Når det går

“I have been lost for far too long,
to not call my journey my home.”

Jeg har mye jeg skulle ha gjort. Egentlig, så skulle jeg ha stresset veldig nå. Jeg svetter på ryggen. Men psykisk, nja. Vet ikke helt om det er et godt tegn eller et direkte faresignal. Posten har jeg ikke hentet på 854930 år, halve flyttelasset mitt står enda med foreldrene mine (og det har jeg ikke engang plass til her, nå, før vi finner en større plass.) Jeg har litt for dårlig økonomi til å ta meg den friheten jeg føler for å gjøre, og buksene mine, helt ærlig, de minsker. Når man har personlig kokk så bare… 😉 Den tid, den sorg – alt til sin tid osv.

Jeg slapper av, med andre ord. Hele meg føler jeg fortjener det nå, og så sier halve meg at… Ikke dra det for langt, da. Heh. Treningen og kostholdet kommer i… Skulle skrive i morgen, men la oss være ærlige, sånn starter man alltid med på mandager? Sant? Ja. Og da… da begynner hverdagen. Hverdagen sånn den må være. Når ting er som de er. Jeg kan ikke huske sist jeg var i stress- modus. I følge flytte- kalenderen så var nyttårsaften siste dagen i helvete. Og det kan stemme godt. For 2019 – til tross for alt som er i vente – så ser jeg bittebittelitt mer og mer fremover. Denne gangen tar jeg kampen, både for meg og alle andre.

For første gang siden Arons død (Dette er fortsatt en veldig rar setning for meg å skrive, og lese… Det føles helt fjernt) så har jeg sakte men sikkert begynt å se litt frem til dagene. Hverdagene. Nå går jo de rundt meg på skole eller i fast jobb, … sånn jeg også skulle vært i, men ting er som de er, det kommer. Og da kan det være vanskelig å finne på noe i hverdagene, litt mer nå enn før ettersom jeg har flyttet. Helgene har jeg alltid de beste rundt meg, når alle har fri fra hverdagens gjøremål… Alt jeg også snart skal forsøke meg på igjen.

Jeg har aldri ønsket meg en A4 hverdag.
… Men en hverdag i min lille A7 boble skal jeg nok få til.

Share: