Sjokohus

I dag så jeg denne reklamen for endte og siste gang. Hvert år lager vi pepperkakehus, hvert år blir det knust – og rett i boss.

Hvert år, hver uke, hver dag … hver dag, spiser jeg sjokolade – og ingenting slipper unna. Så i år, så bante jeg meg på at det skulle prøves. Så sto jeg på Meny da, ti minutter etter, uten mobilen, og oppdaget at sjokoladene ikke hadde bruksanvisning på baksiden. Så da kjøpte jeg seks sjokoladeplater. Eller sju. Det var vel nærmere ni. Det ble nok, i allefall. Fikk røsket med meg en pakke melis og noen seigemenn på rappen, og ba til høyere makter om at det kom til å ligge en nonstop hjemme, en eller annen plass. Har lært meg selv å kjenne, for å si det sånn.

Så satte Aleksander og jeg i gang. Og jeg skulle virkelig ønske vi hadde hatt det på film. Også lærte vi, at vi to, aldri skal bygge hus sammen. Bare aldri. Med mindre vi har et felles ønske om å bo i en brakke. Eller en stall. En stallebrakke, egentlig. Laget av sjokolade. Syv sjokoladeplater, for å være eksakt.

Aldri før, har jeg vært så flyhakkeforbanna midt i desember. Jeg svettet. Og gråt. Og svettet enda litt til. Midt inne i prosessen, et sted mellom å få ut rutene til vindu, til der hvor melisen ikke ville holde sjokoladeveggene sammen, der – der forsvant halve hjernen min. Og livsgnisten. Og sjokoladen, faktisk. Dess mer jeg forsøkte å holde veggene på plass, dess mer smeltet de. Og dess mer smeltet jeg. Aldri mer, Freia! Aldri mer!

… Så dette her da, skal altså stå på kjøkkenet vårt. Aldri før har jeg sett mer frem til å knuse det. Sønder og sammen. Og ikke som jeg så for meg, før jeg satte i gang, der hvor jeg skulle kjøre hele huset i meg. Å neida. Alt er dynket i melis. Melis med bomull. Når du hører uttrykket “å spyle penga rett i dass” – det her er prakteksempelet.

Jeg gleder meg til å lage pepperkakehusneste år, og brenne fingrene av meg på karamel når veggene skal opp. Heller det. Og det sier sitt.

God jul!

Share: