Bittelillejulaften

I dag har vi vært hos familien min for å pynte juletre. Desse datoene i fjor… Ai. Det gikk ikke, overhodet. Jeg var så sint og trist at jeg ville bare forsvinne. Og forsvant gjorde jeg dog. I år har jeg vært med på alt som er å være med på. Og jeg har pyntet det treet jeg fordømte i fjor. To tre, har jeg faktisk pyntet. Og jeg har hatt både sminke i trynet og finstasen på. I fjor satt jeg der med joggebukse. Og hadde helvete hatt et tryne, så hadde det vært meg.

Det har vært sånn en koselig kveld… Jeg så det ikke komme. Alle tårene jeg har felt nå når jeg har kommet hjem, det har gått bra. Jeg har klart å holde det balansert til nå, og det har sjokkert meg til de grader. Det var ikke godt å være alene mesteparten av tiden i fjor. Jeg vet jeg måtte det, når jeg ser tilbake, jeg hadde ikke klart noe annet. Men det var ikke godt. Det er også vondt denne jula. Det har falt mange flere tårer enn til vanlig nå i hverdagen, men jeg er innstilt på at det vil forbli sånn i en lang, lang, lang tid.

Det er så rart, å sitte rundt bordet, uten Aron på fanget mitt. Det er helt grusomt, uhyre vondt, å måtte dra tomhendt hjem. Til et soverom som ikke lenger eksisterer. Det er grusomt, å se små gutter løpe rundt mens jeg står med en julegave mindre i shoppingbagen. Og jeg blir så forferdelig sliten når kveldene er omme, og jeg setter meg ned. Jeg er konstant sliten, og jeg sover alt for mye – når jeg først sovner.

Det gjør ikke mindre vondt i år. Savnet er enda større enn det noen gang har vært. Forskjellen er bare at jeg klarer å delta, med sorgen på skuldrene

Tiden leger ikke alle sår. Men den gjør veldig mye…

Share: