Sånn det er…

Aron og meg og pappaen.

I dag er en av de dagene. De dagene der sorgbølgene slår som hardest. Jeg skulle pakket. Ordnet. Vasket. Pakket. Jeg skulle alt annet enn… Jeg håper det går bedre i morgen. I dag er en tøff dag. En veldig, veldig tøff en. Bildene som jeg som oftest klarer å smile til nå, har endt opp med å bli en tårevåt bølge i kveld. Blir man egentlig noen gang vant med det her…

Når jeg satt på bussen tidligere i dag, så gikk tankene dit hvor… Dit hvor jeg egentlig trodde jeg til nå har lært å håndtere dem i visse i situasjoner. Jeg har jo det, som oftest. Men av og til… Av og til, så er det ikke like “enkelt.” Jeg skulle finne noen bilder nå for litt siden, og det bare… Det bare kortsluttet. Eller langsluttet, som jeg liker å si. For det er alt annet enn kort, når det slår til. Det er fortsatt hele helvete og enda mer, på en og samme gang. Det blir lenger mellom hver gang bølgene slår til som hardest, (jeg feller noen tårer fortsatt, hver eneste kveld, men… bølgene… det er ikke det samme…) men det er ikke ensidig med at det føles lettere. Om noe, så kanskje det egentlig er enda vondere, når disse momentene slår til.

Det har nå begynt å nærme seg 600 dager siden sist jeg holdt sønnen min – i live. Jeg vet ikke hvor mange feil det finnes i den setningen jeg nettopp skrev. Det gjør enda så vondt, så veldig, veldig, veldig vondt. Og i dag, når jeg så bildene av Aron… Min aller fineste, beste, viljesterke Aron… Det tok meg. Jeg satt igjen i stolen og gråt og gråt. I disse øyeblikkene, man tror ikke det en ende vil ta. Jeg har lært til nå, at det vil de. Sorgen der imot, den vil aldri gå over. Men øyeblikkene, der man føler for å gi opp, der man føler at man regelrett er på vei til å dø… Det kommer en dag i morgen, dere som nylig, veldig nylig, har mistet. Det gjør det… Heng inn der, dere… Heng inn der, meg… Det finnes gode dager i sorgen. Det var meg som sa det, for litt siden. Jeg må bare høre på meg selv…

Mamma savner deg.
Hjertet blør.

Share: