Livet

To liv. Millionar av år. Vi lever kanskje i hundre av dei.
Så fint at tida mi skulle kome til å krysse tida di. – Knut A. Johnson

Denne helga har vært den fineste. Trolig den artigste jeg har hatt noen gang i løpet av alle mine år! Spesielt siden… alt. Jeg har vært litt bekymret for å komme meg ut-ut siden sist, spesielt offentlig, etter at jeg har åpnet meg om hvordan ting egentlig har vært. Jeg hadde nok ikke behøvd å bruke tid på det, for jeg har så mange herlige rundt meg.

Alle ordene jeg fikk høre, alle som både har gitt meg en klapp på skuldra og klemmer; tusen, tusen, tusen takk til alle sammen. Jeg har ikke gjort stort annet enn å smile siste dagene – og magemusklene er såre – av latter ♥ Jeg trodde ikke jeg skulle kunne klare å føle noen form for en sånn type glede igjen. Bare… Skikkelig, skikkelig helhjertet glede.

… Og dette! Jeg har begynt med dette igjen! K fikk meg opp fra baken og opp på fjellet. Mams trodde nok ikke sine egne øyner. Men, sannheten da; “Det heter en ås, Marlene” ble jeg forklart. Men, altså. Er man omringet av bakker, bekker, grantrær og kongler, da er det et fjell for meg. Følte meg klar for å bestige Everest når jeg hadde kommet meg opp på toppen… – som tok typ femten minutter. La meg få dette øyeblikket, folkens.

Det har jo seg slik da, ingen våger jo å fortelle meg hvor vi skal, om det innebærer fjell. Eller, “fjell.” Så det er ikke første gangen jeg tar på meg joggeskoa og plutselig vasser i myr til knærne. Men, men.

Kort fortalt, … Det føles ut som hverdagen begynner å ta halvveis form igjen nå. For rundt to- tre mnd siden trodde jeg ikke det ville skje. For nesten to år siden var jeg helt sikker. Det fantes en periode ikke ett eneste lys i tunnelen. Det vil komme flere slike perioder. Det vet jeg. Det gjør det alltid. Men når jeg fortsatt da puster, her og nå – jeg må da nesten kunne klare å overleve alt fra nå av, må jeg ikke?

Jeg er glad jeg som regel alltid ender opp med å ta feil. 😉

Share: