Oldemor

I dag er det tre år siden bestemoren min gikk bort. Føles fortsatt ut som i går… Jeg som ikke trodde det overhodet var mulig å savne noen mer da. Jeg som trodde at jeg aldri skulle oppleve å miste noen. At min omkrets var… “vernet.” Sjette desember, knappe to måneder etter vi endelig kom hjem fra sykehuset med Aron. Jeg er glad de fikk bli kjent med hverandre her nede. Og det er godt å trygt at de nå har hverandre der oppe… Oldemor og Aron ❤️ Savn.

 

Jeg kom over bildet nedenfor på disken i dag. Det gikk opp for meg at det nå er over 500 dager siden jeg sist fikk holde sønnen min i armene mine. 502 dager… Og aldri før ett helt døgn uten. Og nå har det gått måneder, over ett helt år.

Denne dagen, da dette bildet ble tatt… Om det var alle de smertestillende tablettene jeg hadde tatt etter katastrofe keisersnittet, etter den akutte morkakeløsningen som strengt tatt ingen av oss skulle ha overlevd  – eller om det var det faktum at Aron var i live, som jeg ikke så komme – ikke vet jeg, men da jeg lå og ventet på at de skulle trille meg ned til han og pappaen hans, for aller første gang, så tok jeg dette bildet. Hvit og lilla er den. Og den lå på bordet til venstre for meg. En bitteliten prematur lue.  Siden den dagen, så har jeg sett på det iallefall to ganger i uka. Det minner meg fortsatt om hvor feil alt kan gå – men likevel så rett. Jeg var i live. Aron var i live. Hva enn som kom nå, jeg enset det ikke en tanke. Ja, jeg var jo regelrett i sjokk på det tidspunktet, av blodmangel og alt som fulgte med, men… Jeg vil veldig gjerne finne den styrken igjen. Å se det positive i det negative. Det er lenge siden jeg har vært den jenta… Og jeg savner meg.

Jeg er på vei. Etter oppstart nå, til tross for de horrible bivirkningene av tablettene, så føles det nå ut som en hel bør har løftet seg fra mine skuldre. Det er helt rart. Hvor godt jeg selv merker det. For første gang, på lang, lang tid, så føles jeg nesten ut som meg. Hun som ikke var redd for at alle skulle dra eller dø eller hva enn som er, hvert sekund hun trakk pusten. Om ikke jeg var på randen til å miste grepet over realiteten, så vet ikke jeg. At jeg enda har alle rundt meg. Jeg hadde ikke håndtert meg.

Jeg trodde ikke det ville funke. Og nå tenker jeg på hvor annerledes alt kunne vært, om jeg bare hadde tatt imot medisinsk behandling samtidig som traumebehandling i form av terapi. Jeg var så sta. Men hadde jeg villet gjort noe annerledes…? Jeg fikk kjenne på den mørkeste sorgen. De dypeste dalene, som var sekunder fra å ta livet av hele meg. Jeg kjente på alt det, hvert eneste minutt av hver en eneste dag. I over 500 dager. Jeg kjente på hvordan det er å miste halve seg. Sin største kjærlighet. Sitt eneste barn. Jeg måtte i gjennom det, hele helvete, først. Nei. Jeg hadde ikke gjort noe annerledes. Jeg måtte kjenne alt, for å kunne gi meg selv muligheten til å ta det neste steget. Steget fra sjokk, til traume, til fornektelse, til et dødsønske – til PTSD – til aksept – til sorg. En smertefull sorg. Men sorg. Ren sorg. En dag.

Og nå ga jeg meg selv lov til å puste. Og det merkes. Og det er… Det er fint.

 

Det steget jeg skulle tatt i fjor, ble tatt i år. Men jeg har all verdens tid.


For en måned siden, igjen, var jeg så langt nede at jeg hadde planer om å barrikadere leiligheten, låse døra, forsvinne fra omverden og aldri mer vende tilbake. Til tross for alt og alle jeg enda hadde her. Som hver dag gjorde sitt ytterste for å være der for meg… — Nå er jeg klar for å feire jul med de jeg har, familien min, samboeren min, vennene mine, og, forhåpentligvis snart, sørge på en fornuftig måte over de som ikke lenger er til stede rundt vårt bord. Det vil bli vondt i år også. Kanskje vondere enn i fjor, nå som alt har sunket inn, og sjokket ikke lenger er der. Og det vil alltid stikke. Men ønsket om å gi opp livet, en gave min egen sønn mistet… Nei. “Aldri ta en permanent handling på et midlertidig problem” ble jeg fortalt engang. Aron vil alltid være en del av meg. Og så lenge jeg er her, vil han også være det. Hans små føtter satte dype, dype spor…

 

Noen vil aldri få møte sin superhelt. Jeg skapte min.