Velkommen hjem

Etter to døgn med en stå på vilje av av de syv sjeldne, fordelt på ni mennesker, ble leiligheten tømt og vasket ned – for aller siste gang. Den har vært som en mørk sky over hodet mitt i en alt for lang tid nå, så det er godt å være ferdig. Ikke bare ferdig – men også innflyttet i nye leiligheten! Ene nøkkelparet er levert inn, det andre er mottatt. Først av alt; tusen, tusen hjertelig takk for alle som hjalp meg med denne prosessen. Det hadde aldri gått uten dere – og dere er de aller beste. Jeg er så takknemlig! Ooog; her hvor jeg nå bor… Det føles ut som hjemme. Det er rart med det. Det tok ikke mange ukene. Og helt ærlig? Det føltes ut som det allerede på dag en, da jeg var her for første gang. Noen ganger bare vet man. Jeg har ikke følt det siden da Aron og pappaen til Aron og jeg bodde sammen på Hareid. Og den magefølelsen… Jeg skal bare følge den herav ut videre. Den har visst alltid hatt rett, når hjernen og hjertet går i motkamp…

Når jeg kom inn døren i dag møtte det meg de fineste rosene, og et pådekt middagsbord ♥ Er det rart jeg føler meg som hjemme? Jeg har ikke opplevd det her før, jeg. Må sende inn en super stor takk til K her, han kan virkelig sine kokkekunnskaper for gjengen! Altså… Kattene mine er jo generelt godt oppdratte. De mistet alle hemninger når dette kom på bordet. Hver eneste en. Og enda flere. Men det er okei for nå, jeg var så redd hvordan de ville reagere på et nytt hjem. Jeg kan si det sånn; jeg har ikke sett de så viltre og glade på en stund. Dyr merker energi… Vi har funnet den samme roen alle mann. For første gang, så er det som om… Det er vanskelig å forklare. Det blir som venninna mi sa til meg; Stillheten når stormen er helt over. Eller som K selv sa senest i dag når vi satt å spiste; En behagelig atmosfære i luften. Akkurat det… Akkurat det. Jeg har ikke kjent det på så alt for lenge. Og jeg har savnet det. Jeg har savnet det så veldig at sommerfuglene i magen tar overhånd.

I morgen gjenstår det å få pakket ut av kassene mine her, … og, gudene være med meg, få på plass alle klærne mine. Jeg hadde planer om å sortere og kaste, og gjøre det enklere for meg selv. Den motivasjonen varte i typ to minutter, deretter raserte jeg klesskapet og pælmet alt i bossposer over til flyttebilen. Tålmodighet, ja… Det brukte å være fint det. Men spøk til mindre spøk; jeg ville bare komme meg bort så fort som overhodet mulig. Jeg tror jeg har funnet min plass nå. Og ikke minst min gjeng – som jeg forguder – som alltid stiller opp for meg. Det har vært vanskelig å se i gjennom sorgen til tider, men jeg er veldig klar over at… At jeg fortsatt er veldig heldig. Å si noe annet hadde vært en løgn. ♥ Som lørdagen, med noen av de fineste menneskene jeg vet om. Et farvel party, om man kan kalle det for det – selv om jeg selvfølgelig kommer tilbake fra en tid til annen! Men… Nei. Jeg er heldig med de jeg har rundt meg. Noe så veldig også. En dag skal jeg bli enda sterkere, til å vise nøyaktig hvor mye. Men jeg våger og tror, at de det gjelder, de vet. Og de som det gjelder – dere gir meg lykke. Jeg håper at jeg, på min måte, midt oppe i det hele, fortsatt klarer å gjengjelde det tilbake. ♥ Evig glad i dere.

Share: