The last letter

“I will not thank you for this strength. This force, this power,
… It was all me.”

Nytt design. Ny luft. Ny hverdag. De siste dagene har jeg gått i gjennom innleggene mine det siste året. Jeg blir lei meg – på mine egne vegner. Jeg ser hva jeg forsøkte. Jeg ser hva jeg gjorde. Jeg vridde om alt, absolutt alt, til at det hele var en del av sorgen over Arons død. Alt det jeg følte, tenkte, gjorde. Det var ikke sånn det var. Sosiale medier er skummelt på den måten. Man prøver ikke bare overbevise alle andre – men også seg selv. Jeg har ikke hatt det bra det siste året. I det hele tatt. Jeg savner Aron hele tiden. Hver gang jeg trekker et nytt drag av luft. Hver gang jeg blunker. Aron er hos meg hele tiden. Men… Jeg hadde jobbet og håndtert all denne sorgen 100% bedre om jeg hadde hatt det rette hjemmet å gjøre det i. Jeg ser jo det nå. Jeg skulle bare vært hjemme hos foreldrene mine i fjor. Jeg skulle aldri flyttet dit jeg gjorde. Jeg skulle aldri håndtert det jeg håndterte. Det knuste meg. Det knuste alt det jeg kunne ha klart å jobbet med. En eneste dag til – … Det hadde endt meg.

2018 ble tyngre enn det hadde trengt å være. Man skal ikke måtte behøve å håndtere så mye ekstra, i den setting. Man har mistet babyen sin. Ens eget barn. Ens eget barn og all dens og deres fremtid. Og så skal en att på til redde en annen… En annen som behandler en som en mental pasient. Holder en seg lenge nok sammen rundt noen med sosiopatiske tendenser – så er det nettopp det en vil føle seg som.

Jeg fikk ikke lov å prate om Aron. De gangene jeg gjorde det, fikk jeg høre “Jeg savner han jeg også, tenk på meg da.” Hva. Til og med hans død ble brukt til noe der hvor jeg måtte trøste deg. Av all psykisk og fysisk terror – det var det som gjorde mest vondt. Det var også det siste jeg fikk sagt, den aller siste kvelden, når muskelen i låret mitt ble permanent ødelagt. Noen uker før de permanente arrene i ansiktet mitt. … – Angrer du, noen gang? Kan du føle anger?

“Du kan si hva du vil om meg. Bare aldri si navnet hans i din munn igjen.”

… Jeg fikk for den. Men jeg angrer ikke. Ikke ett eneste sekund. Sammen med politiet og foreldrene mine – så kom jeg meg ut. Helt, helt ut. Og nå, etter dette, så er det det siste jeg har å si om den saken. Jeg er bare takknemlig jeg er i live. Jeg fortjener livet. Du tok feil der. Du tok feil med alt. Jeg trodde det ville kunne ta år, før jeg kunne fortsette hverdagen igjen. Man kan bare høre “ingen liker deg” og alt innenfor den omkretsen så mange ganger, før en gir opp. Det var ikke så lang tid igjen før du hadde klart å splitte meg fra min egen familie heller. Heldigvis innså de. Før det ble for sent. Jeg innser alt nå, mye tidligere enn jeg selv forventet. Jeg har mye å bearbeide og jobbe med. Det er mange arr som må heles, og noen vil forbli permanente. Men jeg klarer å puste nå. … Og minnes sønnen min høyt, – hele tiden.

“They rewrote history to escape accountability.
… We were not crazy.”