Tiden

Hvor mange timer brukte jeg på å telle tallene på klokka og legge sammen til total summen på hvert eneste siffer som var der? Nei, jeg lot ikke meg selv fullføre. Jeg forsøkte mange ganger, men den tvangstankel skal jeg ikke la meg selv gå tilbake til. – Sa hun før hun forsøkte å google det. Fant aldri svaret da, så nå gjenstår det om jeg skal telle det for hånd eller bite sammen kjeven noen timer til. Hva feiler det meg.

Det går bra, mesteparten av tiden. Mesteparten av timene i døgnet. Av og til også hele døgnet. Den største takken her, … den er fordelt. Den er fordelt på de som er sammen med meg – og de jeg er sammen med. Kanskje det høres ut som det samme for deg som leser dette. Men det er ikke det. Man velger sine personer. Sine venner. Sine ditt og datt. De som valgte meg tilbake, de fortjener all ære og respekt og tålmodighet. (!!) Når jeg ser meg tilbake nå… Jeg mistet ingen av mine rundt meg, da Aron døde. I starten så var det meg som dyttet alt og alle og… bokstaveligtalt alle rundt meg bort. Men de forsvant aldri. De skjønte. … De skjønte. Og jeg håper jeg har nærmet meg der at klarer å vise at jeg aldri tok noe for gitt.

Da Aron døde, – dere som har fulgt meg vet det her – så fikk jeg diagnosen PTSD. Det er ikke noe som forsvinner med det første. Men jeg trodde jeg var kommet meg lenger på vei. Lenger på vei enn det jeg egentlig tenkte.

Jeg klarer å ta tlf om noen ringer meg nå. Til tider så gisper jeg enda, så pass at jeg må trekke pusten enda en gang. Og en gang til. Og enda en. En sjeldnere gang, på en dårlig dag, så ungår jeg fortsatt å svare. Det sitter igjen biter, med andre ord. Og de bitene er vanskelige å måtte jobbe med. Da jeg flyttet nå nylig, så sov jeg for første gang bedre enn jeg noen sinne har gjort på over fem hundre dager. Da jeg endelig kastet min egen seng, med andre ord. Den som jeg har skrevet om her inne. Den jeg satt i, da jeg fikk den beskjeden. Jeg klarte ikke/orket ikke/maktet ikke å forsøke å jobbe meg over den. Men så kommer alt det andre da, …

Det finnes en del ting en ikke bare kan kaste. Som alt det fysiske, bokstaveligtalt. En kan ikke kaste fysiske traumer. En kan ikke kaste de, som en kan med en seng. Og mobilen. Og… Og man man kan ikke kaste andres menneskers følelser. Eller ens egne. Så hva gjør man da? Nei, virkelig, hva gjør man, når man står der, vegg til vegg, eller ansikt til ansikt, med ens egen realitet og følelser – og andres.

… Den der er vrien. Det har tatt meg lang, lang tid, og innse at jeg ikke lenger helt tenker som “alle andre.” Det har det, for jeg ønsker ikke å bli sett på som annerledes. Jeg er fortsatt meg, og jeg er fortsatt mammaen til Aron – men jeg har også fortsatt opplevd det jeg har opplevd. Det siste definerer ikke meg, nå er jeg der at jeg føler hjertevarme når andre nevner Aron – men jeg er også der at traumene sitter igjen. Jeg er meg, som fortsatt kan diskutere opp og ned i mente og henge med på diskusjoner og debatter – men jeg er også hun som må få en “closure” på det hele når man er ferdig. Ovenfor de jeg bryr meg om. Og den er ikke lett altså, i 2019. Det er ikke lett, når en bekymrer seg for at når man sier hadetbra, så vil det bli hadetbra – for godt. Ikke grunnet uvennskap, eller hva det enn nå er – men døden. Altså… Hele den tankegangen der, den er så vond. Den er så vond og vanskelig, at til tider så vet jeg jammen ikke hvordan det skal gå i lengden.

… Men så var det jo en gang sånn, at jeg tenkte det samme om mye annet også… Jeg har opplevd for mye til nå, til å si høyt at det ikke går. Det er bare den tiden i mellom. Den tiden, fra det skal gå fra rock bottom og en prosent oppover typ annenhver uke. For det vil ta tid

– Men jeg har aldri vært flink med tid.


Share: