Tilbakeblikk…

Innlegget nedenfor er skrevet for 387 dager siden…
Over ett helt år, det. Jeg klarer ikke.

Aron var her. Akkurat her. Hos meg. For 206 dager siden.

I dag skulle jeg ekstra sårt ønske jeg kunne ta med meg Aron ut på trilletur. Det er noe med denne dagen her. Sorgen har bare tatt totalt grep over hele både meg og leiligheten. Jeg sitter med så mange bilder ved siden av meg nå. Jeg vil bare ta bort glassrammen og løfte han mot meg. Det føles nesten ut som han bare sover i sengen sin rett ved siden av meg. Jeg har ikke kjent det sånn før. Men sengen hans har aldri vært i denne leiligheten. Det har heller ikke han…

Det føles ut som jeg kan strekke ut hånden på sofaen ved siden av meg, også kommer han til å gripe etter den. Så nær kjennes det ut som han er. Men så er han ikke det. Han kommer ikke til å sitte der ved siden av meg, eller på fanget mitt mer. Jeg kan ikke ta opp kameraet og knipse flere bilder, enn de som jeg allerede har. Jeg kan ikke løfte han opp til meg, og fortelle hvor glad jeg er i han. Og den trilleturen kommer ikke til å skje. Hverken nå eller noen gang. Hvordan kan man leve et helt liv, med et så permanent tap.

— Det er så skummelt. Denne gangen kan ingen si «ikke gi opp håpet!» for å trøste – for dette håpet må jeg gi opp.

Himmelen har ikke besøkstid.