Kondis og lykke osv

Har hatt det så fint i det siste! Ting begynner å falle på plass, av det som kan gjøres noe med ja, og med ro i sjel og kropp så har jeg også mulighet til å sette av ordentlig tid til Aron. Tid som… som i å gråte. Tenke. Føle. Og da samtidig få tid til hverdagen generelt. Det er godt å innse. At den balansen jeg før har snakket om, som var ikke- eksisterende, faktisk nå finnes.

I dag var jeg og K og co på tur igjen! Innen denne sommeren er omme, så er det unektelig å tenke at jeg ikke har forbedret kondisen min, hehe. Svetta rant, men jeg bannet ikke. Jeg var ikke sint. (Som de som kjenner meg vet jeg gjerne blir bare ved tanken på fjelltur :-)) Nei, jeg koste meg! Det var så fint, og eneste tanken som slo meg var jo… Så det er sånn det skal være. Jeg har gått glipp av for mye til nå. Det skal ikke skje igjen. I de dypeste daler… Det er der man finner veien opp. Så klisjè som det nå enn høres ut. Det er ikke hverken bare et ordtak eller noe man sier. Av og til så stemmer det også. Som regel burde det alltid stemme, men så er det ikke alltid en får til å fortelle sannheten… Jeg er forbi det stadiet.

I morgen skal vi på konsert, noe jeg gleder meg veldig til! Det har blitt så alt for mange måneder siden jeg har generelt gledet meg til noe. Sånn ordentlig. Uten noe “om og men.” Og denne gangen føler jeg det er på tide. Kanskje jeg da nesten er der at jeg også kan tenke at jeg fortjener det… Store skritt, på kort tid. Men det skjer vel også gjerne, når man har de rette personene rundt seg, siden, ja… Jeg og K var jo faktisk småkjærester for typ seks år tilbake. Og han var, og har forblitt, min største forelskelse, hehe. Klissklass. Man finner alltid hjem til de en hører sammen med, tenker jeg!  

Share: