Det har vært sånn en koselig kveld… Jeg så det ikke komme. Alle tårene jeg har felt nå når jeg har kommet hjem, det har gått bra. Jeg har klart å holde det balansert til nå, og det har sjokkert meg til de grader. Det var ikke godt å være alene mesteparten av tiden i fjor. Jeg vet jeg måtte det, når jeg ser tilbake, jeg hadde ikke klart noe annet. Men det var ikke godt. Det er også vondt denne jula. Det har falt mange flere tårer enn til vanlig nå i hverdagen, men jeg er innstilt på at det vil forbli sånn i en lang, lang, lang tid.

Det er så rart, å sitte rundt bordet, uten Aron på fanget mitt. Det er helt grusomt, uhyre vondt, å måtte dra tomhendt hjem. Til et soverom som ikke lenger eksisterer. Det er grusomt, å se små gutter løpe rundt mens jeg står med en julegave mindre i shoppingbagen. Og jeg blir så forferdelig sliten når kveldene er omme, og jeg setter meg ned. Jeg er konstant sliten, og jeg sover alt for mye – når jeg først sovner.

Det gjør ikke mindre vondt i år. Savnet er enda større enn det noen gang har vært. Forskjellen er bare at jeg klarer å delta, med sorgen på skuldrene

Tiden leger ikke alle sår. Men den gjør veldig mye…

Jul

I dag har vi vært og pyntet treet til bestefaren min! Ooog jeg har fått pakket inn alle julegavene. Fjoh. Nå har jeg gjort tre ting mer enn jeg deltok på i fjor. Jeg nevnte det for noen poster siden, da jeg “rømte” hjemme fra i fjor, og barrikaderte meg inne i leiligheten min, når jeg ble spurt om å pynte juletreet. “For hvem i huleste kunne pynte juletre når Aron ikke lenger var her.”

Jeg er ikke lenger der. Og det er så rart og fint. I år har jeg gitt en skikkelig innsats, på å være med. Virkelig bare være med, og føle takknemligheten for de jeg fortsatt har her nede med meg. De som også savner de to jeg savner. De som også tenner lys hver kveld, for Aron min og besta, Arons oldemor.

Det har også vært skikkelig fint å få super onkel hjem til jul. Han har nok aldri hørt meg si, hvor mye han egentlig betyr for meg. Han er storebroren jeg aldri fikk. Går livet til skeis, eller det motsatte, så er han den første jeg ringer. Har jeg driti meg skikkelig ut, ja, da også. Han minner meg litt om Aleksander i grunn. En av de menneskene man kan prate med, om absolutt alt, også føler man seg ti tonn lettere når en har fått alt ut fra hjertet. Så heldig jeg er, som har så mange, flotte rundt meg… Så godt det er, at jeg nå endelig klarer å se det igjen, midt inne i sorgen.

Sjokohus

I dag så jeg denne reklamen for endte og siste gang. Hvert år lager vi pepperkakehus, hvert år blir det knust – og rett i boss.

Hvert år, hver uke, hver dag … hver dag, spiser jeg sjokolade – og ingenting slipper unna. Så i år, så bante jeg meg på at det skulle prøves. Så sto jeg på Meny da, ti minutter etter, uten mobilen, og oppdaget at sjokoladene ikke hadde bruksanvisning på baksiden. Så da kjøpte jeg seks sjokoladeplater. Eller sju. Det var vel nærmere ni. Det ble nok, i allefall. Fikk røsket med meg en pakke melis og noen seigemenn på rappen, og ba til høyere makter om at det kom til å ligge en nonstop hjemme, en eller annen plass. Har lært meg selv å kjenne, for å si det sånn.

Så satte Aleksander og jeg i gang. Og jeg skulle virkelig ønske vi hadde hatt det på film. Også lærte vi, at vi to, aldri skal bygge hus sammen. Bare aldri. Med mindre vi har et felles ønske om å bo i en brakke. Eller en stall. En stallebrakke, egentlig. Laget av sjokolade. Syv sjokoladeplater, for å være eksakt.

Aldri før, har jeg vært så flyhakkeforbanna midt i desember. Jeg svettet. Og gråt. Og svettet enda litt til. Midt inne i prosessen, et sted mellom å få ut rutene til vindu, til der hvor melisen ikke ville holde sjokoladeveggene sammen, der – der forsvant halve hjernen min. Og livsgnisten. Og sjokoladen, faktisk. Dess mer jeg forsøkte å holde veggene på plass, dess mer smeltet de. Og dess mer smeltet jeg. Aldri mer, Freia! Aldri mer!

… Så dette her da, skal altså stå på kjøkkenet vårt. Aldri før har jeg sett mer frem til å knuse det. Sønder og sammen. Og ikke som jeg så for meg, før jeg satte i gang, der hvor jeg skulle kjøre hele huset i meg. Å neida. Alt er dynket i melis. Melis med bomull. Når du hører uttrykket “å spyle penga rett i dass” – det her er prakteksempelet.

Jeg gleder meg til å lage pepperkakehusneste år, og brenne fingrene av meg på karamel når veggene skal opp. Heller det. Og det sier sitt.

God jul!

Desemberkveldene…

Jeg ble med. Jeg ble med! I dag har familien & co bakt julemenn og drukket gløgg. Det vil si foreldrene mine, vår godeste bestefar, Aleksander, lillesøsteren min og kjæresten hennes. Jeg klarte ikke det i fjor. Jeg kan huske jeg trykte ut ett juletre av deigen, og så valset jeg meg tilbake på rommet “mitt.” Og der ble jeg. Så og si hele desember.

I år var jeg med. Og jeg koste meg. Vi danset og sang, bakte julemenn og lo. Vi lo! Alle mann. Jeg klarte alt det, i nuet. Det er først nå når vi har kommet oss hjem jeg kjenner meg litt trist. Det har falt noen tårer. Men jeg klarte å nyte øyeblikket, der og da. Det er mer enn jeg trodde jeg kunne klare. Noen gang. Spesielt i desember. Så det var fint å kunne kjenne på. Jeg tar alle disse minnene, og legger dem i håndflatene. Der hvor jeg alltid kan finne dem igjen, når det stormer som verst. Der hvor jeg vet jeg kan lete de frem igjen, når sorgen tar overhånd. For det gjør den. Det vil den alltid gjøre. Men balanse. Jeg må få til den balansen. Jeg kan sørge – og samtidig føle meg bra. Og jeg kan føle meg bra – og samtidig sørge. Jeg trenger ikke å bo nede i et stort, svært, sort hull. Enklere sagt enn gjort. Men en dag skal det bli, nettopp gjort – før sagt. … Ga den egentlig mening?

Nå som kvelden over, og jeg ikke har noen flere planer, så skal jeg ha litt Aron- tid. La meg selv gråte. Gråte over alt som aldri ble. Gråte over det som vi manglet i dag. For vi skulle ha hatt han ved siden av oss, i stolen sin. Og vi skulle hatt bestemoren vår. Men sånn skulle det ikke bli, så vi må ta vare på det som er. Og det gjorde vi i kveld.  Jeg vet jeg har mye å være takknemlig for. Jeg har også mye igjen å leve for. En dag skal jeg klare å se det litt tydeligere. En dag, midt oppe i bølgene. Og da vil hele kampen være verdt det. Det hadde vært fint, om jeg kunne komme meg bare ti prosent på veien, innen nyttårsaften står for tur. Jeg har allerede klart det umulige til nå. 

Savner vennen min ekstra mye nå i kveld. Så på hjemveien måtte det opp ett ekstra lys på gravsteinen. Det lyser opp så fint der nå. Akkurat sånn han selv gjorde. Og gjør. … Alltid vil gjøre. 

Ingenting

I natt sitter jeg og leser over innleggene fra august måned i fjor. Og jeg vil bygge litt videre fra dette innlegget. August måned? Knappe måneden etter begravelsen … Og jeg … Flyttet og pakket og romsterte og … – står det at jeg vurderte å sykle norge rundt? Meg? Jeg som alltid har sagt til lillesøsteren min, som går idrettslinja, at om jeg en gang våknet opp og plutselig gikk idrett – jeg hadde rømt landet. Det hadde vært som om noen tvang meg opp Mount Everest. Tre ganger. På rad. 

… Pust.

Sjokk, sier de. Ett og et halvt år senere, og jeg ser nå hvor ustabil hele meg var. Jada, og er, men dog. Jeg var helt “galen”, og nå som, nevnt i forrige post, har fått vann over hodet og tatt inn toppen av realiteten når den andre julen nærmer seg med stormskritt – jeg har vært redd jeg skal gå fra forstanden og miste meg selv helt. Det har vært tungt. å. puste. Antidepressiva, sa de. Jeg nektet ikke denne gangen. «Gi meg alt dere kan.» Også gikk det sånn. Får se om det hjelper i lengden, da jeg vet hvordan den neste uka nå blir. Pulsen er skyhøy til jeg svimler, angsten har tatt overhånd, hendene mine skjelver og jeg er kvalm. Konstant. Men jeg vet hva jeg gikk til. Jeg vet bare er til dosseringen har stabilisert seg. Den jeg skulle hatt i fjor, om jeg bare forsto at det var naturlig, i min situasjon… “Skal klare meg sjæl” – … Dust.

Håper  jeg til neste år, på denne tiden, kan se på dette som en tøff periode som er bak meg. Og at jeg sier rett ut når ting er på veiv til å treffe bunnen – før den har nådd helt ned. Det hadde vært fint. Det skal være nyttårsønsket mitt. Jeg sier meg ferdig med at jeg har lært nå – for godt.

Sett bort ifra at kroppen kjører sitt eget løp for tiden, så har vi fått til å pynte til jul. Eller, Aleksander plasserte, og jeg gikk etter og omplasserte 😉  Jeg gjorde som i fjor, strakk hånden ned i eskene, tok frem en og en gjenstand, og plasserte det overalt i huset – før jeg fikk tid til å tenke meg om hva jeg holdt på med. Pyntingen ble med andre ord gjort unna i hui og hei. Å se julenissen bestemoren til Aron kjøpte han var… det var like tungt i år som i fjor. Kanskje muligens verre, nå som jeg har fått et helt ekstra år på meg til å la alt synke inn. Jeg håper igjen som sist, at jeg en gang vil kunne glede meg ordentlig til jul igjen.

Klokka har nå blitt ti på kvelden, pizzaen er i ovnen og dagens… femtende (?) kaffe står på kanna. Ikke femtende koppen – den femtende kanna. Hadde noen kjørt kaffe intravenøst på meg, så tror jeg jammen ikke jeg hadde merket det. Kanskje det også burde være et nyttårsønsket mitt. Hilsen hu som klager over søvnmangel, og likevel trøkker i seg et nivå av kaffekopper som faktisk kunne nettopp ha  stablet oss alle til fjellet i mine mareritt. 

 

 

Personlig

Jeg er egentlig en morsom type. (Dårlig humor er fortsatt humor.) For de som kjenner meg. Jeg kan flire i virkeligheten. Smile kan jeg også. En gang i tiden lekte jeg Kristian Valen på første sesong av Norske Talenter, og en annen gang sang jeg kjærlighetslåt til Morten Ramm på Torsdagskveld fra Nydalen. Hvor forsvant den jenta… Det høres nok ut som om jeg skriver det med en ironisk tone for dere som har fulgt meg en stund her inne. Og enda mer ironisk er det nok nå som jeg har startet opp med antidepressive. (Hun som skulle klare det uten, ja.) Skulle ikke skrive det. Men akkurat nå i opptrappingsfasen, så “surrelerer” hodet mitt såpass at jeg ikke lenger vet om jeg skal le eller gråte. På de dagene kjører jeg en god dose selvironi – og det håper jeg da inderlig du, kjære mamma som sitter på samme stedet hvil som meg, også gjør.

Tredje juledag, og jeg sitter og funderer over to ting. Over de bloggene jeg følger så ser jeg englemammaer som skriver med humoristisk tone i innleggene sine. Mørk humor. Humor som ikke kan forstås for andre enn oss som står i det – humor som kan være ukomfortabel for andre. Ikke bare ukomfortabel – men direkte uforståelig. Første jeg lurer på, ettersom jeg nå ikke har en amerikansk blogg, med amerikanske lesere, og ikke finnes amerikansk selv – har jeg som nordmann, i sorg, lov å putte humor inn i innleggene mine, uten å havne på Kvinneguiden? Nummer to; er det flere enn meg som får akutt, generell angst av en kopp for mye kaffe? Eller, sistnevnte trengs vel ikke bare være kaffen. Klask meg selv i trynet, angst har man fra topp til tå om man får lyst å tømme kontoen og finne opp Trivago- reklamen over hotell i langtvekkistan når man ser en mor med barnevogn. – Ser du hva jeg gjorde der?

 

Greit, jeg prøvde. Tilbake til normalen.

 

I dag etter legetimen tok jeg første pynterunden ut til Aron. Jeg har bestilt noen greier som ikke kommer før neste uke, så først ut; nisselue. I fjor hadde vi julestrømpe ved siden av korset, i år får tigeren på seg lue. Det fantes ikke noe annet som falt mer naturlig, der tigeren står så fint. Det føles fortsatt greit å komme hit nå, nå som steinen er på plass. Og jeg blir like overrasket for hver gang, over hvor utrolig fin den ble… Jeg ville ikke ha forandret på noe som helst. På torsdag skal vi plante ned et “mini juletre” – med lys, og lyst i lyngen… I fjor lyste omtrent hele gravplassen opp grunnet Arons grav. Det var nok ikke fåtallet som trodde vi hadde startet blomsterbutikk der borte 🙂 Det ble veldig fint.

Nå har nye designet kommet på plass, samme med ærligheten, og insomniaen. Det blir forhåpentligvis ett daglig innlegg herav ut denne måneden, for min egen helse, og en spørsmålsrunde litt senere.  Jeg har hatt stengt kommentarfelt siden jeg startet for… tre år siden? Da det omhandlet å opplyse, og jeg har aldri ønsket noen tilbakemeldinger. Jeg skrev for å dele med familiemedlemmer som bor alleplasser rundt omkring på kartet, for så å dele litt etter litt til de som etter hvert begynte å kontakte meg, som nylig var kommet i samme hverdag som oss, og intervju hos andre nettsteder eller aviser. Sistnevnte er eneste plassen jeg har delt bilder av Aron offentlig i sosiale medier. Har aldri likt det, og jeg vet ikke helt om jeg kommer til å bli komfortabel med sånne type bilder, på nært hold. Det har blitt litt delt der. Ene delen av meg vil vise Aron til hele verden nå… Andre delen av meg liker å ha “alt” for meg selv, at det ikke florerer alle tenkelige bilder av han på google – når alt jeg vil, er at han skal være her, i mine armer…

Jeg hadde ikke trodd, når jeg så begynte å skrive om sorgen som senere kom, at det ville tikke inn så mange tilbakemeldinger som det til nå har gjort. Jeg skal forsøke å bli mer personlig… Det er jo “bare” meg nå. Men jeg er ikke bare sorgen. Jeg er mammaen til Aron. Jeg håper jeg en dag kan gå tilbake til å definere meg som det – og bare det. At sorgen kan bli et lite… “side- kick.” –

 

 

-Et “side-kick” som minner meg om at smerten er det en betaler for å ha elsket. Og jeg elsket… Og elsker… Med hver en eneste bit av hjertet mitt.

 

Bursdagsgutten min

❤️ Tre år ❤️

07/08. Tre hele år, mange nye venner i barnehagen… En stor familie med mange presanger, et kakebord med ekstra eventyrsjokolader og is. En hel morgen under dyna, med Daniel Tiger på skjermen – på mammas fang. Alt hva som kunne vært, alt det som skulle vært… 


Denne bildekrusellen krever javaskript.

Jeg prøvde i en liten evighet å skrive noe her, nå… Men, som ved forrige bursdagen i fjor… Det lot seg ikke gjøre. Det gjør vondt. Det gjør fortsatt vondt, å fortelle om Aron. Den han var. Fordi jeg vil skrive den han er. Alt hva han ga oss. Alt hva han lærte, hva han kunne, hva han likte. Jeg vil fortelle om favorittmaten hans, favorittisen, favorittleketøyet. Jeg vil fortelle mens jeg har på melodien til Daniel Tiger i bakgrunnen, mens jeg har babyboken hans foran meg. Den jeg enda ikke har klart å gjøre ferdig… – den skulle jo ikke blitt ferdig på lang tid enda. Jeg vil dele vektoppgangen hans, den han mot alle odds klarte å nå igjen. Jeg vil fortelle hvordan øynene hans har blitt grønnere enn det de rakk å bli, i sollys, akkurat sånn pappaen hans hadde. Hvordan håret ble blondere og blondere, til tross for mammas nesten svarte hår og brune øyner. Hvordan han holdt meg våken denne natta, og alle de andre, men det var okei – fordi han var en treåring i trassalderen, og jeg kunne ikke ønsket meg en annen tilværelse. 

 

Men jeg kan ikke det. I dag må jeg fortelle om en mamma som i lang tid hadde hatt i tankene å kjøpe en kake, gjøre denne dagen til en tradisjon tross alt, men som måtte gi slaget tapt da hun aldri sov natta før. Jeg må fortelle om en hel, liten familie – som satte lys, blomstrer, kort og ballonger – på en barnegravlund. Noe som aldri, aldri, aldri burde ha eksistert. Fordi verden er urettferdig. Og i dag, akkurat i dag, et veldig, veldig vondt sted å være. Jeg trodde ikke jeg skulle stå her, i dag. For ett år siden.. Jeg skjønte ikke hvordan i alle dager jeg skulle få meg selv til å puste 365 dager til. Men så kom de, og gikk. Og året var passert. Hverken tiden eller verden stanset for meg eller oss likevel. Den fortsatte. Sånn den alltid vil. Om vi vil det eller ei.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Neste år skal vi lage en ny tradisjon. Neste år blir det kake. Kake og mimring med bilder. Sånn jeg lovte både Aron og meg selv å gjøre, da jeg kysset han farvel, for aller siste gang. 07/08/15 kom sønnen min til verden, og den datoen bør og skal alltid stille sterkest. Datoen som endte bra – mot alle odds.


 

Gratulere med dagen, store, lisjegollen min.
I dag e savnet ubærelig. Verden e utrøstelig.

Balansen…

“I’m sorry to all those I hurt while I was hurting.”

 

Det tok en stund før jeg klarte å finne tilbake til ordene mine… Jeg tror den siste tiden har vært en av de mange tyngre. Kanskje en av de tyngste siden da. Jeg gråter mye for tiden. Jeg har før holdt alt inne i løpet av en hel dag, for så å kollapse på det verste når natten står for tur. Det føles ikke ut som en bedring, når det stormer som verst, men jeg vet det er det. På noen områder så klarer jeg mer nå enn tidligere. Jeg føler ønsker igjen om å være med. Jeg får ikke så dårlig samvittighet av å smile og le offentlig, skammen er ikke lenger like stor hele tiden – og det igjen har endret mye på det sosiale. Men det går i bølger, og jeg blir uhyre fort sliten.

Det er viktig å huske på. Sorg går i bølger – noen av dem vet jeg enda ikke hvordan jeg overlever. Men jeg ser nå at det finnes fine stunder i sorg også. Det er det jeg mener. Noe har endret seg. Å åpne meg hos psykolog har nok tillatt meg selv, sakte men sikkert, å kjenne på følelsene når de kommer – og ikke skue dem bort til jeg faller på knærne og ikke lenger aner hvordan jeg skal makte én dag til. Det tok åtte måneder det. At det har gått åtte måneder…

Bare Aron dukker opp i tankene mine kommer det nå tårer, istedenfor bare frykt, redsel og angst. Det er jo dette jeg har ventet på. Det føles fysisk bra at jeg har nådd dette stadiet, men mentalt er jeg brutt ned. Jeg er sliten av å gråte, men samtidig føles det godt at jeg nå gråter – og ikke frykter jeg skal gå inn i en ny runde sjokk jeg ikke aner hvordan jeg skal komme meg ut av med livet i behold. Jeg vet det er det som må til. Og jeg føler trygghet i hjelpen jeg har. På de lettere dagene har jeg nå innsett hvor viktig det er å ha noen rundt seg, for ensomheten er stor i sorg. I åtte måneder har jeg bare ønsket å være alene, vente på at min egen tid skal være omme. Med en sånn tankegang blir man stående på stedet hvil. Og på stedet hvil overlever man ikke i lengden…

Men det er uhyre vanskelig å balansere sorg, vennskap, forhold og andre relasjoner. Mye vanskeligere enn jeg var forberedt på. Når man ene dagen vil stenge seg bort fra omverden, og den andre dagen vil ha en klem fra alle en kjenner.


Det er det å gå fra en hverdag som småbarnsmamma, til å være en helt ordinær ungjente igjen. Det fungerer ikke sånn. Naturen. Mamma er man resten av livet. Jeg var forberedt på det. Ansvaret som kom med… Det finnes ingen motivasjon uten. Jeg har vært heldig som har hatt mennesker rundt meg som alltid stilte opp. Til og med når jeg nektet dem. Til og med når jeg ikke var tilstede, på noe sett og vis. Det var aldri en selvfølge. Og skal jeg aldri ta for gitt – igjen. Folk flest forstår mer enn vi tror – er det noe jeg har lært, så er det nettopp det. Og de som ikke forstår, de må vi bare tilgi. Svært få kan sette seg inn i tiden etter man har mistet et barn. Og det har jeg forståelse for.

Alle mine nære rundt gjorde alt riktig, det må dere vite, for jeg er svært dårlig på å få det sagt. For en mamma som må begrave sitt eget barn… Vi er ikke lenger oss selv. Jeg kjenner jo ikke meg. Jeg fant jo aldri meg før jeg fikk Aron i livet mitt. Jeg vil jo ikke være her. Ikke egentlig. Jeg vil bare flykte tilbake til sommeren i fjor, og være mammaen til Aron. Oss to. Oss to. Oss to og den jeg var før jeg kysset sønnen min på kinnet hans for aller siste gang, før jeg fikk se en kiste så liten, før presten sa sine siste ord – og jeg sto igjen, ansikt til ansikt med realiteten jeg er i nå.

Hvordan kan man forvente at et menneske skal kunne være oppegående og velfungerende etter dét… Tålmodighet. Det er alt jeg og vi trenger. Jeg skal prøve å finne tilbake til meg selv igjen. Men det vil ta tid. For hvem er man, når man er en mamma – uten en baby i armene? Jeg vet bare ikke hvem jeg nå er.


Nå står påsken for tur… I fjor lagde pappaen til Aron og jeg til Arons andre påskeegg. I år skulle det blitt hans tredje. Alt hva jeg hadde gitt for å se ansiktet hans lyse opp når den gule eventyrsjokoladen ble plassert i hendene hans. Istedenfor blir det nå gule roser i en vase og sjokolader på gravplassen. På sånne dager, som i dag, når jeg sto på gravplassen dekt i jord på knærne og røde øyner – så går sorgen hånd i hånd med et fryktelig sinne. To år! To små år… I år skulle han blitt tre – og nå føles det ut som det har gått flere år siden jeg holdt han i armene mine. Tanken gjør meg handlingslammet. Vær tålmodig med oss mens vi lærer den nye hverdagen vår… Vær tålmodig.

 

God påske, vennenmin ❤️
Mamma savna dej