Når sorgen tar overhånd

Tiden er til hjelp. Den vil fortsatt være det. Heldigvis… Noen dager kan jeg fungere, uten at hjernen “rister.” Det er det det føles som, de gangene jeg ikke kan gråte, når jeg må. Når man kveler tårene, fordi … Man kan bare gråte på matbutikken så og så mange ganger. For å si det kort.

Men tiden vil aldri forandre faktum over det som har skjedd. I dag bladde jeg i gjennom videoene mine. Igjen. Sist gang gikk det ikke så bra. Heller ikke gangen før det. Det er det vondeste jeg kan gjøre. Bildene der i mot – de gir meg smil nå. ♥ Det var en gang jeg ikke klarte det heller. Dere som har fulgt meg, vet det her… En gang trodde jeg ikke at jeg noen gang skulle klare å se på sønnen min igjen, uten at ønsket om å dø skulle gjøre en realitet av det hele. Det var så vondt. – Videoene er enda det samme. Av og til bitelitt lettere enn de andre gangene – noen ganger tyngre enn tyngst. I dag var den dagen.

Aron hadde sine måter og kommunisere på. Når noe var fælt (som når han måtte bli tilkoblet ernæringspumpen før Daniel Tiger 😉 ) da sa han i fra. Høyt! Du vet den høye gråten… Han hadde den, men i desse “unødige” tilfellene varte de toppen fem sekund. Og så kom et smil. Det var alltid smil… Nå gråter jeg igjen.

Jeg bladde igjennom, og havnet på ene av de, når han lagde den lyden. Mamma`n i meg, hun vet jo hvorfor. Var det noen som kjente Aron hundre og tre fire fem hundre prosent – det var meg, det. Likevel… Sorgen jeg nå har. Jeg klarte bare høre “gråten.” Logiske delen av meg vet. Det var Arons måte å si nei på. Hans måte å protestere. For, alle barn vil jo helst se barne TV før mat? I allefall Aron. Måten han fikk mat på (sondeernæring, for dere som ikke kjenner til historien til Aron) han kjente ikke ofte på følelsen av sult… Han hadde faste rutiner på mat, som vi fikk opplæring av på sykehuset.

Morsdag hos Aron.

Når jeg hørte den “gråten”… Det var første gangen på en stund nå, der hvor jeg følte jeg ble kvalt igjen. Det gjorde så vondt. Det er ingenting jeg kan gjøre nå. Og jeg vet jo… Jeg hadde ikke kunnet gjort noe annerledes den dagen heller. Jeg kunne jo ikke slå av pumpen, og bare… Droppe måltidet for å la gutten se på Barne TV. Logikken slår jo inn. Men så slår nå også “sorg logikken” inn. Som bare… “TA HAN I ARMENE DINE!”

Desse situasjonene… De får meg til å innse, man kommer aldri over det. Det skjønte jo vi alle allerede. Men. Sorgen, den minsker ikke. Den gjør ikke det. Men – man finner måter å leve med den på. Jeg gråter mens jeg skriver det her, det tok meg tre timer å kunne starte og skrive også – fordi jeg knapt fikk til å puste. Jeg hater desse øyeblikkene. Det føles ut som om jeg skal dø hver eneste gang. Men jeg vet jeg ikke gjør det. Når alt kommer til alt. Men der og da, når man står i det…?

Morsdag, hos besta. Min mormor, Arons oldemor.

Tingen er… Når man har mistet et barn… Hver gang man sørger, helt og fullt, og det slår hardt… Det føles ut som dagen barnet vårt døde. Eller dagen barnet vårt ble begravt. Det er ikke som andre sorger. Det er en evig lang smerte. Og det er vanskelig å måtte leve med. Det er veldig, veldig vanskelig, å måtte innse at man må leve med denne realiteten, livet ut. Jeg savner babyen min. Jeg savner Aron så mye, at jeg til tider nesten tror jeg holder på å bli galen igjen. – Tro meg, var det noe jeg følte det første året, så var det at jeg var på vei til å enten rable, eller dø. At nå, nå kommer mennene i hvite frakker og tar meg. Mesteparten av den tiden, så ønsket jeg det også.

Jeg trenger ikke lenger hjelp hjelp for å trekke pusten når sorgen nærmest tok livet av hele meg. Jeg trenger ikke lenger ambulansen rundt meg, som heldigvis var der, den dagen. Men av og til, så skulle man nesten tro det. Det her er… Hadde man funnet det perfekte ord, så hadde noen kunne klart det til nå. Men når det gjelder barnedød, … Det finnes ikke. Det finnes ikke, fordi det er så vondt.

Nå er det 570 dager siden.
Jeg hadde gitt mitt liv for at han skulle vært her nå.

Share: