Etterlatte spor

“I felt like I had died too,
and they just forgot to bury me.”


Dette er ikke ment noe i mot vedkommende. Svært lite av det jeg skriver er rettet mot en enkelt person i disse sammenhenger. Det er mer i retningen for å opplyse. Man skal ikke måtte passe på at hva en hverken sier eller skriver er “politisk riktig” til en hver tid, livet er alt for kort for det. Men for de etterlatte. For meg har det hjulpet mye å høre fra andre som kjenner seg igjen i samme situasjon. Det er enklere å gå fremover da.

I dag fikk jeg en melding fra en som skriver “personboka.” I høve til den så lurte vedkommende på om jeg enda bodde der hvor Aron, pappaen til Aron og jeg bodde før. Jeg tenkte ikke så mye over det, og svarte enkelt og greit “nei.” Så kom setningen som skylte kaldt vann nedover hele ryggen min. Og enda litt til.

“… Det står at du er registrert der, sammen med Joachim og deres felles sønn.”

Det var som om all luft forsvant ut av meg. Kroppen svimlet, hendene prikket. Det har blitt en liten stund siden jeg kjente på akkurat den klumpen i halsen nå. Ikke den vanlige, som når tårene nærmer seg. Men sjefen. Den som vokser og vokser og vokser. Den som vokser helt til man blir kvalt, og det blir tyngre og tyngre og puste. Jeg hater det her. Jeg hater at det er det her som er livet mitt nå. For alltid, i all min evighet, så vil det her alltid være nøyaktig hva det er. En bunnløs sorg som aldri kan hviskes bort.

“… Jeg bor ikke lenger der. Sønnen vår døde i 2017.”

Et punktum bak en setning har aldri føltes mer bokstavelig. Hva enn jeg kunne skrevet bak der, for å lette litt på trykket på h/n som svarte på andre siden av skjermen, føles ikke lenger ut som en nødvendighet. Det er hva det er. Og jeg vet ikke enda helt, om jeg skal smile eller gråte av at det nå føles ut som en lettelse å bare kunne si det nå, eller skrive det. For det føles langt i fra riktig, å være der at man kan si det høyt. Når jeg en gang i tiden, for ikke mange ukene siden (ja, dessverre…) svarte “det går bra med oss” når ei på lekebutikken spurte om hvordan det gikk med Aron og meg. Jeg klarte ikke å få meg til å si det. Jeg ble så fjern at hjernen min koblet ut. Jeg trodde de fleste på min hjemplass hadde fått med seg det her, ikke sant…

Jeg håper jeg en dag kan bli bare halvveis så åpen og ærlig i det virkelige liv, og ikke bare bak tastaturet. Det hadde gjort mye en del enklere for meg.

Savn

16. januar. Da la jeg ut to videoer på Instagram, i samme post. Den siste av de to, omtrent helt i starten, når jeg kysser Aron på hodet… Jeg har ikke notert meg det før, men han lukker øynene, da. Med en eneste gang, millisekundet etter. I gjennom hele oppholdet på Neo, det var ikke mange gangene maskinene (puls/metning) falt ned så alarmen gikk av, mens vi hadde han på brystet. (Kengurumetoden.) Det var ikke over lengre tid, iallefall, som i starten når han lå alene – og vi ikke kunne løfte han grunnet blant annet sensitiviteten premature har.

Han følte trygghet hos oss. Hele veien gjorde han det. Noe av det som imponerte spesialistene mest, var jo det at når de holdt på å trene med ham, så snudde han seg tvert rundt med hodet for å se hvor mamma og pappa var. Fikk han ikke øye på oss, så ble det baluba av de syv sjeldne 😉 Og tenke at nå… Nå er det ikke mer av det. Jeg gråter litt nå, mens jeg sitter her og K er på jobb og det samme med venninnene mine. Klokka har bikket ti på morningen, og jeg håper at jeg også en dag kan si det samme. “I dag kan jeg ikke, i dag skal jeg på jobb.” Eller, håper blir vel feil å si. Jeg vet at jeg også en dag skal det. I år, så vet jeg.

Jeg har tenkt mye på Aron siste måneden. Og da mener jeg virkelig mye, når han ellers er i hodet mitt hele tiden. Jeg har ikke hatt så mye tid til det. Det har vært alt for mye unødig bruk av tid på alt annet som ikke kunne måle seg to knappe prosent engang. Og nå sitter jeg her i sofaen, med en kopp iskaffe, himmelen er blå for å gjøre det mer klisjè – og jeg har det omtrent like fint som jeg ikke har hatt det siden 20. juli – dagen før Aron døde, dagen vi hadde vårt siste, hele døgn sammen. Kanskje jeg dette året kan få det like fint, til tross. Det har føltes umulig ut i snart hele 555 dager nå. Og jeg har løyet på offentlige media før. Ikke igjen. Det skjer ikke igjen.

Om jeg bare fikk holde deg i armene mine en aller siste gang.

The before now and after then

“… And then, right when you thought you might just disappear. He saw you and you knew somewhere deep it was too good to be true but you let yourself be swept because he was the first strong enough to lift you. Now in his castle you understand Prince Charming and Bluebeard are the same man. And you don’t get a happy end unless you love both of him. Didn’t you want this? To be loved? Didn’t you want him to crown you? Didn’t you ask for it? Didn’t you ask for it? Didn’t you ask for it?” Guinevere Beck

… Men, så. Akkurat når du trodde du aldri kunne stole på en annen igjen, eller le ordentlig, med magen, med hjertet. Når du trodde synet på livet aldri helt igjen kunne gå tilbake til normalen. Det er da du møter den som aldri kom bare for å være sterk nok til å løfte deg. Eller gi deg løfter større enn hva et menneske noen gang burde love. Du fikk ingen krone på hodet, ingen selvskrevne kjærlighetslåter. Alt det der betyr ingenting i det lange løp. Ord har ingen betydning uten handling. Og en handling har aldri betydning uten personlighet. At det kan ta år før en lærer seg det der. Alt det basiske som man egentlig får inn med teskei i barndommen. Det var da aldri bare mennene med godteri i hvite varebiler vi skulle løpe fra. Av og til er det de med skinnende rustning og fløyelsmyke ord. De forteller aldri det i barnebøkene.

Dere skal ikke redde hverandre. Dere kan leve uten hverandre. Man ønsker det ikke – men man kan. All form for for kontroll. Det finnes ikke. Den tunge atmosfæren i lufta. Bare borte. Ikke måtte det bli en kamp eller to til for å få det til heller. Noen ting bare faller naturlig. Akkurat det ordet der. Naturlig. Og plutselig lengter man ikke tilbake til normalen heller. Man innser, for første gang, i hele ens egen eksistens at, hei, det er jo det her som er normalen. Hele livet, hele veien, det var alltid sånn her det skulle være. Og det ble en aldri fortalt. Vi vet at de romantiske filmene, alt for ofte, viser seg å være en fysisk, psykisk triller i det virkelige liv. Eller komediene, som ender opp med tragedie. Vi lærer den leksa i tenårene. Så skal vi gjenta den samme rolla et par ganger til. Og enda et par ganger til attpå det igjen. Helt til verdigheten kommer på plass igjen. Og hormonene stabiliserer seg. Kvisene forsvinner og personligheten regjerer. En plass midt oppe i alt det der, så finnes vi. Og vi skal teste mange grenser.

Det er ikke så veldig mye i livet mitt jeg hadde valgt å gjøre annerledes om jeg fikk muligheten til å gå tilbake å forandre en ting eller to. Jeg vet ikke helt om jeg hadde ugjort deg heller. Til tross for redselen, som har ført meg over kommunegrenser og nytt nr og alarm, … Det ga meg et nytt perspektiv på det meste. Noe så lite, som da jeg ble servert lunch tidligere i dag, tårene stablet seg opp øynene mine. Når jeg fikk roser i armene første dagen etter jeg flyttet inn, jeg fikk knapt til å trekke pusten. Den vrengte seg nesten like mye som da du kom inn dørene, med alkoholånde, klar til kamp. Men denne gangen, denne gangen vrengte den seg av glede. Ordentlig takknemlighet. Og et perspektiv på hvordan det egentlig skal være. Alt jeg har gått glipp av. Alt jeg har gått rundt uant i livet om, da jeg aldri visste hvordan det kunne være. Så lenge man omringet seg med mennesker som… Oppfører seg som mennesker. Steg en for å være det, er sympati. Det skal ikke mer til.

“… Your life was a mess before me.”

“But it was MY life. And I didnt need som sociopath on a white horse to clean house.

What gives you the right. You thought that I would be greatful?”

Abortkamp – maktkamp

Husk 4. mars! – Da kommer denne boka ut, der også mitt bidrag i fjor til debatten er med på trykk!

“… Redaktør Susanne Kaluza har samlet de beste og viktigste av tekstene i abortdebatten”

Det var en glede i fjor å se hvor mange vi var som sto sammen om nei til endring av abortloven. Dette er ikke en kamp en skal måtte ta en gang til. Det at mine ord får være med på å ta del i det her, gir meg en hel del motivasjon videre. Dette er et uhyre viktig tema, som har skapt et stort engasjement (og ett stykk provosert Marlene) i meg. Jeg er takknemlig, og den 4. mars blir det boklansering på Dattera til Hagen i Oslo! Det ser jeg veldig frem til.

«Hvilket jævla år er dette egentlig?» tenkte mange da statsminister Erna Solberg høsten 2018 åpnet for å endre abortloven i regjeringsforhandlingene med KrF. I stedet for å feire 40 år med abortloven, gikk unge og gamle ut på gatene med det gamle slagordet «Vårt liv, vår kropp, fortsatt selvbestemt abort.”

Out and about

“There was nothing romantic about it. It was a tragedy. I`m stil trying to recover from what is left of you.”

Nå har jeg nettopp blitt ferdig med… Tja, hva skal jeg kalle det. Kontor slash soverom slash lagringsrom slash… alt. Det ble koselig. Men langt i fra halvparten av alt jeg eier fikk flyttelass- plass, så den dagen det blir noe større vil jeg få litt av et baluba med å gå i gjennom sakene mine. Den tid den sorg. Nå gjenstår bare klærne mine. Når de har kommet seg på plass, skal jeg ta meg av livet og sortere hverdagen igjen. Den hverdagen jeg skal gjøre mitt ytterste for å ta tilbake – uansett. Uansett.

… Ingen har lyst å forbli i Gilead.

Jeg bor i en liten boble nå for tiden. Noe som egentlig er helt greit. Fri til å tenke fritt. Fri til å sørge fritt. Fri til å bare… sove. Jeg puster igjen. Og jeg kan bearbeide sorgen – sånn jeg skulle ha gjort med all den tiden jeg har kastet bort på noe som aldri skulle funnet sted. Og det jeg setter mest pris på i hverdagen min; jeg kan skrive tankene mine ut, uten å legge lokk på meg selv.

Vanskelig er ikke forenelig med umulig.

Velkommen hjem

Etter to døgn med en stå på vilje av av de syv sjeldne, fordelt på ni mennesker, ble leiligheten tømt og vasket ned – for aller siste gang. Den har vært som en mørk sky over hodet mitt i en alt for lang tid nå, så det er godt å være ferdig. Ikke bare ferdig – men også innflyttet i nye leiligheten! Ene nøkkelparet er levert inn, det andre er mottatt. Først av alt; tusen, tusen hjertelig takk for alle som hjalp meg med denne prosessen. Det hadde aldri gått uten dere – og dere er de aller beste. Jeg er så takknemlig! Ooog; her hvor jeg nå bor… Det føles ut som hjemme. Det er rart med det. Det tok ikke mange ukene. Og helt ærlig? Det føltes ut som det allerede på dag en, da jeg var her for første gang. Noen ganger bare vet man. Jeg har ikke følt det siden da Aron og pappaen til Aron og jeg bodde sammen på Hareid. Og den magefølelsen… Jeg skal bare følge den herav ut videre. Den har visst alltid hatt rett, når hjernen og hjertet går i motkamp…

Når jeg kom inn døren i dag møtte det meg de fineste rosene, og et pådekt middagsbord ♥ Er det rart jeg føler meg som hjemme? Jeg har ikke opplevd det her før, jeg. Må sende inn en super stor takk til K her, han kan virkelig sine kokkekunnskaper for gjengen! Altså… Kattene mine er jo generelt godt oppdratte. De mistet alle hemninger når dette kom på bordet. Hver eneste en. Og enda flere. Men det er okei for nå, jeg var så redd hvordan de ville reagere på et nytt hjem. Jeg kan si det sånn; jeg har ikke sett de så viltre og glade på en stund. Dyr merker energi… Vi har funnet den samme roen alle mann. For første gang, så er det som om… Det er vanskelig å forklare. Det blir som venninna mi sa til meg; Stillheten når stormen er helt over. Eller som K selv sa senest i dag når vi satt å spiste; En behagelig atmosfære i luften. Akkurat det… Akkurat det. Jeg har ikke kjent det på så alt for lenge. Og jeg har savnet det. Jeg har savnet det så veldig at sommerfuglene i magen tar overhånd.

I morgen gjenstår det å få pakket ut av kassene mine her, … og, gudene være med meg, få på plass alle klærne mine. Jeg hadde planer om å sortere og kaste, og gjøre det enklere for meg selv. Den motivasjonen varte i typ to minutter, deretter raserte jeg klesskapet og pælmet alt i bossposer over til flyttebilen. Tålmodighet, ja… Det brukte å være fint det. Men spøk til mindre spøk; jeg ville bare komme meg bort så fort som overhodet mulig. Jeg tror jeg har funnet min plass nå. Og ikke minst min gjeng – som jeg forguder – som alltid stiller opp for meg. Det har vært vanskelig å se i gjennom sorgen til tider, men jeg er veldig klar over at… At jeg fortsatt er veldig heldig. Å si noe annet hadde vært en løgn. ♥ Som lørdagen, med noen av de fineste menneskene jeg vet om. Et farvel party, om man kan kalle det for det – selv om jeg selvfølgelig kommer tilbake fra en tid til annen! Men… Nei. Jeg er heldig med de jeg har rundt meg. Noe så veldig også. En dag skal jeg bli enda sterkere, til å vise nøyaktig hvor mye. Men jeg våger og tror, at de det gjelder, de vet. Og de som det gjelder – dere gir meg lykke. Jeg håper at jeg, på min måte, midt oppe i det hele, fortsatt klarer å gjengjelde det tilbake. ♥ Evig glad i dere.

Mellom linjene

“I said I’d catch you if you fall. And if they laugh, then fuck ’em all. And then I got you off your knees, Put you right back on your feet. Just so you can take advantage of me.”

Skrevet 27/08/18. Også plutselig gråter man for noe ubetydelig igjen. Noe man også trodde en aldri skulle gråte for igjen. Ting en lovte seg selv aldri skulle bety noe – i forhold til det en nå har opplevd.

To sjeler, hver sin kamp. Kollisjonen det blir, som ingen kunne forutse. Og man blir så redd for å være alene igjen. Så man godtar. Og tilgir. Og godtar enda litt til. Bryter opp hele brystkassa, slipper ut en bitteliten bit av en uendelig sorg – for å slippe inn en annen type sorg. Så tar man denne bittelille delen, og lar den sakte men sikkert gro til alle andre nerver i kroppen. Bit for bit, litt etter litt. Det nummer den dystreste sorgen, den som alltid vil forbli. Også bygger man den opp. Gjør den til det nye en nå kan føle på, tenke på – gråte over. For denne type sorg, denne type bekymring – den er tross alt enklere å bære enn sorgen av å miste et barn.

Kanskje jeg tenkte at jeg fortjente det. At det må være noe med meg. Man kan da ikke behandle noen sånn, om man virkelig bryr seg om dem. Men så må man snu det, bit for bit. Det er da ikke oss. Det har aldri vært oss. Det var aldri oss, det var noe galt med.

Det er uendelig, å gråte over Aron. Det er tårer, en såpass stor smerte, som har revet hele den jeg var i titusen små biter. I dag er en dårlig dag, så i dag skjemmes jeg over alle de gangene jeg har smilt siden 22. juli i fjor sommer. Helt ærlig, det har vært flere vonde dager, enn gode. Jeg burde bare dra… Hvorfor klarer jeg ikke å dra… Av og til, så skulle jeg blankt ærlig ønske jeg kunne gå rundt med en plakat på ryggen. Iallefall det første året som har gått. Det er ingen unnskyldning, når jeg gjør noe urett. Men, det kan forklare…

Når jeg nå i disse dager krangler med noen, … Jeg er så redd det skal være det siste jeg sier til vedkommende. Det har blitt så alt for enkelt for meg å bare la ting gå. Kjempe for noe, som rett og slett ikke verken er verdt det – eller er bra for meg. For, “hva om…” Det er mye en lærer og forstår etter en har mistet noen, som å sette ting i perspektiv. Men det kan da ikke bety så fryktelig mye, om det perspektivet samtidig blir helt vridd. Vridd til det ekstreme. Gamle meg hadde aldri håndtert alt det her. Gamle meg hadde snudd, og gått, og… Hun hadde aldri latt seg bli behandle som en dørmatte.

Kanskje det er det her sorg gjør med en person. Svært lite føles ut som det er verdt noe lenger, og en hater seg selv, så da er det kanskje ikke så viktig hva andre gjør mot en. Kanskje det attpåtil føles ut som en lettelse. Når noen behandler en like dårlig som en selv føler seg. Jeg leser selv hvor sykt det her både er og høres ut. Så hvorfor klarer jeg da fortsatt ikke å gå. Og hvorfor i alle dager holder du meg enda her. Det her er jo ikke kjærlighet.

Gå, sier de. Bare gå. Lettere sagt enn gjort. Jeg trodde ikke jeg skulle bli den jeg nå har blitt. Alle unnskyldningene jeg har kommet opp med, alle historiene som ikke stemmer. Er jeg virkelig ute etter å redde deg, mer enn meg selv? … Har jeg virkelig mistet meg selv, såpass mye? Har jeg virkelig gått såpass ned i verdi – i mitt eget sinn? Jeg vet jeg allerede har det i ditt. Eller. Helt ærlig, jeg tror alle har mindre verdi, i dine øyner. Jeg tror ingen andre betyr mer i dit liv, enn deg selv. Se nå, … Jeg skriver tankene mine. Jeg leser de. Gang på gang på gang. Men det her kan aldri komme ut. Jeg har delt for mye, ikke sant. Glansbildet jeg har skapt oss. Jeg har blitt alt det jeg aldri skulle bli. Og jeg er så flau, at dette vil bli en av de notatene som jeg skriver for meg selv – og vil forbli for meg selv.

Hvem er jeg egentlig nå, da… Når det siste jeg hadde igjen, var en ørliten del av selvstendighet – og verdighet. Det er bare meg som vet at jeg har mistet alt det der også. Jeg lurer på om du også vet det. Jeg lurer på om du tenker over det, noen gang… Når du legger skyld over på meg… Vet du egentlig, innerst inne, at det hele veien var deg? Jeg er bekymret for at du ikke gjør det. Den tanken er så skummel, at jeg aldri hadde våget å spørre deg en gang. Likevel blir jeg. Ironisk, er det ikke… Når jeg kan gi andre råd, og følger de dårligste av de alle selv. Skammen tar overhånd nå. Men slapp av, jeg skal lage deg frokost i morgen også. Verdighet vet jeg ikke lenger hva er.

Punktum finale

Nå… Nå kjenner jeg at det skal bli fint å dra her i fra. Halve leiligheten er pakket ned, nå gjenstår det bare å kaste… Så og si alle møblene mine? Jeg føler meg komplett ferdig med dem alle. En ny start, uten alle minnene som henger med dem. Ikke trenger jeg dem heller, dit hvor jeg nå flytter. En av fordelene med å flytte sammen med noen som allerede har bodd der en god stund, hehe… Så, nå blir halve av tingene med meg, og de resterende til foreldrene mine for den dagen jeg kjøper min egen leilighet.

Merkelig med det, … Men denne gangen har jeg faktisk koset meg med å pakke ned. Og kaste. Og… Kaste enda mer. Nå er jeg ferdig med å drasse med meg klær jeg aldri bruker, og duppedingser som sluttet å fungere for typ fem år siden. Hvem drar med seg en ødelagt stereo i tre forskjellige leiligheter? Jo, det er meg, det. Hele den setningen er egentlig meg, kort oppsummert.

Uaaansett. Dette blir siste flytte- innlegget. Neste som omhandler det temaet, vil være når jeg har levert inn nøklene her på mandag og er ute for godt og kommune grensen er krysset. Jeg er så klar som jeg kan bli. Kommer ikke til å savne en ørliten prosent av disse veggene. Noe hjem har ikke noe følt ut som siden da Aron og jeg bodde under samme tak uansett… – Kanskje neste gang… ♥

Klar, ferdig…

I går holdt jeg på å takke ja til leiligheten her ute. Typ to minutter gå gange i fra her hvor jeg bor nå. Men. Nope. Nei. Jeg er redd for å flytte så langt i fra graven til Aron. Det er det som har holdt meg igjen, fra å flytte lenger bort, da jeg ønsker å kunne dra dit når som helst. Å bare ha muligheten til å dit… Men. Sikkerheten min. Den er ikke lenger den samme. For mitt eget liv, så var det å dele det eneste som kunne redde meg. Få meg i sikkerhet. Tenkte jeg… Det gikk for en stund. Til alt eskalerte. Og da ble valget med ett enklere. For første gang, så forlater jeg Fosnavåg. Ikke helt frivillig, men, det føles greit. Jeg har den mest godhjerta personen jeg har kjent i nærmere seks år nå, der. Hver eneste dag. Og jeg har mine aller beste venner. Og mer støtte enn jeg noen gang kunne forestilt meg… Jeg er ikke alene. Jeg er virkelig ikke alene… ♥

I morgen skal jeg på et møte, for så å få ut det jeg har fått solgt i fra leiligheten. Sofa, seng, … Jeg trenger ikke stort. Bildene av Aron, hans leker som jeg har rundt, evt sover med – og lysene som jeg tenner hver kveld, er alt jeg trenger. Om en uke flytter jeg, og … jeg kan ikke engang si hvor. Redselen tar overhånd. For nå. Jeg vil bare sove trygt på nettene.

… Og det kommer jeg til å gjøre nå. Ingen frykt. Ingen redsel. Bare… Kjærlighet blir for kliss, men… godhet ♥ Ren godhet. Sånn det skal være. Jeg har visst aldri skjønt hvordan det skal være, jeg. Men denne gangen? Denne gangen vet jeg. Selv om jeg ikke hadde trengt. Når man vet, så vet man. Og er det en ting jeg vet, så er det å stole på magefølelsen sin. Jeg skal aldri gjøre noe annet enn nettopp det, fra nå av.

… Gå ♥

Det du aldri mistet

Her kommer første av to deler. Jeg har ikke Facebook. Det har jeg heller ikke hatt på snart fire år, ei skal jeg heller ha det igjen. På Instagram følger jeg nærmest ingen av mine venninner, kompiser, familie… etc. Jeg følger de som jeg fulgte da Aron enda var her. Og de som har dypere ting å legge ut. En selfie av deg, et festbilde av dere, av deg gå på fjellet… Jeg slettet Facebook av en grunn. Det gir meg ingenting. Så følger man de man følger, og er venner med de man er venner med. Man kan fortsatt finne en balanse der.

… Og så… Av de jeg følger, der av mesteparten er enten amerikanske, og- eller som har mistet et barn / har et barn med ekstra behov, så har jeg at for ofte (alt for ofte !!!) lest de som deler sin historie der hvor… De næreste har fortalt at de må “komme over det.” … “Hvor vanskelig kan det være…” … Jeg vil ikke gjenta mesteparten. Det er vanskelig å gjøre det. Det gjør meg bare så… Sint? Forbanna? Irritert? Trist?

… Trist. Jeg har ikke enset det så mange tanker. Jeg har følt så mye støtte. SÅ mye støtte. Og kjærlighet. Håp. Det har vært så mange som har vært der for meg. Jeg tenkte at om jeg noen gang skulle få høre noe lignende, så måtte det komme fra noen som ikke kjente meg. Noen som ikke visste. Noen verdens ting. Om noe. Noen jeg ikke… en gang brydde meg om. Det var bare så fjernt for meg. Helt til det kom.

“… Herregud. Kan ho ikkje bare komme over det?! Kor vanskelig kan det være?!?!”

Om det var alkoholproblemet til vedkommende… Nei. Ikke flere unnskyldninger der. Jeg har alltid bitt meg fast på at jeg ikke skal dømme, eller ta meg nær av hva noen sier, når det kommer til akkurat denne situasjonen. For jeg skjønner det kan være vanskelig å vite hva man skal si. Dette har jeg snakket om før her inne. Men når det kommer fra noen som vet alt… “Ens bedre halvdel…” Den smalt så veldig, den. Av alt vedkommende har gjort. Både fysisk og psykisk… Det var de setningene som smalt mest. Og da gjelder det ikke lenger hva en ikke kan forstå eller sette seg inn i… Ikke når en attpåtil jobber med det. Jeg skulle ønske jeg kunne ordlegge meg bedre, men, det er bare… Det er bare sykt.

Du vet… De ordene der. Å måtte høre de. Fra noen som skal ønske deg ditt beste. Fra noen som skal være der… Jeg har aldri sagt jeg har vært en enkel person, etter jeg mistet babyen min. Det hadde vært en løgn… For hvordan skulle jeg kunne være det…? Men det er ikke det, dette handler om. Når man møter noen. Hvem som helst. Og man vet historien deres… Ikke dra vedkommende inn i eget sirkus, om en sliter selv. Den som visste først, at den andre også sliter, vil da… Gjøre alt i sin makt for at den andre ikke havner i samme sorgen.

… Det er ikke rett for noen som helst, om ikke.