Ingenting

I natt sitter jeg og leser over innleggene fra august måned i fjor. Og jeg vil bygge litt videre fra dette innlegget. August måned? Knappe måneden etter begravelsen … Og jeg … Flyttet og pakket og romsterte og … – står det at jeg vurderte å sykle norge rundt? Meg? Jeg som alltid har sagt til lillesøsteren min, som går idrettslinja, at om jeg en gang våknet opp og plutselig gikk idrett – jeg hadde rømt landet. Det hadde vært som om noen tvang meg opp Mount Everest. Tre ganger. På rad. 

… Pust.

Sjokk, sier de. Ett og et halvt år senere, og jeg ser nå hvor ustabil hele meg var. Jada, og er, men dog. Jeg var helt “galen”, og nå som, nevnt i forrige post, har fått vann over hodet og tatt inn toppen av realiteten når den andre julen nærmer seg med stormskritt – jeg har vært redd jeg skal gå fra forstanden og miste meg selv helt. Det har vært tungt. å. puste. Antidepressiva, sa de. Jeg nektet ikke denne gangen. «Gi meg alt dere kan.» Også gikk det sånn. Får se om det hjelper i lengden, da jeg vet hvordan den neste uka nå blir. Pulsen er skyhøy til jeg svimler, angsten har tatt overhånd, hendene mine skjelver og jeg er kvalm. Konstant. Men jeg vet hva jeg gikk til. Jeg vet bare er til dosseringen har stabilisert seg. Den jeg skulle hatt i fjor, om jeg bare forsto at det var naturlig, i min situasjon… “Skal klare meg sjæl” – … Dust.

Håper  jeg til neste år, på denne tiden, kan se på dette som en tøff periode som er bak meg. Og at jeg sier rett ut når ting er på veiv til å treffe bunnen – før den har nådd helt ned. Det hadde vært fint. Det skal være nyttårsønsket mitt. Jeg sier meg ferdig med at jeg har lært nå – for godt.

Sett bort ifra at kroppen kjører sitt eget løp for tiden, så har vi fått til å pynte til jul. Eller, Aleksander plasserte, og jeg gikk etter og omplasserte 😉  Jeg gjorde som i fjor, strakk hånden ned i eskene, tok frem en og en gjenstand, og plasserte det overalt i huset – før jeg fikk tid til å tenke meg om hva jeg holdt på med. Pyntingen ble med andre ord gjort unna i hui og hei. Å se julenissen bestemoren til Aron kjøpte han var… det var like tungt i år som i fjor. Kanskje muligens verre, nå som jeg har fått et helt ekstra år på meg til å la alt synke inn. Jeg håper igjen som sist, at jeg en gang vil kunne glede meg ordentlig til jul igjen.

Klokka har nå blitt ti på kvelden, pizzaen er i ovnen og dagens… femtende (?) kaffe står på kanna. Ikke femtende koppen – den femtende kanna. Hadde noen kjørt kaffe intravenøst på meg, så tror jeg jammen ikke jeg hadde merket det. Kanskje det også burde være et nyttårsønsket mitt. Hilsen hu som klager over søvnmangel, og likevel trøkker i seg et nivå av kaffekopper som faktisk kunne nettopp ha  stablet oss alle til fjellet i mine mareritt. 

 

 

Share: