Tilbakeblikk

Vet du… Når jeg setter meg ned og leser det jeg har postet her inne fra juli i fjor, frem til… tja, januar? – Så får jeg lyst å åpne hodet mitt og se hva som foregår der inne. Jeg vet ikke hva jeg holdt på med på den tiden. Jeg forstår virkelig ikke ett eneste ord av det jeg da skrev. Det sies at man ikke kan forklare sorg… Kanskje det er det. Kanskje det ikke gir mening, fordi jeg forsøkte å beskrive med ord, noe som ikke kan forklares. Også kan det jo kanskje ha noe med å gjøre, at jeg var i regelrett sjokk. I mange, lange måneder. Jeg ser det på skrivemåten min. Jeg ser hvordan jeg ordla meg. Og jeg vet hva jeg håpte på, de månedene. At alt snart bare kunne gå tilbake til normalen. Og med normalen, så mente jeg… Tiden før døden. 

Om jeg lukker øynene nå, så kan jeg ta meg selv tilbake til da vi satt med presten på Hareid, i vente på å få komme inn til Aron. Noen timer etter vi fikk vite at han var død. Jeg ble så kvalm av å sitte på det rommet, med gråtende familiemedlemmer og en prest som snakket om sorg – til en mamma som satt der i sjokk og enda ikke hadde fått tatt innover seg hva hun satt i. Idioti, tenkte jeg. Så jeg gikk ut i bilen. Annethvert minutt så jeg presten og diverse familiemedlem bytte på å se etter meg. De trodde vel jeg skulle hoppe i sjøen. Tro meg, jeg hadde ikke klart å få en fot foran den andre på egenhånd. Så der satt jeg, da. I sjokk. Jeg byttet på å stirre ned på skoene mine, og i setet foran meg. Av og til på himmelen. Men så ble jeg kvalm igjen, fordi det føltes feil. På et tidspunkt tok jeg mobilen ut av lomma, men det føltes iallefall feil, så den slo jeg av. Jeg tenkte ingenting, da jeg satt der. Hodet mitt var helt blankt. Jeg nektet, jeg blånektet å tenke på det. Jeg satt der helt lammet. 

Det dypeste sjokket vedvarte. I mange, lange dager. Det føles ikke riktig å kalle det sjokk, da dette var noe helt annet. Noe mye mørkere. Hva enn jeg tok meg til med, så føltes det feil. Det føltes feil å sove, det føltes feil å spise. Det føltes feil å se på TV og det føltes feil å snakke. Så det endte med at jeg ble liggende på sofaen, noen meter bortenfor der hvor hovedsofaene og TVn sto. I senga lå jeg aldri, da jeg ikke turte å være alene. De første to ukene måtte mamma stå utenfor døra når jeg skulle på toalettet. Så sjokkskadet hadde jeg blitt. 

Jeg husker ikke om det var på dag tre eller fire, men en av de dagene, så satt jeg sammen med familien min på stua. På TV gikk det en eller annen komedie. Jeg vet ikke hva som foregikk i hodet mitt, men jeg sa iallefall til meg selv, at ved neste scene som finnes morsom – der skal jeg flire. Jeg lette febrilsk etter den minste form for normalitet, midt oppe i kaoset. Jeg ville bare at noe, uansett hva, kunne forbli vanlig, sånn jeg visste at… det fantes håp? Også lo jeg. Også lo onkel. Også lo vi alle mann. Men det varte bare noen sekunder. Så ble det iskaldt i rommet, og vi alle “tok oss sammen.” For det føltes feil. Som om vi nettopp hadde gjort noe ulovlig.

Jeg forsøkte dette mange ganger i ukene som kom etter. Å flire litt ekstra når det var “lov.” Å smile litt lenger, enn det jeg følte for. Også snakket jeg. Mye. Om alt annet enn. Hver minste lille detalj, om en vanlig hverdag – jeg tok det. Helt til det smalt – og jeg ble liggende på badromsgulvet ett døgn i strekk og hikste. Og så kom alt på en og samme gang – og året i fra helvete ble satt i gang. På hundreogti. …

… Jeg hadde tenkt å skrive mer her, ikke avslutte denne posten så brått. Men jeg klarer ikke. Ett døgn senere, og jeg klarer fortsatt ikke. Det snørte seg i halsen av å skrive dette. Kanskje en annen gang. Jeg puster bare lettet ut nå, for at jeg aldri igjen skal tilbake dit.


Share: