Ærlighet

Det har vært alt for mange av innleggene mine her inne som har blitt skrevet på forhånd, for så å bli postet senere… Når det gjelder innlegg om Aron, så venter jeg alltid ett døgn før jeg poster eller ikke, som jeg har nevnt før. Jeg vil ikke dele noe før jeg med sikkerhet vet at jeg vil. Men innlegg som bare er skrevet fritt, om alle tenkelige tanker og følelser og kaos – i egen person – det… Det har blitt vanskelig rett og slett.

Når jeg ser statistikken stiger, så lukker jeg dataen og kryper tilbake i sofaen. Nå har jeg vel og merke vært syk en uke, så grunnen denne uka har vært legit. Men ellers. Jeg leser jo aldri (meget sjeldent (!) i det minste) over mine egne innlegg etter de er postet, jeg blir bare klein. Dere kan jo tro jeg holdt på å gå i gulvet da innlegget til Erna tok av. Og at det i det hele havnet i en bok – den dagen var det tett før jeg bukket under i svime. Jeg hadde ikke lest det selv siden det ble lagt ut, haha.

… – Men så ble det champis etterpå. Og så kom stolthetsfølelsen. For første gang. For første gang siden Aron fortsatt var hos meg, vil jeg si. Den setningen var trist for meg å lese etter jeg nå skrev den, kjenner jeg. Jeg vet med meg selv jeg må begynne å finne andre ting, som også gir meg den følelsen, ikke sant. Jeg er der nå. Og det er ikke akkurat godt å føle. Godt at jeg vet – men nitrist at jeg må. At jeg i det hele har kommet meg dit. Jeg lurer på om den tanken noen gang vil gi seg. Jeg håper jeg kan skrive en stund frem i tid at ja, ja det gjorde den. Som med mye annet her inne.

Det har ellers gått greit fra desember i fjor frem til… Jeg vil si de siste ukene. Har som sagt blitt syk igjen, så det kan jo være der psyken spiller meg et puss (har skjønt hjernen er en kompleks ting når det kommer til sånne ting) men jeg føler meg av og til regelrett… deprimert. Ikke i den form som at jeg er tilbake der jeg var, at jeg gråter hver time av hver dag, nei nei. Men den at jeg av og til bare ikke vil være. Hverken her eller der. Bare synke litt ut i luften, sove, ikke bry meg om noe og la dagene passere meg forbi. Jeg merker det på måten jeg av og til ikke svarer på meldinger. Eller bare regelrett slår av mobilen. Synker ut i intet, og blir smålig irritert når noen bare er der. Posten blir ikke hentet og visdomstanna som jeg skulle operert ut har nå flyttet tenna mine ti hakk mer enn nødvendig allerede. Jeg håper det bare er en periode, denne gangen. Det har vært for mange fremskritt for å gå tilbake… ….

Jeg er nok bare veldig sliten. Og jeg har helt klart ikke alltid gjort det lett for meg selv heller. Det vet jeg veldig godt. Det har bare blitt veldig, veldig mye de siste månedene. Alt for mye, egentlig. Halve meg vil bare flykte og flykte og flykte til der hvor jeg den gang følte meg ordentlig hjemme. Men ordentlig hjemme finnes ei for meg lenger. Mitt hjem. Min lille familie. Min Aron. Det er derfor ikke alt jeg helt vet hvordan jeg skal håndtere, også ender jeg opp med å ta den enkleste utveien…

… Og den enkleste utveien har jo aldri vært den beste, for noen.