Fremtiden

Tror du på skjebnen? Kjærlighet ved første blikk? Sjelvenner?

Jeg gjør. Jeg er en stor klisjè av et menneske. Jeg kan allerede høre venninnene mine le av den her. Jeg tror på alt det der. Til tross, så tror jeg med hele meg at vi alle her har en som er til for akkurat oss. Dessverre må de fleste av oss i gjennom en hel barrikade av feil og pinligheter og, la oss innrømme det, noen runder nede i promilleflaska, før vi finner frem til de vi skal være hos. Vi skal lære mye på veien. Finne oss sjæl og alt det der. Litt sånn som… Dating app- episoden på Black Mirror.

Har dere hørt det som blir sagt om Zeus, innen gresk mytologi? Det er mange år siden jeg las det for første gang, og det er fortsatt noe av det fineste jeg har hørt.

“According to Greek mythology, humans were originally created with 4 arms, 4 legs, and 2 faces. Fearing their power, Zeus split them into two parts, condemning them to spend their lives in search of their other halves.”

Jeg liker å tenke på den der. Hvor fantastisk godt og rart er det ikke, når man møter noen man kan snakke med i to timer, helt til man innser at, hei, det var visst fem gitt. Når samtalen flyter, og man åpner seg fullstendig opp. Muren rives ned, og fasaden falmer bort. Man kan ikke tvinge frem det. År kan passere, og det er som om det var senest i går dere satt der. I sofaen. Og snakket om den dagen dere var så stormende forelsket i hverandre at hjernen ristet like mye som sommerfuglene i magen.

Den viktigste delen av meg. Fortid, nåtid, fremtid.

Så våger man, den siste gangen en møtes igjen. Kanskje ikke rette tidspunktet da heller. Desidert impulsive handlinger, som tar sted før noen rekker å blunke. Men det var aldri forhastninger eller stress. Det var bare… Denne gangen skulle man ikke la hverandre gå igjen. Det skulle ikke bli seks nye år. Og man skulle i alle fall ikke besøke hverandre. Nei. Det skulle bli god morgen og god natt. Og det var det.

Alle kjøkkenredskaper, der hvor hun manglet det han hadde – og han manglet det hun hadde. Han med mangel på skjeer, hun med mangler på gafler. Den ene hadde overflod av det den andre ikke hadde. Og hele den klisjè greia da, når han skulle til å si noe – så hadde allerede hun begynt på setningen. Var det faktisk sånn det skulle være…? Kunne det faktisk vise seg, at av og til, så kunne det være som på romcom- filmene? Gamle dem hadde tenkt det var for godt til å være sant. Men de de var nå visste bedre. For når man vet, så vet man. Er det en ting man skal følge, så er det magefølelsen. Og denne gangen, denne gangen var den fulgt med ro. En helt enorm ro. Som de aldri før hadde følt maken til.

“… Så det er sånn her det skal være.”