Styrke

“We always wonder who you would have been and also who we would have become, as your parents.”

Det var ikke enkelt å gå ut den døra, og ikke vite for sikkert for når tid neste gang skulle bli. Vi er ikke lenger de samme. For mye har skjedd for at det skulle være mulig, når tidsklemma også regjerer. Ukene gikk til måneder. Månedene til år. Vi var ikke lenger de vi var, da vi gikk i gjennom korridorene, tilbake til den sommeren vi aldri trodde en ende ville ta. Men vi har vært i gjennom for mye, til å bare kunne svinne helt bort, fra hverandres liv. Vi forble et sted i mellom. Jeg på stedet hvil – du på stedet kjør. Jeg beundrer alt du har klart, hvordan man kan bruke sorgen til en motivasjon for en større fremgang. En større fremtid. Jeg er så stolt av deg.

Det fascinerer meg nå, hvordan vi nå klarer å balansere hverandres personligheter. Det var tross alt vi, som den gang da, nærmest knuste tallerkener i hodet på hverandre. Å få til et vennskap etter det gitt, vi var nok de siste som så den komme. Nå er vi i allefall det vi skulle vært, og forblitt, den gang da vi først møttes. Men misforstå alt korrekt; jeg hadde ikke villet ønsket å forandre en eneste ting! Det ga jo oss livet. På godt – og vondt.

Har du noen gang bare trengt noen? Bare, skikkelig, skikkelig behøvd vedkommende – fordi han eller hun er den eneste som vet, 100%, hvordan du har det? Ikke er dere venner lenger, eller samboere, kjærster, bestevenner, … altså. Hva enn som passer inn, i din situasjon. Dere er ikke lenger noe av det. Du må bare gi blaffen, og strekke ut den hånda, for å kunne klare å puste en dag til.

Aron og pappaen.

Når jeg ser meg rundt nå, … Av alle de jeg har muligheten til å ha i livet mitt – fysisk – jeg har dem. Hver eneste en. Og all den støtten jeg har følt siste månedene, att på til… Det føles bare rart og godt. Selvtilliten knuste i løpet av i fjor. Redselen for å miste noen tok nesten knekken på meg etter Arons død.

… Men så faller biter litt etter litt på plass. I siste liten. Og jeg har pappaen til Aron i livet mitt, som en venn ja, igjen. Det har jo vi for så vidt alltid vært etter vi gikk i fra hverandre, men denne gangen kan vi prate sammen. Altså, skikkelig “voksen kommunikasjon” 😉 Vi vokste opp begge to gitt. Av alle i hele denne verden, så vil det aldri være noen andre som vet nøyaktig hva jeg føler, i sorgen, enn han. Jeg setter så stor pris på at vi har det båndet vi har. Vi klarte oss til slutt. Klapp på skuldra til oss, J.

Takk for at du har tatt vare på farsdagsgaven i fra meg, etter Arons død. Å se den igjen gjorde meg trist, på våre vegne – men også takknemlig. Aron er alltid i blant oss. At du har samlet på alle de små minnene, og viser frem bildene, i våre knøtte leiligheter… Det får meg i gjennom dagene det også. Jeg håper du, akkurat du, som leser det her nå, og står i sorgen – har den samme støtten rundt deg. Det her året, det her hinderet, etter all motgang, … Jeg vet ikke hvordan jeg skulle klart meg uten. Kjemp for å få det til. Bare… Kjemp. Det er verdt det. Det er mer enn verdt det.

Takk.


Share: