… Ren lykke var det

Jeg leser dette innlegget veldig ofte. Det er som om jeg er der, når jeg leser hver eneste setning. Jeg er veldig glad for at jeg valgte å dokumentere det her – offentlig, og ikke bare i dagbøkene. (Jeg skrev dagbok hver eneste dag av Arons liv ♥) Det har hjulpet meg mye, psykisk, da det alltid har vært lettere for meg å skrive – enn å snakke høyt…

Nå for tiden, når et bilde sier mer enn tusen ord.

Jeg savner den følelsen hver en eneste dag. Jeg savner Aron hver en eneste time. Jeg trodde ikke jeg skulle kunne savne sykehuset også – men jeg gjør det. Jeg skrev nemlig feil i sted på tastaturet, og skrev “tine” i stedenfor “time.” Vi alle har vel gjort det… Men Tine var Arons spesialsykepleier på intensivavdelingen. Ikke engang skriveleifene mine kan jeg le av i visse situasjoner. Jeg husker enda alt så dypt. I fjor var jeg så redd, da jeg hadde begynt å glemme. Tyngden hans i armene mine, lydene han lagde…

… Jeg tenkte ikke da, at det trolig var hele sjokkmoduset som tok fullstendig overhånd atter en gang. Nå når jeg har roet meg litt, og fått samlet tankene – nå husker jeg. Jeg husker mer enn jeg den gang gjorde. Det er trygt. Vondt, for redselen er der enda, jeg vet jeg ikke kan huske alt i hodet mitt for alltid. Men også trygt, fordi jeg har tatt inn realiteten. Jeg har minnene. Det er uhyre vondt at det hele bare vil forbli minner, og aldri noe mer, aldri en ny utvikling… Men jeg har minnene. Og det gjør godt.

Mimrer tilbake til noen måneder etter begravelsen, og jeg kjøpte meg ny sykkel (dere kan lese det merkelige opplegget her…) fordi jeg akutt skulle sykle Norge rundt. For det første er ikke jeg et sykkelmenneske. For det andre… For det andre så er jeg heller ikke et treningsmenneske. Og det viktigste, meg, alene, på tur? Jeg kan ta bussen til nabokommunen og havne flerfoldige timer unna. Jeg eier ikke retningssans, de som kjenner meg vet det her. Men en liten del av meg drømmer fortsatt om det her. Ikke å sykle Norge rundt altså, å gud nei, nei nei, men å bare ta en tur alene. Helt, helt splitters alene, og bare… være.

En dag skal jeg også det.