Det rareste med å miste noen… Det er alt som kommer etter. Man tar dag for dag, for å kunne lære seg å puste igjen. Og de dagene, bare de alene de tar en evighet. Jeg mimrer fortsatt tilbake på den dagen da jeg og søsteren min satt på badet og… hylte. Mamma og to fra ambulansen på den andre siden. Jeg ville ikke ta det inn. Jeg vil fortsatt ikke ta det inn… Det har bare gått 614 dager. Om rundt tre måneder har det da gått to år.  Det har ikke vært lett  å skrive I det siste. Det slår av og til inn som jeg er på starten igjen. Man kommer aldri over det… Og når en attpåtil havner I et forhold med noen som sier en må… Det har vært veldig vondt.

Jeg grater igjen nå. Men det er ikke bare helt tårer av sorg. Det er også en viss følelse av frihet inne I der… Jeg har lært mye. Jeg har enda en hel verden igjen å lære. Soleklart. Og jeg skal fortsette å forsøke å finne den. Lære den. Bidra I den. Jeg har kommet meg på plass I leiligheten min nå. Bare min. Sånn jeg lovte meg selv, den dagen jeg fant den. Jeg har levd hos bestekompisen min til nå, også bare… dukket den opp. Min plass. Jeg angret en stund på at jeg ga slipp på min leilighet for… for en som regelrett er skapt for å dra andre ned. Og mer. Men her… Jeg skapte meg en ny plass her. Med alle  mine nærmeste. Jeg er fortsatt redd. Det vil jeg fortsatt være til ting… til ting har ordnet seg. Inn til da, inn til da er jeg takknemlig for de som er her –  de som alltid har vært der.

Jeg ga meg selv et løfte I slutten på desember. Aldri mer, skal jeg være den som “holdt ting samlet” for en annen. Jeg skal bare holde ting samlet for meg, jeg. Og jeg skal gjøre det jeg må – og det jeg  vil. Sønnen min var og er min helt. Nå når han ikke lenger er fysisk ved min side… Så skal jeg også være min egen. Jeg har ikke annet valg.

Du og jeg, Aron.

Share: