Samtalen

“We begin to remember not just that you died, but that you lived.
And that your life gave us memories too beautiful to forget.”

“Vet du det har gått fem år?” Hvisket du.
“Kan du tenke deg vi fortsatt sitter her?”
“Kunne du forestilt deg hvordan det hele ville ende?” Mumlet jeg.

Stjernene lyste over oss. En skinte ekstra sterkt.

“Kunne du forestilt deg at det i det hele ville ende?” Sa du.
En klem. Verdens lengste klem. Fem år. Ett og et halvt i helvete. Hvordan kan man skille hva som skjedde og ikke skjedde. Realiteten fra mareritt. Og omvendt. 

Hvordan kan man skille mellom drøm og realitet.
Hvordan kan man skille himmel og helvete.
Ærlighet og løgn. 

Kan du se for deg det har gått fem år? Tenker du ofte på det? Kanskje det første året? Eller… Kanskje det siste? Siste har brent seg fast. Det vet vi. Hva enn slags menneske man er, hva enn slags mangel man har. Tenker du noen gang på det første? Jeg gjør. Av og til hele tiden. Ikke av den betydningen det engang gjorde. Det har en annen betydning nå.

“Hvor lenge skal du forsøke å redde noen. Hvor lenge skal du måtte sette ditt eget liv, for å redde et menneske – som ikke redder en selv. Hvor lenge skulle du tillatte deg selv å gjøre det?”
Jeg pustet dypt ut etter spørsmålet ditt. “Like lenge han hadde latt meg.” Hørte jeg meg selv si.
“Like lenge som uærlighet, med andre ord?”
Nei, sa jeg. Jeg kan ikke tenke meg det. For da hadde vi nok stått der enda. Under stjernene. Og latet som om verden var rundt vår lillefinger. Når sannheten var at verden hadde oss rundt dens.

Tenker du på denne samtalen. Den hadde nok ikke store betydningen for deg. For meg betydde den alt. Generelt at det kom i fra deg. Du som har kjent meg på mitt verste. Og mitt beste. På mitt… alle alt. Vi har vært i gjennom det utenkelige. Bokstaveligtalt. Og du fikk meg i gjennom det her òg. Å få meg ut i fra grepet på den med makten surret rundt livet. Vi har fått flere bølgedaler enn de fleste. Mer motgang enn de meste. Men de gangene vi har fått medgang – de ga oss mer enn vi kunne forstå.

Men vi forstår nå.
Vi forstår, fordi vi mistet det umistelige.
Da kan vi kanskje klare og hjelpe hverandre gjennom resten av veien også.

Til tross.