Livet

To liv. Millionar av år. Vi lever kanskje i hundre av dei.
Så fint at tida mi skulle kome til å krysse tida di. – Knut A. Johnson

Denne helga har vært den fineste. Trolig den artigste jeg har hatt noen gang i løpet av alle mine år! Spesielt siden… alt. Jeg har vært litt bekymret for å komme meg ut-ut siden sist, spesielt offentlig, etter at jeg har åpnet meg om hvordan ting egentlig har vært. Jeg hadde nok ikke behøvd å bruke tid på det, for jeg har så mange herlige rundt meg.

Alle ordene jeg fikk høre, alle som både har gitt meg en klapp på skuldra og klemmer; tusen, tusen, tusen takk til alle sammen. Jeg har ikke gjort stort annet enn å smile siste dagene – og magemusklene er såre – av latter ♥ Jeg trodde ikke jeg skulle kunne klare å føle noen form for en sånn type glede igjen. Bare… Skikkelig, skikkelig helhjertet glede.

… Og dette! Jeg har begynt med dette igjen! K fikk meg opp fra baken og opp på fjellet. Mams trodde nok ikke sine egne øyner. Men, sannheten da; “Det heter en ås, Marlene” ble jeg forklart. Men, altså. Er man omringet av bakker, bekker, grantrær og kongler, da er det et fjell for meg. Følte meg klar for å bestige Everest når jeg hadde kommet meg opp på toppen… – som tok typ femten minutter. La meg få dette øyeblikket, folkens.

Det har jo seg slik da, ingen våger jo å fortelle meg hvor vi skal, om det innebærer fjell. Eller, “fjell.” Så det er ikke første gangen jeg tar på meg joggeskoa og plutselig vasser i myr til knærne. Men, men.

Kort fortalt, … Det føles ut som hverdagen begynner å ta halvveis form igjen nå. For rundt to- tre mnd siden trodde jeg ikke det ville skje. For nesten to år siden var jeg helt sikker. Det fantes en periode ikke ett eneste lys i tunnelen. Det vil komme flere slike perioder. Det vet jeg. Det gjør det alltid. Men når jeg fortsatt da puster, her og nå – jeg må da nesten kunne klare å overleve alt fra nå av, må jeg ikke?

Jeg er glad jeg som regel alltid ender opp med å ta feil. 😉

De kveldene…

“You write so beautifully…
The inside of your mind must be a terrible place.”

Hadde det gått an å forklare, så hadde det vært funnet opp et ord for det nå. Når man går opp, setter seg på knærne, måker unna snø – for å se navnet til babyen sin for alltid karvet inn i en sten. Det finnes ingen ord for det, som kan beskrive den følelsen. Ikke et som er i nærheten en gang.

Jeg gråter ikke hver gang jeg er der lenger. Jeg gjør ikke det. Av og til kan jeg også smile litt mens jeg snur meg en siste gang, og hvisker setningen jeg ikke lenger kan si til han mens han er i armene mine. Setningen med ordet jeg ikke har kalt meg selv høyt på 576 dager.

“Mamma er så glad i deg.”

Nå skriver jeg dette en dag senere (hallo fra fremtiden, 17/02) men den dagen, natt til den dagen, det var første gangen på noen dager der hvor det dukket opp … bilder. Bildet i hodet mitt. Hele den… PTSD møljegreia. Det ene bildet fra obduksjonsrapporten som hverken mamma eller meg klarte å skjule for meg mens vi las den. Og det bildet… Jeg har ikke kastet opp bare en gang. Ingen skal måtte behøve å se sånn. Ingen skal måtte behøve å oppleve det. Generelt obduksjonsrapporter for babyer, for barn – det skulle aldri i det hele måtte eksistere. Det er ikke sånn det skal være.

En av de kommende ukene skal vi forhåpentligvis begynne å sortere i gjennom sakene til Aron. Nå begynner det skummelt å nærme seg to hele år… To hele år siden vi holdt sønnen vår for en aller, aller siste gang. Jeg skrev en eller annen gang i fjor at jeg følte meg klar da. Jeg gjorde selvfølgelig ikke det. Kvalmen tok overhånd. Men en liten del av meg lengter å få sett i gjennom alt nå.

Jeg har en del i en boks på soverommet mitt, av klær, minner og leker… Og stellebagen hans… Men alt samlet. Jeg ønsker å ta på alt samlet. Kjenne lekene hans i fingrene, de myke buksene hans mot kinnet mitt… 🙁 Pappaen til Aron skal også være med på det, så det blir fint. Vi klarte dagen det utenkelige skjedde. Vi skal nok klare det her også… Selv om alle sakene til Aron aldri skulle stått i poser og bokser nå.



Når det går

“I have been lost for far too long,
to not call my journey my home.”

Jeg har mye jeg skulle ha gjort. Egentlig, så skulle jeg ha stresset veldig nå. Jeg svetter på ryggen. Men psykisk, nja. Vet ikke helt om det er et godt tegn eller et direkte faresignal. Posten har jeg ikke hentet på 854930 år, halve flyttelasset mitt står enda med foreldrene mine (og det har jeg ikke engang plass til her, nå, før vi finner en større plass.) Jeg har litt for dårlig økonomi til å ta meg den friheten jeg føler for å gjøre, og buksene mine, helt ærlig, de minsker. Når man har personlig kokk så bare… 😉 Den tid, den sorg – alt til sin tid osv.

Jeg slapper av, med andre ord. Hele meg føler jeg fortjener det nå, og så sier halve meg at… Ikke dra det for langt, da. Heh. Treningen og kostholdet kommer i… Skulle skrive i morgen, men la oss være ærlige, sånn starter man alltid med på mandager? Sant? Ja. Og da… da begynner hverdagen. Hverdagen sånn den må være. Når ting er som de er. Jeg kan ikke huske sist jeg var i stress- modus. I følge flytte- kalenderen så var nyttårsaften siste dagen i helvete. Og det kan stemme godt. For 2019 – til tross for alt som er i vente – så ser jeg bittebittelitt mer og mer fremover. Denne gangen tar jeg kampen, både for meg og alle andre.

For første gang siden Arons død (Dette er fortsatt en veldig rar setning for meg å skrive, og lese… Det føles helt fjernt) så har jeg sakte men sikkert begynt å se litt frem til dagene. Hverdagene. Nå går jo de rundt meg på skole eller i fast jobb, … sånn jeg også skulle vært i, men ting er som de er, det kommer. Og da kan det være vanskelig å finne på noe i hverdagene, litt mer nå enn før ettersom jeg har flyttet. Helgene har jeg alltid de beste rundt meg, når alle har fri fra hverdagens gjøremål… Alt jeg også snart skal forsøke meg på igjen.

Jeg har aldri ønsket meg en A4 hverdag.
… Men en hverdag i min lille A7 boble skal jeg nok få til.

Når sorgen tar overhånd

Tiden er til hjelp. Den vil fortsatt være det. Heldigvis… Noen dager kan jeg fungere, uten at hjernen “rister.” Det er det det føles som, de gangene jeg ikke kan gråte, når jeg må. Når man kveler tårene, fordi … Man kan bare gråte på matbutikken så og så mange ganger. For å si det kort.

Men tiden vil aldri forandre faktum over det som har skjedd. I dag bladde jeg i gjennom videoene mine. Igjen. Sist gang gikk det ikke så bra. Heller ikke gangen før det. Det er det vondeste jeg kan gjøre. Bildene der i mot – de gir meg smil nå. ♥ Det var en gang jeg ikke klarte det heller. Dere som har fulgt meg, vet det her… En gang trodde jeg ikke at jeg noen gang skulle klare å se på sønnen min igjen, uten at ønsket om å dø skulle gjøre en realitet av det hele. Det var så vondt. – Videoene er enda det samme. Av og til bitelitt lettere enn de andre gangene – noen ganger tyngre enn tyngst. I dag var den dagen.

Aron hadde sine måter og kommunisere på. Når noe var fælt (som når han måtte bli tilkoblet ernæringspumpen før Daniel Tiger 😉 ) da sa han i fra. Høyt! Du vet den høye gråten… Han hadde den, men i desse “unødige” tilfellene varte de toppen fem sekund. Og så kom et smil. Det var alltid smil… Nå gråter jeg igjen.

Jeg bladde igjennom, og havnet på ene av de, når han lagde den lyden. Mamma`n i meg, hun vet jo hvorfor. Var det noen som kjente Aron hundre og tre fire fem hundre prosent – det var meg, det. Likevel… Sorgen jeg nå har. Jeg klarte bare høre “gråten.” Logiske delen av meg vet. Det var Arons måte å si nei på. Hans måte å protestere. For, alle barn vil jo helst se barne TV før mat? I allefall Aron. Måten han fikk mat på (sondeernæring, for dere som ikke kjenner til historien til Aron) han kjente ikke ofte på følelsen av sult… Han hadde faste rutiner på mat, som vi fikk opplæring av på sykehuset.

Morsdag hos Aron.

Når jeg hørte den “gråten”… Det var første gangen på en stund nå, der hvor jeg følte jeg ble kvalt igjen. Det gjorde så vondt. Det er ingenting jeg kan gjøre nå. Og jeg vet jo… Jeg hadde ikke kunnet gjort noe annerledes den dagen heller. Jeg kunne jo ikke slå av pumpen, og bare… Droppe måltidet for å la gutten se på Barne TV. Logikken slår jo inn. Men så slår nå også “sorg logikken” inn. Som bare… “TA HAN I ARMENE DINE!”

Desse situasjonene… De får meg til å innse, man kommer aldri over det. Det skjønte jo vi alle allerede. Men. Sorgen, den minsker ikke. Den gjør ikke det. Men – man finner måter å leve med den på. Jeg gråter mens jeg skriver det her, det tok meg tre timer å kunne starte og skrive også – fordi jeg knapt fikk til å puste. Jeg hater desse øyeblikkene. Det føles ut som om jeg skal dø hver eneste gang. Men jeg vet jeg ikke gjør det. Når alt kommer til alt. Men der og da, når man står i det…?

Morsdag, hos besta. Min mormor, Arons oldemor.

Tingen er… Når man har mistet et barn… Hver gang man sørger, helt og fullt, og det slår hardt… Det føles ut som dagen barnet vårt døde. Eller dagen barnet vårt ble begravt. Det er ikke som andre sorger. Det er en evig lang smerte. Og det er vanskelig å måtte leve med. Det er veldig, veldig vanskelig, å måtte innse at man må leve med denne realiteten, livet ut. Jeg savner babyen min. Jeg savner Aron så mye, at jeg til tider nesten tror jeg holder på å bli galen igjen. – Tro meg, var det noe jeg følte det første året, så var det at jeg var på vei til å enten rable, eller dø. At nå, nå kommer mennene i hvite frakker og tar meg. Mesteparten av den tiden, så ønsket jeg det også.

Jeg trenger ikke lenger hjelp hjelp for å trekke pusten når sorgen nærmest tok livet av hele meg. Jeg trenger ikke lenger ambulansen rundt meg, som heldigvis var der, den dagen. Men av og til, så skulle man nesten tro det. Det her er… Hadde man funnet det perfekte ord, så hadde noen kunne klart det til nå. Men når det gjelder barnedød, … Det finnes ikke. Det finnes ikke, fordi det er så vondt.

Nå er det 570 dager siden.
Jeg hadde gitt mitt liv for at han skulle vært her nå.

Styrke

“We always wonder who you would have been and also who we would have become, as your parents.”

Det var ikke enkelt å gå ut den døra, og ikke vite for sikkert for når tid neste gang skulle bli. Vi er ikke lenger de samme. For mye har skjedd for at det skulle være mulig, når tidsklemma også regjerer. Ukene gikk til måneder. Månedene til år. Vi var ikke lenger de vi var, da vi gikk i gjennom korridorene, tilbake til den sommeren vi aldri trodde en ende ville ta. Men vi har vært i gjennom for mye, til å bare kunne svinne helt bort, fra hverandres liv. Vi forble et sted i mellom. Jeg på stedet hvil – du på stedet kjør. Jeg beundrer alt du har klart, hvordan man kan bruke sorgen til en motivasjon for en større fremgang. En større fremtid. Jeg er så stolt av deg.

Det fascinerer meg nå, hvordan vi nå klarer å balansere hverandres personligheter. Det var tross alt vi, som den gang da, nærmest knuste tallerkener i hodet på hverandre. Å få til et vennskap etter det gitt, vi var nok de siste som så den komme. Nå er vi i allefall det vi skulle vært, og forblitt, den gang da vi først møttes. Men misforstå alt korrekt; jeg hadde ikke villet ønsket å forandre en eneste ting! Det ga jo oss livet. På godt – og vondt.

Har du noen gang bare trengt noen? Bare, skikkelig, skikkelig behøvd vedkommende – fordi han eller hun er den eneste som vet, 100%, hvordan du har det? Ikke er dere venner lenger, eller samboere, kjærster, bestevenner, … altså. Hva enn som passer inn, i din situasjon. Dere er ikke lenger noe av det. Du må bare gi blaffen, og strekke ut den hånda, for å kunne klare å puste en dag til.

Aron og pappaen.

Når jeg ser meg rundt nå, … Av alle de jeg har muligheten til å ha i livet mitt – fysisk – jeg har dem. Hver eneste en. Og all den støtten jeg har følt siste månedene, att på til… Det føles bare rart og godt. Selvtilliten knuste i løpet av i fjor. Redselen for å miste noen tok nesten knekken på meg etter Arons død.

… Men så faller biter litt etter litt på plass. I siste liten. Og jeg har pappaen til Aron i livet mitt, som en venn ja, igjen. Det har jo vi for så vidt alltid vært etter vi gikk i fra hverandre, men denne gangen kan vi prate sammen. Altså, skikkelig “voksen kommunikasjon” 😉 Vi vokste opp begge to gitt. Av alle i hele denne verden, så vil det aldri være noen andre som vet nøyaktig hva jeg føler, i sorgen, enn han. Jeg setter så stor pris på at vi har det båndet vi har. Vi klarte oss til slutt. Klapp på skuldra til oss, J.

Takk for at du har tatt vare på farsdagsgaven i fra meg, etter Arons død. Å se den igjen gjorde meg trist, på våre vegne – men også takknemlig. Aron er alltid i blant oss. At du har samlet på alle de små minnene, og viser frem bildene, i våre knøtte leiligheter… Det får meg i gjennom dagene det også. Jeg håper du, akkurat du, som leser det her nå, og står i sorgen – har den samme støtten rundt deg. Det her året, det her hinderet, etter all motgang, … Jeg vet ikke hvordan jeg skulle klart meg uten. Kjemp for å få det til. Bare… Kjemp. Det er verdt det. Det er mer enn verdt det.

Takk.


The last letter

“I will not thank you for this strength. This force, this power,
… It was all me.”

Nytt design. Ny luft. Ny hverdag. De siste dagene har jeg gått i gjennom innleggene mine det siste året. Jeg blir lei meg – på mine egne vegner. Jeg ser hva jeg forsøkte. Jeg ser hva jeg gjorde. Jeg vridde om alt, absolutt alt, til at det hele var en del av sorgen over Arons død. Alt det jeg følte, tenkte, gjorde. Det var ikke sånn det var. Sosiale medier er skummelt på den måten. Man prøver ikke bare overbevise alle andre – men også seg selv. Jeg har ikke hatt det bra det siste året. I det hele tatt. Jeg savner Aron hele tiden. Hver gang jeg trekker et nytt drag av luft. Hver gang jeg blunker. Aron er hos meg hele tiden. Men… Jeg hadde jobbet og håndtert all denne sorgen 100% bedre om jeg hadde hatt det rette hjemmet å gjøre det i. Jeg ser jo det nå. Jeg skulle bare vært hjemme hos foreldrene mine i fjor. Jeg skulle aldri flyttet dit jeg gjorde. Jeg skulle aldri håndtert det jeg håndterte. Det knuste meg. Det knuste alt det jeg kunne ha klart å jobbet med. En eneste dag til – … Det hadde endt meg.

2018 ble tyngre enn det hadde trengt å være. Man skal ikke måtte behøve å håndtere så mye ekstra, i den setting. Man har mistet babyen sin. Ens eget barn. Ens eget barn og all dens og deres fremtid. Og så skal en att på til redde en annen… En annen som behandler en som en mental pasient. Holder en seg lenge nok sammen rundt noen med sosiopatiske tendenser – så er det nettopp det en vil føle seg som.

Jeg fikk ikke lov å prate om Aron. De gangene jeg gjorde det, fikk jeg høre “Jeg savner han jeg også, tenk på meg da.” Hva. Til og med hans død ble brukt til noe der hvor jeg måtte trøste deg. Av all psykisk og fysisk terror – det var det som gjorde mest vondt. Det var også det siste jeg fikk sagt, den aller siste kvelden, når muskelen i låret mitt ble permanent ødelagt. Noen uker før de permanente arrene i ansiktet mitt. … – Angrer du, noen gang? Kan du føle anger?

“Du kan si hva du vil om meg. Bare aldri si navnet hans i din munn igjen.”

… Jeg fikk for den. Men jeg angrer ikke. Ikke ett eneste sekund. Sammen med politiet og foreldrene mine – så kom jeg meg ut. Helt, helt ut. Og nå, etter dette, så er det det siste jeg har å si om den saken. Jeg er bare takknemlig jeg er i live. Jeg fortjener livet. Du tok feil der. Du tok feil med alt. Jeg trodde det ville kunne ta år, før jeg kunne fortsette hverdagen igjen. Man kan bare høre “ingen liker deg” og alt innenfor den omkretsen så mange ganger, før en gir opp. Det var ikke så lang tid igjen før du hadde klart å splitte meg fra min egen familie heller. Heldigvis innså de. Før det ble for sent. Jeg innser alt nå, mye tidligere enn jeg selv forventet. Jeg har mye å bearbeide og jobbe med. Det er mange arr som må heles, og noen vil forbli permanente. Men jeg klarer å puste nå. … Og minnes sønnen min høyt, – hele tiden.

“They rewrote history to escape accountability.
… We were not crazy.”

Fremtiden

Tror du på skjebnen? Kjærlighet ved første blikk? Sjelvenner?

Jeg gjør. Jeg er en stor klisjè av et menneske. Jeg kan allerede høre venninnene mine le av den her. Jeg tror på alt det der. Til tross, så tror jeg med hele meg at vi alle her har en som er til for akkurat oss. Dessverre må de fleste av oss i gjennom en hel barrikade av feil og pinligheter og, la oss innrømme det, noen runder nede i promilleflaska, før vi finner frem til de vi skal være hos. Vi skal lære mye på veien. Finne oss sjæl og alt det der. Litt sånn som… Dating app- episoden på Black Mirror.

Har dere hørt det som blir sagt om Zeus, innen gresk mytologi? Det er mange år siden jeg las det for første gang, og det er fortsatt noe av det fineste jeg har hørt.

“According to Greek mythology, humans were originally created with 4 arms, 4 legs, and 2 faces. Fearing their power, Zeus split them into two parts, condemning them to spend their lives in search of their other halves.”

Jeg liker å tenke på den der. Hvor fantastisk godt og rart er det ikke, når man møter noen man kan snakke med i to timer, helt til man innser at, hei, det var visst fem gitt. Når samtalen flyter, og man åpner seg fullstendig opp. Muren rives ned, og fasaden falmer bort. Man kan ikke tvinge frem det. År kan passere, og det er som om det var senest i går dere satt der. I sofaen. Og snakket om den dagen dere var så stormende forelsket i hverandre at hjernen ristet like mye som sommerfuglene i magen.

Den viktigste delen av meg. Fortid, nåtid, fremtid.

Så våger man, den siste gangen en møtes igjen. Kanskje ikke rette tidspunktet da heller. Desidert impulsive handlinger, som tar sted før noen rekker å blunke. Men det var aldri forhastninger eller stress. Det var bare… Denne gangen skulle man ikke la hverandre gå igjen. Det skulle ikke bli seks nye år. Og man skulle i alle fall ikke besøke hverandre. Nei. Det skulle bli god morgen og god natt. Og det var det.

Alle kjøkkenredskaper, der hvor hun manglet det han hadde – og han manglet det hun hadde. Han med mangel på skjeer, hun med mangler på gafler. Den ene hadde overflod av det den andre ikke hadde. Og hele den klisjè greia da, når han skulle til å si noe – så hadde allerede hun begynt på setningen. Var det faktisk sånn det skulle være…? Kunne det faktisk vise seg, at av og til, så kunne det være som på romcom- filmene? Gamle dem hadde tenkt det var for godt til å være sant. Men de de var nå visste bedre. For når man vet, så vet man. Er det en ting man skal følge, så er det magefølelsen. Og denne gangen, denne gangen var den fulgt med ro. En helt enorm ro. Som de aldri før hadde følt maken til.

“… Så det er sånn her det skal være.”

Samtalen

“We begin to remember not just that you died, but that you lived.
And that your life gave us memories too beautiful to forget.”

“Vet du det har gått fem år?” Hvisket du.
“Kan du tenke deg vi fortsatt sitter her?”
“Kunne du forestilt deg hvordan det hele ville ende?” Mumlet jeg.

Stjernene lyste over oss. En skinte ekstra sterkt.

“Kunne du forestilt deg at det i det hele ville ende?” Sa du.
En klem. Verdens lengste klem. Fem år. Ett og et halvt i helvete. Hvordan kan man skille hva som skjedde og ikke skjedde. Realiteten fra mareritt. Og omvendt. 

Hvordan kan man skille mellom drøm og realitet.
Hvordan kan man skille himmel og helvete.
Ærlighet og løgn. 

Kan du se for deg det har gått fem år? Tenker du ofte på det? Kanskje det første året? Eller… Kanskje det siste? Siste har brent seg fast. Det vet vi. Hva enn slags menneske man er, hva enn slags mangel man har. Tenker du noen gang på det første? Jeg gjør. Av og til hele tiden. Ikke av den betydningen det engang gjorde. Det har en annen betydning nå.

“Hvor lenge skal du forsøke å redde noen. Hvor lenge skal du måtte sette ditt eget liv, for å redde et menneske – som ikke redder en selv. Hvor lenge skulle du tillatte deg selv å gjøre det?”
Jeg pustet dypt ut etter spørsmålet ditt. “Like lenge han hadde latt meg.” Hørte jeg meg selv si.
“Like lenge som uærlighet, med andre ord?”
Nei, sa jeg. Jeg kan ikke tenke meg det. For da hadde vi nok stått der enda. Under stjernene. Og latet som om verden var rundt vår lillefinger. Når sannheten var at verden hadde oss rundt dens.

Tenker du på denne samtalen. Den hadde nok ikke store betydningen for deg. For meg betydde den alt. Generelt at det kom i fra deg. Du som har kjent meg på mitt verste. Og mitt beste. På mitt… alle alt. Vi har vært i gjennom det utenkelige. Bokstaveligtalt. Og du fikk meg i gjennom det her òg. Å få meg ut i fra grepet på den med makten surret rundt livet. Vi har fått flere bølgedaler enn de fleste. Mer motgang enn de meste. Men de gangene vi har fått medgang – de ga oss mer enn vi kunne forstå.

Men vi forstår nå.
Vi forstår, fordi vi mistet det umistelige.
Da kan vi kanskje klare og hjelpe hverandre gjennom resten av veien også.

Til tross.

Etterlatte spor

“I felt like I had died too,
and they just forgot to bury me.”


Dette er ikke ment noe i mot vedkommende. Svært lite av det jeg skriver er rettet mot en enkelt person i disse sammenhenger. Det er mer i retningen for å opplyse. Man skal ikke måtte passe på at hva en hverken sier eller skriver er “politisk riktig” til en hver tid, livet er alt for kort for det. Men for de etterlatte. For meg har det hjulpet mye å høre fra andre som kjenner seg igjen i samme situasjon. Det er enklere å gå fremover da.

I dag fikk jeg en melding fra en som skriver “personboka.” I høve til den så lurte vedkommende på om jeg enda bodde der hvor Aron, pappaen til Aron og jeg bodde før. Jeg tenkte ikke så mye over det, og svarte enkelt og greit “nei.” Så kom setningen som skylte kaldt vann nedover hele ryggen min. Og enda litt til.

“… Det står at du er registrert der, sammen med Joachim og deres felles sønn.”

Det var som om all luft forsvant ut av meg. Kroppen svimlet, hendene prikket. Det har blitt en liten stund siden jeg kjente på akkurat den klumpen i halsen nå. Ikke den vanlige, som når tårene nærmer seg. Men sjefen. Den som vokser og vokser og vokser. Den som vokser helt til man blir kvalt, og det blir tyngre og tyngre og puste. Jeg hater det her. Jeg hater at det er det her som er livet mitt nå. For alltid, i all min evighet, så vil det her alltid være nøyaktig hva det er. En bunnløs sorg som aldri kan hviskes bort.

“… Jeg bor ikke lenger der. Sønnen vår døde i 2017.”

Et punktum bak en setning har aldri føltes mer bokstavelig. Hva enn jeg kunne skrevet bak der, for å lette litt på trykket på h/n som svarte på andre siden av skjermen, føles ikke lenger ut som en nødvendighet. Det er hva det er. Og jeg vet ikke enda helt, om jeg skal smile eller gråte av at det nå føles ut som en lettelse å bare kunne si det nå, eller skrive det. For det føles langt i fra riktig, å være der at man kan si det høyt. Når jeg en gang i tiden, for ikke mange ukene siden (ja, dessverre…) svarte “det går bra med oss” når ei på lekebutikken spurte om hvordan det gikk med Aron og meg. Jeg klarte ikke å få meg til å si det. Jeg ble så fjern at hjernen min koblet ut. Jeg trodde de fleste på min hjemplass hadde fått med seg det her, ikke sant…

Jeg håper jeg en dag kan bli bare halvveis så åpen og ærlig i det virkelige liv, og ikke bare bak tastaturet. Det hadde gjort mye en del enklere for meg.

Savn

16. januar. Da la jeg ut to videoer på Instagram, i samme post. Den siste av de to, omtrent helt i starten, når jeg kysser Aron på hodet… Jeg har ikke notert meg det før, men han lukker øynene, da. Med en eneste gang, millisekundet etter. I gjennom hele oppholdet på Neo, det var ikke mange gangene maskinene (puls/metning) falt ned så alarmen gikk av, mens vi hadde han på brystet. (Kengurumetoden.) Det var ikke over lengre tid, iallefall, som i starten når han lå alene – og vi ikke kunne løfte han grunnet blant annet sensitiviteten premature har.

Han følte trygghet hos oss. Hele veien gjorde han det. Noe av det som imponerte spesialistene mest, var jo det at når de holdt på å trene med ham, så snudde han seg tvert rundt med hodet for å se hvor mamma og pappa var. Fikk han ikke øye på oss, så ble det baluba av de syv sjeldne 😉 Og tenke at nå… Nå er det ikke mer av det. Jeg gråter litt nå, mens jeg sitter her og K er på jobb og det samme med venninnene mine. Klokka har bikket ti på morningen, og jeg håper at jeg også en dag kan si det samme. “I dag kan jeg ikke, i dag skal jeg på jobb.” Eller, håper blir vel feil å si. Jeg vet at jeg også en dag skal det. I år, så vet jeg.

Jeg har tenkt mye på Aron siste måneden. Og da mener jeg virkelig mye, når han ellers er i hodet mitt hele tiden. Jeg har ikke hatt så mye tid til det. Det har vært alt for mye unødig bruk av tid på alt annet som ikke kunne måle seg to knappe prosent engang. Og nå sitter jeg her i sofaen, med en kopp iskaffe, himmelen er blå for å gjøre det mer klisjè – og jeg har det omtrent like fint som jeg ikke har hatt det siden 20. juli – dagen før Aron døde, dagen vi hadde vårt siste, hele døgn sammen. Kanskje jeg dette året kan få det like fint, til tross. Det har føltes umulig ut i snart hele 555 dager nå. Og jeg har løyet på offentlige media før. Ikke igjen. Det skjer ikke igjen.

Om jeg bare fikk holde deg i armene mine en aller siste gang.