Etterlatte spor

“I felt like I had died too,
and they just forgot to bury me.”


Dette er ikke ment noe i mot vedkommende. Svært lite av det jeg skriver er rettet mot en enkelt person i disse sammenhenger. Det er mer i retningen for å opplyse. Man skal ikke måtte passe på at hva en hverken sier eller skriver er “politisk riktig” til en hver tid, livet er alt for kort for det. Men for de etterlatte. For meg har det hjulpet mye å høre fra andre som kjenner seg igjen i samme situasjon. Det er enklere å gå fremover da.

I dag fikk jeg en melding fra en som skriver “personboka.” I høve til den så lurte vedkommende på om jeg enda bodde der hvor Aron, pappaen til Aron og jeg bodde før. Jeg tenkte ikke så mye over det, og svarte enkelt og greit “nei.” Så kom setningen som skylte kaldt vann nedover hele ryggen min. Og enda litt til.

“… Det står at du er registrert der, sammen med Joachim og deres felles sønn.”

Det var som om all luft forsvant ut av meg. Kroppen svimlet, hendene prikket. Det har blitt en liten stund siden jeg kjente på akkurat den klumpen i halsen nå. Ikke den vanlige, som når tårene nærmer seg. Men sjefen. Den som vokser og vokser og vokser. Den som vokser helt til man blir kvalt, og det blir tyngre og tyngre og puste. Jeg hater det her. Jeg hater at det er det her som er livet mitt nå. For alltid, i all min evighet, så vil det her alltid være nøyaktig hva det er. En bunnløs sorg som aldri kan hviskes bort.

“… Jeg bor ikke lenger der. Sønnen vår døde i 2017.”

Et punktum bak en setning har aldri føltes mer bokstavelig. Hva enn jeg kunne skrevet bak der, for å lette litt på trykket på h/n som svarte på andre siden av skjermen, føles ikke lenger ut som en nødvendighet. Det er hva det er. Og jeg vet ikke enda helt, om jeg skal smile eller gråte av at det nå føles ut som en lettelse å bare kunne si det nå, eller skrive det. For det føles langt i fra riktig, å være der at man kan si det høyt. Når jeg en gang i tiden, for ikke mange ukene siden (ja, dessverre…) svarte “det går bra med oss” når ei på lekebutikken spurte om hvordan det gikk med Aron og meg. Jeg klarte ikke å få meg til å si det. Jeg ble så fjern at hjernen min koblet ut. Jeg trodde de fleste på min hjemplass hadde fått med seg det her, ikke sant…

Jeg håper jeg en dag kan bli bare halvveis så åpen og ærlig i det virkelige liv, og ikke bare bak tastaturet. Det hadde gjort mye en del enklere for meg.

Share: