“Everythingship”

… Å bli sjarmert når noen sier «jeg prøvde bare å redde deg.»
Nei. Det er da du skal begynne å løpe. Fort. Hvem sa vi trengte å bli reddet. Og hvem er du til å si at jeg er ingen uten deg.

Akkurat nå sitter jeg på kjøkkenet hjemme hos familien og drikker kaffe. På ene skjermen skriver jeg. På den andre ser jeg på «You» på netflix. Blir det feil å si at den på mange måter er er en kjærlighetshistorie som har smeltet meg, grunnet Joe, som kunne tatt hvem som helst med storm? Ja. Ååååja. Og der er poenget mitt, over hvor manipulert en kan bli. Brukt. Tråkket på. Utnyttet. Vold. Man vet svært sjeldent hvem man har med å gjøre. Til og med når man vet, så velger man heller å lukke ett øye, krysse fingrene – og fortsette. Fortsette med et håp. Håp om at det er en selv som tar feil. Eller at det er en selv som må bli bedre. Gjøre bedre. Prestere mer. Hjelpe mer. — Lukke øynene for spritflaske en. Og to. Og tre. «Det vil ikke skje igjen.» … «Det blir annerledes nå.»

Jeg gjør meg alt for ofte blind. Vi vil alle bare ha det. Det lille ekstra. Om man så må forandre på hele seg selv og ens egen eksistens for å få det til. Kjærlighet gjør blind, er det ikke det de sier. Lite visste vi hvor dypt nettopp det kunne gå. Men hadde jeg gjort det igjen? Ja. Altså, misforstå meg rett nå. Og det er godt å kunne skrive. At jeg ikke har blitt skremt nok enda, fra å møte den rette.

Bestemor og bestefar sendte brev til hverandre da de var yngre enn det jeg er nå. Vi fant de etter bestemor døde. Akkurat det, ønsker jeg meg også. Ingen kamp. Ingen redsel. Bare… Kjærlighet. Jeg vet ikke helt hva jeg skal ta meg til med nå. I går natt ropte jeg til lungene brant ned i puta mi. Døden når meg nært til tider. Fortapthet. Å føle seg som en uendelig stor, flau dust. En feit dust, som du likte å si. Så kommer det alltid en ny morgen. Med kaffekoppen i handa. Klar for å ta kampen. Kampen om å ta tilbake eget liv. Kampen om å gi deg det som måtte komme din vei, sammen med de som hjalp meg ut. Det var aldri min feil. 

Klar for å ta kampen, selv om livet rakner, flyttekassene står i gangen, urørt – med en leilighet man ikke har råd til på egenhånd, i et veiskille hvor man ikke vil lete etter en ny plass heller. For denne gangen er jeg usikker på om jeg ønsker å bo i Herøy mer. Kanskje det er på tide for meg å bare hoppe utfor komfortsona. Jeg er bare så redd for å møte på… De øynene som sikkert hadde klart å sjarmere meg enda en gang. Ja, jeg leser meg selv skrive det her. Trenger visst mer hjelp enn man skulle tro. 

I dag har jeg siste time hos legen. Kroppen jobber ikke helt på spor med meg for tiden. Om det er søvnmangelen, marerittene, tabletter som ikke funker som de skal eller hodet mitt fra endeløse slag. Skulle nok fått sjekket hodet etter første når de nevnte en mulig hjernerystelse. Det er vanskelig å stille opp for seg selv, når en samtidig tenker på en annens vel og ve. Det er vanskelig å våge, når truslene er der. Når det ikke er meg som får meldinger, så er det familien min. Når det ikke er meg som får skjulte numre som ringer, så er det min mor. Men jeg er klar nå, jeg. Du har ikke lenger overtaket på meg. Ikke med alle trusler og løgner i verden. Se på meg… To uker etter, og. Jøss. Jeg, som ikke skulle klare å leve uten deg, i følge deg – jeg puster gitt. 

… Livet mitt raknet visst aldri uten deg. Og jeg vet oppriktig ikke om det er du eller jeg som er mest sjokkert. 

… Og kjære gud. Hele Norge. La oss slutte å lage et glansbilde på nett i 2019 Ta det i fra meg, hva godt gjør det for deg i lengden.

Share: