Vårt siste alt

“Maybe there is no way for you to understand it unless you live it. And if that is the case, then I hope you never understand.” – Elizabeth Smart

Et lite, forkortet (!) utdrag i fra boken min;


           “Jeg klarte ikke la være å stirre opp på alle som sto ute på terrassen på hurtigbåten. Ene av dem holdt hånden sin foran hjertet, hun ved siden av hadde hånden mot munnen. De så vel størrelsen på kisten. Han ene sto og tok bilder mot havet bak, før han la merke til hva som foregikk nedenom. Da la han kameraet bort, så tok han lua si av hodet og la hånden over brystet.

Alt foregikk som i en sakte film, og det eneste jeg ville var å stå der oppe sammen med dem og stirre på det som foregikk nedenfor. Være takknemlig for at det ikke omhandlet meg og mine.

           Men det var nettopp jeg som sto midt i det. Det fantes ingen utveier. Ikke denne gangen. Det er som å være i en film, alt man før bare har sett på tv, spille ut rett foran deg i verst tenkelig scenario. Man vil bare kaste regi og flykte scenen, men så kan man ikke det. Man kan ikke, fordi, plutselig, så var det en selv som stod midt inne i det. Ens eget, personlige helvete.”

Daniel Tiger vennene hos Aron ♥

“Herregud, jeg er her…” De ordene, de er fortsatt de første som dukker opp i tankene når jeg først faller om på badromsgulvet. Den forskjellen som nå er, i forhold til i fjor, er at det ikke lenger er hver kveld. Jeg kan gå en hel uke nå, kanskje også to (?) uten at sjokkbølgen kommer. Jeg er enda ikke der, at det går to hele døgn uten en tåre eller to, eller en smerte på innsiden, som skaper en klump i halsen – men jeg er ikke lenger der jeg var. Sjokkbølgen har gått i fra hver dag, til hver kveld, til nå – en gang i uka. Om jeg er heldig, kanskje også over en uke. Jeg så ikke det komme, tilbake til desember i fjor. 

Men så er det tross alt lite i mitt liv jeg ser komme, tydeligvis. Det er vel sånn det er. Av og til er det godt, å ikke vite noe som helst, hva som venter en. Andre ganger… Andre ganger kunne jeg gitt både en hånd og et ben. Det har blitt mye, de siste årene. Veldig, veldig mye. Og jeg har nok gitt litt opp, nå. Ikke helt, men litt. Jeg trenger en pause snart.

… Sorg går ikke bort med tiden. 

Men kantene er av og til litt rundere…