Det du aldri mistet

Her kommer første av to deler. Jeg har ikke Facebook. Det har jeg heller ikke hatt på snart fire år, ei skal jeg heller ha det igjen. På Instagram følger jeg nærmest ingen av mine venninner, kompiser, familie… etc. Jeg følger de som jeg fulgte da Aron enda var her. Og de som har dypere ting å legge ut. En selfie av deg, et festbilde av dere, av deg gå på fjellet… Jeg slettet Facebook av en grunn. Det gir meg ingenting. Så følger man de man følger, og er venner med de man er venner med. Man kan fortsatt finne en balanse der.

… Og så… Av de jeg følger, der av mesteparten er enten amerikanske, og- eller som har mistet et barn / har et barn med ekstra behov, så har jeg at for ofte (alt for ofte !!!) lest de som deler sin historie der hvor… De næreste har fortalt at de må “komme over det.” … “Hvor vanskelig kan det være…” … Jeg vil ikke gjenta mesteparten. Det er vanskelig å gjøre det. Det gjør meg bare så… Sint? Forbanna? Irritert? Trist?

… Trist. Jeg har ikke enset det så mange tanker. Jeg har følt så mye støtte. SÅ mye støtte. Og kjærlighet. Håp. Det har vært så mange som har vært der for meg. Jeg tenkte at om jeg noen gang skulle få høre noe lignende, så måtte det komme fra noen som ikke kjente meg. Noen som ikke visste. Noen verdens ting. Om noe. Noen jeg ikke… en gang brydde meg om. Det var bare så fjernt for meg. Helt til det kom.

“… Herregud. Kan ho ikkje bare komme over det?! Kor vanskelig kan det være?!?!”

Om det var alkoholproblemet til vedkommende… Nei. Ikke flere unnskyldninger der. Jeg har alltid bitt meg fast på at jeg ikke skal dømme, eller ta meg nær av hva noen sier, når det kommer til akkurat denne situasjonen. For jeg skjønner det kan være vanskelig å vite hva man skal si. Dette har jeg snakket om før her inne. Men når det kommer fra noen som vet alt… “Ens bedre halvdel…” Den smalt så veldig, den. Av alt vedkommende har gjort. Både fysisk og psykisk… Det var de setningene som smalt mest. Og da gjelder det ikke lenger hva en ikke kan forstå eller sette seg inn i… Ikke når en attpåtil jobber med det. Jeg skulle ønske jeg kunne ordlegge meg bedre, men, det er bare… Det er bare sykt.

Du vet… De ordene der. Å måtte høre de. Fra noen som skal ønske deg ditt beste. Fra noen som skal være der… Jeg har aldri sagt jeg har vært en enkel person, etter jeg mistet babyen min. Det hadde vært en løgn… For hvordan skulle jeg kunne være det…? Men det er ikke det, dette handler om. Når man møter noen. Hvem som helst. Og man vet historien deres… Ikke dra vedkommende inn i eget sirkus, om en sliter selv. Den som visste først, at den andre også sliter, vil da… Gjøre alt i sin makt for at den andre ikke havner i samme sorgen.

… Det er ikke rett for noen som helst, om ikke.

Share: