Halvveis…?


Som dere vet, det fineste ordtaket jeg vet om…;
Ikke alle møter sin superhelt.
– Jeg fødte min.

Det er aldri for sent å gjøre en endring med livet sitt. En forandring med seg selv, gjøre det en egentlig vil. Angre kan man. Det er fullstendig lov. Spørsmålet er vel mer hva en velger å gjøre for å komme seg ut av en situasjonen en først har havnet i. Jeg har lært mye siden 2014. Mye jeg helt klart aldri hadde behøvd å måtte lære – mye jeg ikke kunne vært foruten – og en hel del igjen som jeg må gjøre feil et par ganger til før det går inn. Altså, livet har skjedd, med andre ord.

I dag tok jeg det største steget jeg har tatt siden Arons død. Det største steget – og samtidig vite at det er det helt riktige. Om jeg skulle ha gått tilbake og gjort ting om igjen etter hans bortgang, så hadde jeg bodd hjemme hos foreldrene mine til… Til mars i år. (Til tross for at vi alle hadde blitt galne av… ja, av oss alle.) Jeg har kjent det de siste dagene. Jeg vil bo alene. Jeg vil bare …. Være. Og tanken gir meg ret tog slett frysninger. På den gode måten. Det har begynt å komme seg på rett spor nå. Så rett det kan bli. Jeg måtte gå noen runder frem og tilbake, feile litt – flytte enda litt til (hehe……..) og nå – nå er jeg der. Jeg har den morsomste gjengen rundt meg. Som jeg er så glad i! De har reddet meg. Alle rundt meg har reddet meg. Det eneste som gjenstod var at jeg måtte være klar til å redde meg selv også.

Det går så veldig opp og ned, ikke sant, så når jeg tror noe begynner å gå greit så går jeg veldig fort på en smell av… jeg skulle til å si ingenting, men, det er jo sorgen. Det er jo den. Og jeg innser nå, sånn vil det være. Jeg har jo sagt og skrevet det før, men det er først nå jeg kjenner det. Og innser det til den graden jeg må godta det…

Steget er tatt, og min egen leilighet, alene, er I boks, hundre prosent. Jeg var aldri klar I fjor. Jeg gledet meg ikke I det hele tatt. Jeg var bare så, så, så redd for å utvikle en fullstendig angst for hele live tom jeg ikke kom meg ut av det gamle pikerommet mitt hos foreldrene mine. Nå der i mot, så har balansen kommet seg dit at jeg klarer å kjenne når jeg vil være sosial – og når jeg vil trekke meg tilbake.

Jeg er ikke lenger red for å være alene.
… Og vet du, jeg elsker å sove alene også.

Hvor mange kapittel skal man ha i livet? Tja… Boken min endte når Aron døde. Men alle bøker har en ending… Så kan man velge om man vil lage eller lese en ny, da. Og jeg har aldri ønsket å bare lese en bok. Jeg har ønsket å skrive en, jeg. Noe jeg også har gjort. Så, … Da kan det bare ikke ende her. Sorgen ender ikke om jeg gir opp. Da sender man den bare videre. Og mammaen til Aron kan da ikke gi opp, når hun har en superhelt til sønn.

 For deg, Aron.