… under construction

… Tror du man kan bli så redd for å miste noen igjen, at en underbevisst
begynner å dytte folk unna? Tror du man en dag, midt underveis,
oppdager det selv – men kanskje akkurat noen sekunder for seint?

 

I mange måneder etter Arons død levde jeg med mobilen på flymodus. Jeg skal ikke lyve, av og til gjør jeg det enda. Jeg var så redd at det skulle være noen som kom med en dårlig beskjed. En periode måtte jeg avtale med mammaen min at hun heller måtte sende meg en snap eller mail eller gudenevet, om hun ville ha tak i meg. Jeg har fortalt det her før. Det samme gjaldt jo også når det ringte på døra. Jeg forventet, ikke noe mindre, enn mannen selv. Presten.

Innså jeg da jeg sto midt oppe i det, at i min paranoide, innestengte lille boble, at jeg samtidig utelot en hel verden? Alle de som stilte opp for meg, alle de varme meldingene… Innså jeg en gang der, at jeg tross alt hadde noen? Nei. Ikke en eneste gang. Alt var kaos, og jeg følte meg helt splitters alene. Til og med på julaften, samlet med familien rundt julemiddagen. Akkurat der og da, så kunne jeg vært alene der, og det hadde ikke føltes det spor annerledes. Jeg forsøkte å være glad når vi åpnet gaver, men den overvelmende tristhet følelsen… Hvem er det jeg prøver å lure. Ærlighet. Når mamma kom å spurte om jeg ville pynte juletreet, så omvendte jeg meg selv til en trassen trettenåring, marsjerte opp, hentet bagasjen min – og reiste gråtende hjem til den bittelille leiligheten min som jeg aldri kunne fordra etter første uka.

“HVEM PYNTER JULETREE I ÅR??????”

Tenkte jeg noen gang over, … at jeg hadde en bittelillesøster med på laget, som hadde mistet sitt tantebarn, og bare ville forsøke å ha en så vanlig julaft en kan få. Nei. Jeg tror det kommer et stort egotroll over oss i sorgen, til tider. Vi glemmer… Vi glemmer at det ikke bare er oss som har det vondt. Man tråkker så inn i den gråsona, der hvor det bare er deg og deg selv som føler smerte. Den eneste av de ene. Bare DU, og alle andre må vike. Du har tross alt opplevd det verste en kan oppleve. Vi har alle hørt det. Man finner den lille plassen, enda i en boble, der hvor det er bare du. Og litt etter litt, så er det plutselig ingen som forstår deg når du kommer ut av den. I ditt hode. I ditt hode er det ingen som forstår din smerte, din sorg. Det er ingen, absolutt ingen, enn de som har mistet et barn, som kan forstå akkurat deg… Eller…?

… Hva med faren til Aron. Hva med moren din, som mistet sitt barnebarn? Hva med søstrene dine, som mistet tantegutten sin. Og oldefar, vår gode oldefar som mistet si stjerne, min bestemor. Han mistet sitt aller første oldebarn. Og favorittonkelen… Han mistet sin favorittgutt. Og her sitter jeg nå, med en Aleksander som også tar det rart at vi bare er oss to. Tilbake første gangen de møttes, det var helt unikt. Og det gikk ikke mange dagene før de nærmest var bestiser. Det er sorg over alt.

Og ikke bare sorg! Vi alle har våre bagasjer. Noen tyngre enn andres. Men vi alle har noe å stri med. Vi må huske på det, for hver person som kommer vår vei. Ta hensyn til hverandre. Være raus. Være snille. Være ærlige… Og stole på. Man må stole på, ellers går man fra hengslene. Ta det i fra meg. Tilbake til da jeg så på mobilen min som en tikkende bombe… Jeg skulle stolt på at det ikke var en dårlig beskjed, og tatt imot samtalen. Ikke sånn jeg gjorde, som etterhvert ga meg tidenes angst på toppen av det hele. Jeg skulle stolt på at familien min var der for å støtte meg, og jeg skulle tatt imot hver en klem – istedenfor å ligge på rommet i mørket.

Jeg skulle stolt på at kriseteamet var der for å hjelpe, istedenfor å sende de ut med de skjelvende hendene mine. Jeg skal også stolt på Aleksander. Jeg skulle stolt, og skal, stole på at ikke også han bare forsvant en dag. Istedenfor å kjøre nervetoget til Svalbard x antal dager om gangen. Jeg har blitt så redd for å miste noen, at jeg nærmest skyver alt og alle unna.

 

“De forsvinner en dag de også, hva er vitsen lenger nå, med å føre seg i gjennom den smerten atter en gang.”

 

Det ligger der. Man må kunne stole på andre, også i en bunnløs sorg. Andre har også sitt å stri med – deler man striene sine med andre, så blir det to mot en stri. Og det synes jeg er fint. Men jeg skal være den første til å si – det tok meg godt opp mot et år. Nemlig i dag. Og fra i dag av, skal jeg kicke alle uvaner ut. RETT UT! Og jeg skal stole, jeg skal vokse, og jeg skal bygge Hver dag. Bit for bit. Hva enn som trengs, hva enn som må til. Jeg skal være modig. Jeg skal si JA mer. Krysse grenser. Gå langt ut i fra komfortsona. Fra herav ut, omstiller jeg meg selv. Og det vil bli en helt forjævlig kamp.

Det er det her, nettopp det, som må bli nyttårsønsket mitt for i år.

Share: