De kveldene…

“You write so beautifully…
The inside of your mind must be a terrible place.”

Hadde det gått an å forklare, så hadde det vært funnet opp et ord for det nå. Når man går opp, setter seg på knærne, måker unna snø – for å se navnet til babyen sin for alltid karvet inn i en sten. Det finnes ingen ord for det, som kan beskrive den følelsen. Ikke et som er i nærheten en gang.

Jeg gråter ikke hver gang jeg er der lenger. Jeg gjør ikke det. Av og til kan jeg også smile litt mens jeg snur meg en siste gang, og hvisker setningen jeg ikke lenger kan si til han mens han er i armene mine. Setningen med ordet jeg ikke har kalt meg selv høyt på 576 dager.

“Mamma er så glad i deg.”

Nå skriver jeg dette en dag senere (hallo fra fremtiden, 17/02) men den dagen, natt til den dagen, det var første gangen på noen dager der hvor det dukket opp … bilder. Bildet i hodet mitt. Hele den… PTSD møljegreia. Det ene bildet fra obduksjonsrapporten som hverken mamma eller meg klarte å skjule for meg mens vi las den. Og det bildet… Jeg har ikke kastet opp bare en gang. Ingen skal måtte behøve å se sånn. Ingen skal måtte behøve å oppleve det. Generelt obduksjonsrapporter for babyer, for barn – det skulle aldri i det hele måtte eksistere. Det er ikke sånn det skal være.

En av de kommende ukene skal vi forhåpentligvis begynne å sortere i gjennom sakene til Aron. Nå begynner det skummelt å nærme seg to hele år… To hele år siden vi holdt sønnen vår for en aller, aller siste gang. Jeg skrev en eller annen gang i fjor at jeg følte meg klar da. Jeg gjorde selvfølgelig ikke det. Kvalmen tok overhånd. Men en liten del av meg lengter å få sett i gjennom alt nå.

Jeg har en del i en boks på soverommet mitt, av klær, minner og leker… Og stellebagen hans… Men alt samlet. Jeg ønsker å ta på alt samlet. Kjenne lekene hans i fingrene, de myke buksene hans mot kinnet mitt… 🙁 Pappaen til Aron skal også være med på det, så det blir fint. Vi klarte dagen det utenkelige skjedde. Vi skal nok klare det her også… Selv om alle sakene til Aron aldri skulle stått i poser og bokser nå.



Share: