Fredagstanker

Aron ble født den syvende. Syvende august, vel og merke. Som egentlig ikke skulle være før midten av oktober. Men jeg kjenner fortsatt et stikk når datoen slår syv. Uavhengig av måneden. Tror ikke jeg har skrevet her inne på denne dagen før…?

Jeg har begynt å glemme.

Hadde det ikke vært for at jeg hadde en bok der hvor jeg noterte alt Aron hadde inntatt, enten via munnen eller ernæringspumpen, så hadde jeg glemt det. Da jeg slo på ernæringspumpen (ja, jeg har gjort det nå… Jeg måtte det) så måtte jeg søke på google etter bruksanvisningen. Jeg husket ikke lenger hva man måtte trykke på av knappene, for å finne ut det og det. Jeg husker ikke lenger. Herregud, jeg glemmer og glemmer… Alle våre tidligere rutiner… Bare borte. De rutinene som en gang i tiden var så viktige. Hjernen min vet jeg ikke lenger må huske dem. Skulle bare ønske kroppen min også gjorde det. Overlegen på barneavdelingen, Arons lege, og spesialsykepleieren på Neo… Vår favoritt… De kom i begravelsen til Aron. I ettertid hadde vi et møte for å snakke, noe som gjorde både godt og vondt. Godt fordi de tok seg tid til meg, selv om Aron ikke lenger var i fanget mitt. Vondt fordi jeg savner. Jeg savner alt, jeg. Alle dagene på sykehuset som en gang gjorde meg sprø… Der hvor jeg ba og ba om at vi snart måtte for komme hjem. Jeg savner så veldig alle vi hadde med å gjøre. Herregud, jeg savner til og med frokosten på Neo. De minuttene hvor jeg satt ute på den knøtteverandaen på knappe meteren, før jeg skulle bytte med Joachim, pappaen til Aron. Vi var på skift der inne. Hver sin gang med “kenguru-metoden”, og kos, og stell, så den andre fikk sove litt. Jeg savner til og med stresset. Av alt stress i verden – dette var den beste formen.

Jeg husker fortsatt klokkeslettene når Aron skulle ha mat, det kommer vel av at disse klokkeslettene gjorde at jeg, bokstaveligtalt, kastet klokken min tilbake i fjor. Det rablet helt for meg. Men jeg husket ikke antall milliliter pr gang. Det vet jeg nå grunnet boken jeg skrev i, som jeg av og til fortsatt leser i. Foruten den, så hadde enda flere detaljer forsvunnet. Detaljer jeg skulle ønske jeg aldri måtte glemme.

Det har begynt å falle skummelt naturlig nå… Husker tilbake til i fjor da det var dette jeg fryktet; og fortsatt frykter… Og nå er jeg her. Også bare, nå er det sånn det er. Jeg gråter av tanken, den smerter meg til de grader, men det har “falt på plass.” Hjernen min har, på en eller annen merkelig måte, akseptert at det er hva det er. Man må bare godta det. Ellers går man helt fra forstanden. Jeg har vært der – og jeg vil ikke tilbake.

At jeg nå må leve ett helt liv uten. Ett helt liv, der rutinene fra mitt tidligere liv ikke lenger er. De forsvant ut av fingrene mine, og det var ingen grunn for meg å kjempe imot det. Jeg hadde jo ikke bruk for dem lenger.”Men så har jeg heller ikke bruk for et liv uten” … Sa den indre stemmen til meg nå. Jeg kjemper imot den. Hver eneste dag. Jeg skal ikke gi opp. Men det har blitt vanskeligere å finne grunner for å ikke gjøre det…

Jeg savner livet vårt.

Share: