Nyttår

Jeg feiret nyttårsaften i år med noen venner. Tenke seg det… I fjor hang jeg rundt mamma som om livet sto på spill. Jeg var jo bare redd. Hele tiden. Konstant. Jeg var også mye redd denne dagen. Egentlig såpass redd at jeg ikke hadde lyst å entre det nye året på en flekk. Det var tårer, og sorg, og enda mer tårer. Jeg klarte ikke komme meg opp til middagen med familien min. Jeg klarte egentlig ikke komme meg til vennene mine heller, men på det tidspunktet, så var jeg så lei av å føle meg ensom at jeg nærmest sparket meg selv bak. Jeg holdt vel ut en time… Da måtte jeg hjem.

… Og vel hjemme fikk jeg telefon fra en annen venninne. Som reiste hele meg opp, og fikk meg ut av huset enda en gang. Det hjalp på at de ikke var en hel gjeng, for jeg klarte ikke folkemengder denne dagen. Jeg er veldig takknemlig for henne. Jeg vet ikke helt hvordan det hadde gått om jeg ble sittende alene. Men den som reddet kvelden aller mest, … det var faktisk pappaen til Aron.

Nå har vi ikke sett hverandre siden begravelsen. Og jeg har vært så redd for å møte han igjen. At jeg bare skulle se Aron. For Aron var en ordentlig pappagutt, som Joachim ikke kunne lyve fra seg, for å si det sånn 😉 Men det gikk så fint. Faktisk såpass fint at vi har hengt sammen som venner siden. Litt som om vi bestandig har hatt kontakt. Etter alt vi har vært i gjennom, så er det vel ingen som kjenner hverandre like godt som det vi gjør, hehe…

I dag har vi (med andre ord, ikke meg) laget middag, da Joachim er en utrolig dyktig kokk. Det ble innbakt kylling med grønnsaker. Er så mett at jeg ikke tror jeg kommer til å bli sulten igjen denne måneden. Akkurat nå skal vi straks til å spille spill, mens vi åpner en flaske vin. Det er godt å ha noen å snakke med om Aron. Noen som har vært der på reisen i fra starten av. Det føles trygt, og det er ingen som kjenner sorgen slik foreldrene gjør.

Share: