Prokrastinering

If you don’t heal from what hurt you, you will end up bleeding on people who didn’t cut you.

Jeg liker ikke januar måned. Grått og trist. Regelrett en evig lang mandag. Det var godt å komme hjem til familien på middag i kveld. Det blir også godt å legge seg i dag. I morgen blir det en liten reunion med en person som betydde veldig mye for meg for mange, mange herrens år siden. Mine favorittmennesker er de man ikke snakker med så ofte, eller har mistet kontakten helt, også når en møtes igjen så er det som om en alltid har hengt sammen. Som om all tiden som har passert, alt som har skjedd i mellom, aldri var. Plutselig har seks, syv år passert, men man vet man fortsatt kan ringe om en er i nøden og trenger en sofa å bonkre på.

I går var vi på graven til Aron (skulle til å si vi besøkte Aron, men det føles enda ikke helt rett å si det…) og der var det så alt for mye løv, og ting hadde blåst hulter til bulters av været vi hadde over natta. Dette er første gangen på en stund, der hvor jeg følte knærne mine kunne svikte under meg når som helst, når jeg er for å tenne lys eller ha på nye blomster der… At han… Er der. Når jeg sitter der og fryser… Og skal straks til å sette meg i bilen… Og han er der… …

Jeg trengte det her i dag. Familien min. Familien min og quesadilla, hehe… Og mammas verdens aller beste salat. Det hjalp veldig å kunne romstere seg litt utenfor disse hundreogfire veggene. Jeg kunne skrevet mye mer her, men… Jeg elsker familien min.

Share: