Mellom linjene

“I said I’d catch you if you fall. And if they laugh, then fuck ’em all. And then I got you off your knees, Put you right back on your feet. Just so you can take advantage of me.”

Skrevet 27/08/18. Også plutselig gråter man for noe ubetydelig igjen. Noe man også trodde en aldri skulle gråte for igjen. Ting en lovte seg selv aldri skulle bety noe – i forhold til det en nå har opplevd.

To sjeler, hver sin kamp. Kollisjonen det blir, som ingen kunne forutse. Og man blir så redd for å være alene igjen. Så man godtar. Og tilgir. Og godtar enda litt til. Bryter opp hele brystkassa, slipper ut en bitteliten bit av en uendelig sorg – for å slippe inn en annen type sorg. Så tar man denne bittelille delen, og lar den sakte men sikkert gro til alle andre nerver i kroppen. Bit for bit, litt etter litt. Det nummer den dystreste sorgen, den som alltid vil forbli. Også bygger man den opp. Gjør den til det nye en nå kan føle på, tenke på – gråte over. For denne type sorg, denne type bekymring – den er tross alt enklere å bære enn sorgen av å miste et barn.

Kanskje jeg tenkte at jeg fortjente det. At det må være noe med meg. Man kan da ikke behandle noen sånn, om man virkelig bryr seg om dem. Men så må man snu det, bit for bit. Det er da ikke oss. Det har aldri vært oss. Det var aldri oss, det var noe galt med.

Det er uendelig, å gråte over Aron. Det er tårer, en såpass stor smerte, som har revet hele den jeg var i titusen små biter. I dag er en dårlig dag, så i dag skjemmes jeg over alle de gangene jeg har smilt siden 22. juli i fjor sommer. Helt ærlig, det har vært flere vonde dager, enn gode. Jeg burde bare dra… Hvorfor klarer jeg ikke å dra… Av og til, så skulle jeg blankt ærlig ønske jeg kunne gå rundt med en plakat på ryggen. Iallefall det første året som har gått. Det er ingen unnskyldning, når jeg gjør noe urett. Men, det kan forklare…

Når jeg nå i disse dager krangler med noen, … Jeg er så redd det skal være det siste jeg sier til vedkommende. Det har blitt så alt for enkelt for meg å bare la ting gå. Kjempe for noe, som rett og slett ikke verken er verdt det – eller er bra for meg. For, “hva om…” Det er mye en lærer og forstår etter en har mistet noen, som å sette ting i perspektiv. Men det kan da ikke bety så fryktelig mye, om det perspektivet samtidig blir helt vridd. Vridd til det ekstreme. Gamle meg hadde aldri håndtert alt det her. Gamle meg hadde snudd, og gått, og… Hun hadde aldri latt seg bli behandle som en dørmatte.

Kanskje det er det her sorg gjør med en person. Svært lite føles ut som det er verdt noe lenger, og en hater seg selv, så da er det kanskje ikke så viktig hva andre gjør mot en. Kanskje det attpåtil føles ut som en lettelse. Når noen behandler en like dårlig som en selv føler seg. Jeg leser selv hvor sykt det her både er og høres ut. Så hvorfor klarer jeg da fortsatt ikke å gå. Og hvorfor i alle dager holder du meg enda her. Det her er jo ikke kjærlighet.

Gå, sier de. Bare gå. Lettere sagt enn gjort. Jeg trodde ikke jeg skulle bli den jeg nå har blitt. Alle unnskyldningene jeg har kommet opp med, alle historiene som ikke stemmer. Er jeg virkelig ute etter å redde deg, mer enn meg selv? … Har jeg virkelig mistet meg selv, såpass mye? Har jeg virkelig gått såpass ned i verdi – i mitt eget sinn? Jeg vet jeg allerede har det i ditt. Eller. Helt ærlig, jeg tror alle har mindre verdi, i dine øyner. Jeg tror ingen andre betyr mer i dit liv, enn deg selv. Se nå, … Jeg skriver tankene mine. Jeg leser de. Gang på gang på gang. Men det her kan aldri komme ut. Jeg har delt for mye, ikke sant. Glansbildet jeg har skapt oss. Jeg har blitt alt det jeg aldri skulle bli. Og jeg er så flau, at dette vil bli en av de notatene som jeg skriver for meg selv – og vil forbli for meg selv.

Hvem er jeg egentlig nå, da… Når det siste jeg hadde igjen, var en ørliten del av selvstendighet – og verdighet. Det er bare meg som vet at jeg har mistet alt det der også. Jeg lurer på om du også vet det. Jeg lurer på om du tenker over det, noen gang… Når du legger skyld over på meg… Vet du egentlig, innerst inne, at det hele veien var deg? Jeg er bekymret for at du ikke gjør det. Den tanken er så skummel, at jeg aldri hadde våget å spørre deg en gang. Likevel blir jeg. Ironisk, er det ikke… Når jeg kan gi andre råd, og følger de dårligste av de alle selv. Skammen tar overhånd nå. Men slapp av, jeg skal lage deg frokost i morgen også. Verdighet vet jeg ikke lenger hva er.

Share: