Bearbeiding

“Maybe there is no way for you to understand it unless you live it. And if that is the case, then I hope you never understand.”

– Elizabeth Smart

For over ett år siden, så opptok døden til Aron hvert eneste sekund av hverdagen. Det var det eneste som gikk igjen i hodet mitt. Jeg klarte ikke tenke på noe annet. Jeg kunne lese en setning om og om igjen, og fortsatt ikke få med meg hva jeg nettopp las. Jeg kunne se en film, til rulleteksten kom, og ikke ane hva den handlet om. Når jeg først ble i stand til å se på TV igjen, ja.

De første dagene var jeg såpass lammet at det eneste jeg gjorde var å stirre i veggen. Jeg trodde ikke det var mulig, å bli så frakoblet. Nå forsøker jeg igjen, å forklare med ord, noe som ikke kan forklares med ord. Kroppen min var så nummen, at når jeg først forsøkte å ta meg til med noe, så svartnet alt. Mamma tok på meg klær og mamma ga meg mat. Måtte jeg på do, ja, da måtte mamma også bli med dit. Jeg turte ikke å være alene – fordi jeg hallusinerte grunnet søvnmangel. Jeg så Aron. Og kisten. Og døden. Hele. Tiden. Og jeg trodde at nå, nå hadde jeg gått helt, komplett fra forstanden.

Jeg nevner et sted i boka, at hadde jeg hatt en liter med klorin foran meg, så hadde jeg slukt hele greia. Men sannheten, jeg hadde ikke klart å løfte flaska engang. 

“… Fortell det du må. Si hva du vil. Andre kan klare å føle det ubehaget du alltid vil måtte leve med, for et lite minutt.”

Det slår meg, som om det var i går, når jeg ser disse bildene. Eneste forskjellen nå, fra da, er at jeg kan kontrollere meg selv. Jeg kan gå i dørken på badromsgulvet enda, jeg kan fortsatt stå på kjøkkenet og hulke ukontrollert. Jeg kan gråte såpass hardt at jeg ikke tror det en ende vil ta. Men jeg vet det gjør det, . Det er det eneste. Det gjør ikke mindre vondt. Det er ingen mindre smerte. Jeg kan fortsatt gå inn i sjokkmodus, som tidligere i dag, når jeg ser gjennom bilder. Jeg tenker fortsatt “herregud, har dette skjedd?!” – Men jeg klarer å komme meg ut av det. Jeg forblir der ikke, som jeg en gang gjorde. Men til tider, til tider – så kjennes det fortsatt uvirkelig ut. At jeg har vært der. At jeg nå er her. At jeg har kastet siste spaden med jord, på graven, til min egen sønn. 

Klarte jeg å ta inn, da jeg satt med han i armene på soverommet, og de kom inn med kisten, at det ville forbli den siste gangen han var i armene mine? Tilbake til kapellet, da kisten ble lukket, tenkte jeg da, at det ville være den siste gangen jeg fikk se han? Nei. Nei…

… Sjokket beskytter hjernen, og takk gud for det. Det gjør det enda når det trengs, for tro ikke at jeg klarer å skrive dette uten å føle alt jeg da følte.

Det var som om hjernen min visste, at dette synet her, denne opplevelsen, det vil bli for mye – så en dag, skal vi hviske det ut. Litt etter litt. Alle de fine minnene ble akutt erstattet med synet av å se han i kisten. Kald. Blå. Stiv. Og død. Ubehagelig å lese? Jeg skulle ønske jeg bare hadde trengt å lese det. Poenget er. Den dagen har kommet. Jeg klarer nå å tenke det, og skrive om det – fordi jeg ikke lenger har det synet i tankene – fordi jeg nå, endelig, heller ser alle de fine minnene igjen. Mesteparten av tiden. 

Derfor er det først nå at jeg våger å la meg selv gå ordentlig inn i det. Inn på hver en minste detalj. Det har opptatt mye av tankene de siste dagene. Jeg vet jeg ikke blir hysterisk, denne gangen. Realiteten har slått meg. Jeg vet sønnen min er død, og jeg forsøker ikke lenger å fortrenge det. Han er død. Og her sitter jeg, og klarer å skrive de tre bokstavene, av det ordet, som jeg i fjor aldri trodde jeg skulle klare. Jeg bearbeider. Jeg tenker, og jeg bearbeider, og jeg gråter. Og det er greit. 

Det går inn til slutt. Så dere, som ikke aner hvordan dere skal snakke til noen som har mistet et barn… Enten er vi der at vi tenker på det hele tiden, eller så er vi der at vi har forsont oss med realiteten. Uansett hvor vi er, av de to stedene – så minner dere oss ikke på noe som vi ikke allerede har tenkt fra før. Sorgen er der. Og den kan ikke du eller du eller noens ord gjøre verken større eller mindre. Kanskje kan vi begynne å gråte, men det er i alle fall ikke noe vi ikke har gjort allerede. Ingen fare skjedd. 

… Så det går ikke over med tiden.
Det blir bare omgjort til å bli en del av deg. 

Share: