Savn

16. januar. Da la jeg ut to videoer på Instagram, i samme post. Den siste av de to, omtrent helt i starten, når jeg kysser Aron på hodet… Jeg har ikke notert meg det før, men han lukker øynene, da. Med en eneste gang, millisekundet etter. I gjennom hele oppholdet på Neo, det var ikke mange gangene maskinene (puls/metning) falt ned så alarmen gikk av, mens vi hadde han på brystet. (Kengurumetoden.) Det var ikke over lengre tid, iallefall, som i starten når han lå alene – og vi ikke kunne løfte han grunnet blant annet sensitiviteten premature har.

Han følte trygghet hos oss. Hele veien gjorde han det. Noe av det som imponerte spesialistene mest, var jo det at når de holdt på å trene med ham, så snudde han seg tvert rundt med hodet for å se hvor mamma og pappa var. Fikk han ikke øye på oss, så ble det baluba av de syv sjeldne 😉 Og tenke at nå… Nå er det ikke mer av det. Jeg gråter litt nå, mens jeg sitter her og K er på jobb og det samme med venninnene mine. Klokka har bikket ti på morningen, og jeg håper at jeg også en dag kan si det samme. “I dag kan jeg ikke, i dag skal jeg på jobb.” Eller, håper blir vel feil å si. Jeg vet at jeg også en dag skal det. I år, så vet jeg.

Jeg har tenkt mye på Aron siste måneden. Og da mener jeg virkelig mye, når han ellers er i hodet mitt hele tiden. Jeg har ikke hatt så mye tid til det. Det har vært alt for mye unødig bruk av tid på alt annet som ikke kunne måle seg to knappe prosent engang. Og nå sitter jeg her i sofaen, med en kopp iskaffe, himmelen er blå for å gjøre det mer klisjè – og jeg har det omtrent like fint som jeg ikke har hatt det siden 20. juli – dagen før Aron døde, dagen vi hadde vårt siste, hele døgn sammen. Kanskje jeg dette året kan få det like fint, til tross. Det har føltes umulig ut i snart hele 555 dager nå. Og jeg har løyet på offentlige media før. Ikke igjen. Det skjer ikke igjen.

Om jeg bare fikk holde deg i armene mine en aller siste gang.

Share: