Desemberkveldene…

Jeg ble med. Jeg ble med! I dag har familien & co bakt julemenn og drukket gløgg. Det vil si foreldrene mine, vår godeste bestefar, Aleksander, lillesøsteren min og kjæresten hennes. Jeg klarte ikke det i fjor. Jeg kan huske jeg trykte ut ett juletre av deigen, og så valset jeg meg tilbake på rommet “mitt.” Og der ble jeg. Så og si hele desember.

I år var jeg med. Og jeg koste meg. Vi danset og sang, bakte julemenn og lo. Vi lo! Alle mann. Jeg klarte alt det, i nuet. Det er først nå når vi har kommet oss hjem jeg kjenner meg litt trist. Det har falt noen tårer. Men jeg klarte å nyte øyeblikket, der og da. Det er mer enn jeg trodde jeg kunne klare. Noen gang. Spesielt i desember. Så det var fint å kunne kjenne på. Jeg tar alle disse minnene, og legger dem i håndflatene. Der hvor jeg alltid kan finne dem igjen, når det stormer som verst. Der hvor jeg vet jeg kan lete de frem igjen, når sorgen tar overhånd. For det gjør den. Det vil den alltid gjøre. Men balanse. Jeg må få til den balansen. Jeg kan sørge – og samtidig føle meg bra. Og jeg kan føle meg bra – og samtidig sørge. Jeg trenger ikke å bo nede i et stort, svært, sort hull. Enklere sagt enn gjort. Men en dag skal det bli, nettopp gjort – før sagt. … Ga den egentlig mening?

Nå som kvelden over, og jeg ikke har noen flere planer, så skal jeg ha litt Aron- tid. La meg selv gråte. Gråte over alt som aldri ble. Gråte over det som vi manglet i dag. For vi skulle ha hatt han ved siden av oss, i stolen sin. Og vi skulle hatt bestemoren vår. Men sånn skulle det ikke bli, så vi må ta vare på det som er. Og det gjorde vi i kveld.  Jeg vet jeg har mye å være takknemlig for. Jeg har også mye igjen å leve for. En dag skal jeg klare å se det litt tydeligere. En dag, midt oppe i bølgene. Og da vil hele kampen være verdt det. Det hadde vært fint, om jeg kunne komme meg bare ti prosent på veien, innen nyttårsaften står for tur. Jeg har allerede klart det umulige til nå. 

Savner vennen min ekstra mye nå i kveld. Så på hjemveien måtte det opp ett ekstra lys på gravsteinen. Det lyser opp så fint der nå. Akkurat sånn han selv gjorde. Og gjør. … Alltid vil gjøre. 

Share: