Same procedure as every year…

Julegrøt, julebrød og spekemat. Grevinnen og hovmesteren, Grim og Gru. Dette var datoen bakken forsvant under føttene mine i fjor. Lillejulaften var enda vanskeligere enn selve julaften. Tårene kom under Grim og Gru i dag, og jeg måtte ta meg noen pust i bakken. Nå når jeg skriver det her, så triller tårene ustanselig. Det river og river i hjertet. Som noe stort stygt noe, som bare må rives ut. Men jeg gruer meg ikke til i morgen. Det skal bli godt å bare være med familien min. Julestemningen finnes ikke i det hele tatt, men det går også greit.

Det er vel kanskje derfor det går litt, i år. Det føltes ikke ut som jeg kjøpte julegaver, og det føles ikke ut som jeg tenner lys fordi det er advent. Det er mer som noen koselige smågreier, i en ellers kald årstid. Yngre meg hadde gått av skaftet om hun visste jeg kom til å skrive noe som dette, en gang der fremme. Men det går fint for meg. Jeg vil ikke tilbake julen 2017. Så da har det vel kanskje gått greit å gjøre så mye, det holder meg litt opptatt fra alle de triste tankene som surrelerer rundt.

Nå bikker det snart midnatt. Jeg er helt sliten i kroppen, og sorgen har tatt meg overende igjen. Har så mange meldinger og alt jeg også skulle svart på, men jeg har ikke styrke. Ta det ikke personlig, om du ikke får svar med meg i disse dagene… Hukommelsen min har nådd bunnen midt oppe i alt. Vet ikke pr nå, om det er den eller om jeg faktisk har begynt å bli syk, som er grunnen. Hva enn det er, så går det også greit. Om jeg hadde fått en krone for hver gang jeg har skrevet ordet “greit” her inne, de siste dagene. I går sa jeg “det går bra med meg” når jeg ble spurt. Det føltes virkelig ikke greit. Så da må det her være greit. Herregud… Nei, nå tar jeg natt.

God jul, alle.

Share: