Du lille

I natt fikk jeg høre det eksakte omfanget av… det som foregår i hodet mitt når jeg sover. At jeg har en fastlege og psykolog som forstår at jeg enda har behov for sovepiller av og til, … Det er vel trolig det jeg er mest takknemlig for nå for tiden. For det går da greit, i hverdagen, nå. Til tross. Til tross for både det og det. Men de marerittene jeg enda sliter med, og de flere nye nå,- jeg både snakker, gråter og roper i søvne. Jeg var ikke klar over det. Jeg har hørt det før, men vi har bare ledd det litt bort, også, ja. Det har vært på sitt aller verste siste ukene. Med søvnparalyser, som jeg ikke har hatt siden begravelsen, og oppvåkning x antall ganger, til tross for ganske så sterke sovepiller. Men det har heldigvis begynt å komme seg nå. TMI, jeg bader ikke lenger i min egen seng, i allefall.

Det er to ting, som tar over nå for tiden, i nattestimene. Det ene skal jeg ikke ta opp nå, jeg skal ikke ødelegge min egen sak ved å gjøre det. Men, … At jeg på toppen av det hele, har begynt å få disse drømmene om … vel, ærlighet – døde barn, det skremmer livet av meg. Jeg våkner i anfall som gjør at det av og til er vanskelig å kaste seg etter pusten. Det er bare vondt. Rett og slett skikkelig, skikkelig vondt. Og det er begravelse, og senking av kiste, prest, sykehus, politi… Jeg trodde jeg var ferdig med akkurat det der nå. Det er så lenge siden jeg har hatt akkurat disse marerittene.

… Men så kommer den logiske delen av meg. Hvordan i alle dager kunne jeg tro at jeg var ferdig. Denne nydelige, herlige lille babyen min. At jeg i det hele tatt er her. Dette er jo det ene man egentlig ikke skal overleve, som de sier. Også innser man, når man er der at, herregud, her har jeg ikke annet valg. Det er bare så… Så rart, å tenke på at jeg nå “alene” sitter her, i forhold til den dagen vi, Aron, pappaen til Aron og meg, reiste hjem fra Neonatal etter en time, minst, med klemmer og enda flere klemmer, fra alle legene og spesialsykepleierne som var med oss den første tiden. Den tiden vi egentlig ikke skulle få oppleve… Jeg får ikke sagt det nok. Jeg vet hvor heldige vi var, midt oppe i det hele.

Det har nå gått 542 dager. Det vil nok komme for en dag der hvor jeg ikke vil huske det eksakte tallet lenger. Men den dagen befinner seg langt, langt der fremme. Jeg tenkte jo at jeg alltid ville huske datoen hvor vi fikk dra hjem fra Neonatal, altså sykehusets barneavdeling for syke nyfødte, men… Jeg sliter med å huske hvilken dag nøyaktig, i den uka det gjaldt. Heldigvis skrev jeg dagbok på den tiden… Jeg har alt notert, alt fra hver en minste detalj. Jeg håpte å kunne fortelle det til Aron en dag… ♡

Jeg er bare glad jeg begynner å finne meg selv igjen her, midt oppe i det hele. Jeg trodde ikke jeg ville kunne klare å se de fine, positive minnene igjen.

Share: