Klar, ferdig…

I går holdt jeg på å takke ja til leiligheten her ute. Typ to minutter gå gange i fra her hvor jeg bor nå. Men. Nope. Nei. Jeg er redd for å flytte så langt i fra graven til Aron. Det er det som har holdt meg igjen, fra å flytte lenger bort, da jeg ønsker å kunne dra dit når som helst. Å bare ha muligheten til å dit… Men. Sikkerheten min. Den er ikke lenger den samme. For mitt eget liv, så var det å dele det eneste som kunne redde meg. Få meg i sikkerhet. Tenkte jeg… Det gikk for en stund. Til alt eskalerte. Og da ble valget med ett enklere. For første gang, så forlater jeg Fosnavåg. Ikke helt frivillig, men, det føles greit. Jeg har den mest godhjerta personen jeg har kjent i nærmere seks år nå, der. Hver eneste dag. Og jeg har mine aller beste venner. Og mer støtte enn jeg noen gang kunne forestilt meg… Jeg er ikke alene. Jeg er virkelig ikke alene… ♥

I morgen skal jeg på et møte, for så å få ut det jeg har fått solgt i fra leiligheten. Sofa, seng, … Jeg trenger ikke stort. Bildene av Aron, hans leker som jeg har rundt, evt sover med – og lysene som jeg tenner hver kveld, er alt jeg trenger. Om en uke flytter jeg, og … jeg kan ikke engang si hvor. Redselen tar overhånd. For nå. Jeg vil bare sove trygt på nettene.

… Og det kommer jeg til å gjøre nå. Ingen frykt. Ingen redsel. Bare… Kjærlighet blir for kliss, men… godhet ♥ Ren godhet. Sånn det skal være. Jeg har visst aldri skjønt hvordan det skal være, jeg. Men denne gangen? Denne gangen vet jeg. Selv om jeg ikke hadde trengt. Når man vet, så vet man. Og er det en ting jeg vet, så er det å stole på magefølelsen sin. Jeg skal aldri gjøre noe annet enn nettopp det, fra nå av.

… Gå ♥

Share: