The before now and after then

“… And then, right when you thought you might just disappear. He saw you and you knew somewhere deep it was too good to be true but you let yourself be swept because he was the first strong enough to lift you. Now in his castle you understand Prince Charming and Bluebeard are the same man. And you don’t get a happy end unless you love both of him. Didn’t you want this? To be loved? Didn’t you want him to crown you? Didn’t you ask for it? Didn’t you ask for it? Didn’t you ask for it?” Guinevere Beck

… Men, så. Akkurat når du trodde du aldri kunne stole på en annen igjen, eller le ordentlig, med magen, med hjertet. Når du trodde synet på livet aldri helt igjen kunne gå tilbake til normalen. Det er da du møter den som aldri kom bare for å være sterk nok til å løfte deg. Eller gi deg løfter større enn hva et menneske noen gang burde love. Du fikk ingen krone på hodet, ingen selvskrevne kjærlighetslåter. Alt det der betyr ingenting i det lange løp. Ord har ingen betydning uten handling. Og en handling har aldri betydning uten personlighet. At det kan ta år før en lærer seg det der. Alt det basiske som man egentlig får inn med teskei i barndommen. Det var da aldri bare mennene med godteri i hvite varebiler vi skulle løpe fra. Av og til er det de med skinnende rustning og fløyelsmyke ord. De forteller aldri det i barnebøkene.

Dere skal ikke redde hverandre. Dere kan leve uten hverandre. Man ønsker det ikke – men man kan. All form for for kontroll. Det finnes ikke. Den tunge atmosfæren i lufta. Bare borte. Ikke måtte det bli en kamp eller to til for å få det til heller. Noen ting bare faller naturlig. Akkurat det ordet der. Naturlig. Og plutselig lengter man ikke tilbake til normalen heller. Man innser, for første gang, i hele ens egen eksistens at, hei, det er jo det her som er normalen. Hele livet, hele veien, det var alltid sånn her det skulle være. Og det ble en aldri fortalt. Vi vet at de romantiske filmene, alt for ofte, viser seg å være en fysisk, psykisk triller i det virkelige liv. Eller komediene, som ender opp med tragedie. Vi lærer den leksa i tenårene. Så skal vi gjenta den samme rolla et par ganger til. Og enda et par ganger til attpå det igjen. Helt til verdigheten kommer på plass igjen. Og hormonene stabiliserer seg. Kvisene forsvinner og personligheten regjerer. En plass midt oppe i alt det der, så finnes vi. Og vi skal teste mange grenser.

Det er ikke så veldig mye i livet mitt jeg hadde valgt å gjøre annerledes om jeg fikk muligheten til å gå tilbake å forandre en ting eller to. Jeg vet ikke helt om jeg hadde ugjort deg heller. Til tross for redselen, som har ført meg over kommunegrenser og nytt nr og alarm, … Det ga meg et nytt perspektiv på det meste. Noe så lite, som da jeg ble servert lunch tidligere i dag, tårene stablet seg opp øynene mine. Når jeg fikk roser i armene første dagen etter jeg flyttet inn, jeg fikk knapt til å trekke pusten. Den vrengte seg nesten like mye som da du kom inn dørene, med alkoholånde, klar til kamp. Men denne gangen, denne gangen vrengte den seg av glede. Ordentlig takknemlighet. Og et perspektiv på hvordan det egentlig skal være. Alt jeg har gått glipp av. Alt jeg har gått rundt uant i livet om, da jeg aldri visste hvordan det kunne være. Så lenge man omringet seg med mennesker som… Oppfører seg som mennesker. Steg en for å være det, er sympati. Det skal ikke mer til.

“… Your life was a mess before me.”

“But it was MY life. And I didnt need som sociopath on a white horse to clean house.

What gives you the right. You thought that I would be greatful?”

Share: