Det går

“The thing is though… If you pushed me off a Cliff, I would probably say it was my fault for standing too Close to the edge.”

Hvor mange dager er det siden jeg trodde verden skulle rakne… Skal vi se… Det begynner vel å nærme seg en måned? Altså, for endte gang. Jeg har alltid tenkt at et menneske bare kan tåle en viss grense for smerte. Jeg vet ikke helt lenger… Jeg har jo forsøkt å gi opp, i tider der man når lenger ned enn “rock bottom.” Det er ikke noe nytt. Jeg overlevde å miste Aron. Det er uhyre vanskelig å fortsette livet uten gutten jeg elsker mest, han som hadde hele hjertet mitt, min egen sønn… men det har på samme tid hjulpet meg å finne ut av hvem som er der. Ikke bare er der, men de som bryr seg. Og de jeg bryr meg om. Det er ikke så alt for lenge siden jeg trodde verden skulle rakne på nytt igjen. Når jeg endelig stod opp for meg selv. Jeg flyktet til mams og co… Deretter tørket jeg tårene og innså at det var ikke verdt det. Det var rett og slett ikke verdt det. Skal jeg gråte, eller sørge, så skal det være grunnet Aron. Sønnen min. Ikke noen som ikke fortjener min, eller min families tid.

Det går overraskende greit med meg for tiden. Og her må jeg legge inn en verdens største takk til alle som har skrevet til meg. Jeg trodde bare ikke jeg skulle bli en av… de som…. ble. Jeg har jo lest historier fra andre sjæl. Jeg skjønner nå. Det man ikke helt kan skjønne før man står i det. Og det har tatt meg nå en måned å innse det. Det som jeg burde innsett for enda lenger siden. Men når folk har makt… Det er skummelt. Det er forferdelig skummelt. Og jeg følte meg helt totalt rådløs. Og redd. Veldig, veldig redd.

… Men så når man rock bottom, da. Tro meg, dit når man ikke bare en gang. Men når man når helt ned dit, så finnes det bare en vei, og det er opp. Uansett hvor lang tid det vil måtte ta. Av og til trengs det ikke lange tiden i det hele tatt. Vi mennesker trenger mennesker. Kollegaer, venner, kjæreste, samboer, forlovede… Hadde ikke trengt å ramse opp det her, dere skjønner. Jeg ønsker og kunne leve av å skrive. Men da må jeg virkelig lære meg å bygge opp setninger, for det her ble, … jøss.

Jeg sørget aldri over å miste “han jeg ikke kunne leve uten.” (Ikke Aron, selvfølgelig, dere vet.) Jeg var forberedt på det, da. At jeg skulle falle i bakken og ikke klare å puste. Jeg visste vel aldri helt hvor mange jeg faktisk har rundt meg, når det trengs. Jeg har aldri vært flink til å “bruke” (misforstå meg rett) vennene mine. Jeg vil ikke legge mitt kaos på noen andre. Men jeg innser nå, når det trengs, så er det jammen godt å ha noen der. Og jeg har mange “noen” der. Og jeg er så takknemlig, så evig takknemlig, at jeg vet jeg klarer det her også. Mennesker kan å stille opp, når det trengs. Jeg hadde ikke klart meg foruten mine. Det er ensomheten som strekker dypest. Forsvinner ensomheten, så forsvinner en liten grad av redselen også.

Jeg har fortsatt de viktigste i mitt liv, på jorden og i himmelen.
Jeg er klar for et nytt kapittel nå. Og det føles godt. ♡

Share: