På denne dagen i fjor

Skrevet 12.12. 2017.

En. To. Tre. Syv. Syv, er hva som er igjen. Om jeg fordeler to annenhver natt. Da har jeg tre netter. Tre netter med søvn. Lyden fra folien knitrer i den venstre hånda mi. Tre netter. Og det er rundt tre uker igjen av desember. Jeg får ikke til å sove. Ikke med de inntatt i kroppen heller. Det er vel mer en placebo effekt. Jeg tror jeg har innbilt meg selv at jeg ikke drømmer når jeg tar de. Jeg vet selv det ikke stemmer. Jeg har skapt meg selv en falsk trygghet. Og jeg får ingen flere før til januar. Fare for avhengighet, sa han. Fare for overdose, var det vel han egentlig tenkte. For hvem ønsker å leve etter det her. Hvem ønsker å leve når en har mistet et barn. Man gjør jo ikke det. Ikke egentlig. Men jeg hadde ikke gjort det. Jeg er den eneste som kan hver en detalj om Aron. Så lenge jeg er her, er hans små spor også det. Det er iallefall det jeg overbeviser meg selv om.

En. To. Tre. Fem. Nå har jeg fem igjen. Om jeg pakker esken bort nå, så kan jeg få sove etter de to tyngste dagene. Julaften. Nyttårsaften. Jeg skulle ikke tatt de to jeg nå tok. Jeg glemte av lillejulaften. Den dagen Aron og jeg skulle blitt med familien på nissefest. Tradisjon. Den tradisjonen vi ikke fikk med oss året før, da vi var innlagt på barneavdelingen. Det var jo det her, som skulle bli vårt år. Vår påske. Vår sommer. Vår jul. Hadde jeg visst. Da hadde jeg trillet senga på barneavdelingen hele veien hjem. Jeg hadde svømt over fjorden. Jeg hadde klatret fjell. Om jeg hadde visst, ja. Men jeg gjorde ikke det. Jeg kunne ikke det.

Jeg skulle fått to for hver kveld, hele desember. Da hadde jeg ikke vært på knærne på badromsgulvet mitt i går, etter midnatt. Ropende. Hikstende. Panisk. Med bamsen hans i hånda. Gråten fra soverommet fem måneder tidligere. Da hadde jeg kanskje heller vært på sofaen. Ikke senga. Det vil trolig ta år. Jeg skulle hatt råd til en ny. Pr nå har jeg bare lyst til å lempe den ut vinduet. Det er tett før jeg faktisk gjør det nå. Lurer på hva nabolaget hadde tenkt da. Kanskje de hadde tenkt at nå, har det rablet fullstendig for meg. Kanskje jeg bare bør gjøre det, sånn sett. For det er jo det jeg er på vei til å gjøre. Det har sagt klikk, et eller annet sted, der oppe. Jeg kjenner ikke igjen meg selv. Ikke når jeg ser meg selv i speilet heller. Øynene mine er så hovne at det ser ut som jeg faktisk har svømt over fjorden. Kanskje jeg gjorde det også. Jeg vet ikke lenger. Jeg husker ingenting.

Nå har klokka bikket midnatt. Jeg ringte mamma for ti minutter siden. Klarte ikke være her alene denne natta heller. Når jeg nå kommer hjem, så kommer jeg ikke til å dra der i fra. Tjuefire år, og tilbake på pikerommet. Kanskje jeg kommer til å bli boende der for alltid. Femti år, og sofasliter. For jeg tror ikke jeg kommer til å overleve det her. Jeg tror virkelig ikke det. Dette er så mye større enn meg, enn hva jeg overhodet kan klare å ta innover meg. Jeg tror det her, det her er det ene, det ene som kommet til å ta knekken på meg. Overdose, du liksom. Sorgen alene er nok. Jeg tror faktisk at den kommer til å kvele meg såpass hardt, en dag, snart, at jeg regelrett dør på flekken.

Jeg lurer på hvordan jeg har det neste jul. Når ett helt år har gått.
Ble det noe bedre, Marlene…?

Share: