Vinkler

Klarer du å se for deg fremtiden,

med de du har rundt deg, akkurat nå?

Jeg klarte aldri det, med Aron. Tre år, fem år, syv år, ja. Atten? Tjue..? Jeg har nevnt det i boka, det ene spørsmålet presten stilte meg da kriseteamet var hos oss to dager etter Aron døde. Det som slo luften ut av meg. Ikke spørsmålet i seg selv, men svaret mitt på det. Først ble jeg sint på presten, som spurte noe sånt, så ble jeg sint på meg – som kunne si noe sånt.  Underbevisstheten min har vel alltid skjønt det… Hvor stor sannsynligheten var, for at jeg ville bli en av de mødrene som ble eldre enn  sine barn.

“Har du noen gang sett for deg Aron som voksen, Marlene?”     “… Nei.”

Jeg lurer på om operasjonen han egentlig skulle hatt, en måned etter han døde, kunne utgjøre en forskjell. Jeg er glad jeg aldri får svaret på det, for det hadde tatt livet av meg tvert. Jeg prøver å riste av meg alle de tankene som av og til kommer snikende. Alt jeg opplever, som jeg så alt for gjerne skulle gjort sammen med favoritthelten min i armene. Og det slår alltid litt ekstra hardt i juletiden. Mens vi sitter oppe og spiser på julaften, så ligger alt det som tilhørte Aron i etasjen rett under oss. Fortell meg, hvor grusomt feil er ikke det.

De nedstøvede lekene hans. Den bortgjemte julegenseren.  Det demonterte stellebordet. Den fulle stellebagen. Den som jeg bestemte meg for i fjor
aldri skulle pakkes ut likevel. Den står i skapet mitt. Den står i skapet mitt og støver ned.



Jeg kunne ikke forestille meg et liv uten Aron. Jeg kan enda ikke det. . Nå er det så vidt jeg klarer å forestille meg et helt liv med de rundt meg.  Døden har blitt så nær. Og denne “det skjer bare alle andre” greia – for “alle andre” så er det nettopp du og jeg. …. Jeg vet ingen av oss lever evig. Men jeg foretrekker å tenke at vi gjør det. Og meg? Jeg har mistet hele meg, jeg. Jeg aner ikke hvor jeg er i livet om… Skulle til å si ti år – Men altså – jeg aner ikke hvor i det hele jeg er knappe seks måneder frem.

Aron var avhengig av rutiner, ellers ble alt bare surr. Og disse rutinene skulle gjøres til punkt og prikke. Den ene gangen koblet til ernæringspumpa, før jeg slo på Daniel Tiger på TV – det var ikke OK. Da lengte han seg bakover, stiv som en pinne, med sutreleppa hengende ned. Han visste hva han ville, den gutten 😉 Kanskje det snart er på tide for meg å få inn noen nye rutiner igjen. Aron var fornøyd og blid når de ble holdt. Kanskje jeg også blir det… 🙂

Share: