Personlig

Jeg er egentlig en morsom type. (Dårlig humor er fortsatt humor.) For de som kjenner meg. Jeg kan flire i virkeligheten. Smile kan jeg også. En gang i tiden lekte jeg Kristian Valen på første sesong av Norske Talenter, og en annen gang sang jeg kjærlighetslåt til Morten Ramm på Torsdagskveld fra Nydalen. Hvor forsvant den jenta… Det høres nok ut som om jeg skriver det med en ironisk tone for dere som har fulgt meg en stund her inne. Og enda mer ironisk er det nok nå som jeg har startet opp med antidepressive. (Hun som skulle klare det uten, ja.) Skulle ikke skrive det. Men akkurat nå i opptrappingsfasen, så “surrelerer” hodet mitt såpass at jeg ikke lenger vet om jeg skal le eller gråte. På de dagene kjører jeg en god dose selvironi – og det håper jeg da inderlig du, kjære mamma som sitter på samme stedet hvil som meg, også gjør.

Tredje juledag, og jeg sitter og funderer over to ting. Over de bloggene jeg følger så ser jeg englemammaer som skriver med humoristisk tone i innleggene sine. Mørk humor. Humor som ikke kan forstås for andre enn oss som står i det – humor som kan være ukomfortabel for andre. Ikke bare ukomfortabel – men direkte uforståelig. Første jeg lurer på, ettersom jeg nå ikke har en amerikansk blogg, med amerikanske lesere, og ikke finnes amerikansk selv – har jeg som nordmann, i sorg, lov å putte humor inn i innleggene mine, uten å havne på Kvinneguiden? Nummer to; er det flere enn meg som får akutt, generell angst av en kopp for mye kaffe? Eller, sistnevnte trengs vel ikke bare være kaffen. Klask meg selv i trynet, angst har man fra topp til tå om man får lyst å tømme kontoen og finne opp Trivago- reklamen over hotell i langtvekkistan når man ser en mor med barnevogn. – Ser du hva jeg gjorde der?

 

Greit, jeg prøvde. Tilbake til normalen.

 

I dag etter legetimen tok jeg første pynterunden ut til Aron. Jeg har bestilt noen greier som ikke kommer før neste uke, så først ut; nisselue. I fjor hadde vi julestrømpe ved siden av korset, i år får tigeren på seg lue. Det fantes ikke noe annet som falt mer naturlig, der tigeren står så fint. Det føles fortsatt greit å komme hit nå, nå som steinen er på plass. Og jeg blir like overrasket for hver gang, over hvor utrolig fin den ble… Jeg ville ikke ha forandret på noe som helst. På torsdag skal vi plante ned et “mini juletre” – med lys, og lyst i lyngen… I fjor lyste omtrent hele gravplassen opp grunnet Arons grav. Det var nok ikke fåtallet som trodde vi hadde startet blomsterbutikk der borte 🙂 Det ble veldig fint.

Nå har nye designet kommet på plass, samme med ærligheten, og insomniaen. Det blir forhåpentligvis ett daglig innlegg herav ut denne måneden, for min egen helse, og en spørsmålsrunde litt senere.  Jeg har hatt stengt kommentarfelt siden jeg startet for… tre år siden? Da det omhandlet å opplyse, og jeg har aldri ønsket noen tilbakemeldinger. Jeg skrev for å dele med familiemedlemmer som bor alleplasser rundt omkring på kartet, for så å dele litt etter litt til de som etter hvert begynte å kontakte meg, som nylig var kommet i samme hverdag som oss, og intervju hos andre nettsteder eller aviser. Sistnevnte er eneste plassen jeg har delt bilder av Aron offentlig i sosiale medier. Har aldri likt det, og jeg vet ikke helt om jeg kommer til å bli komfortabel med sånne type bilder, på nært hold. Det har blitt litt delt der. Ene delen av meg vil vise Aron til hele verden nå… Andre delen av meg liker å ha “alt” for meg selv, at det ikke florerer alle tenkelige bilder av han på google – når alt jeg vil, er at han skal være her, i mine armer…

Jeg hadde ikke trodd, når jeg så begynte å skrive om sorgen som senere kom, at det ville tikke inn så mange tilbakemeldinger som det til nå har gjort. Jeg skal forsøke å bli mer personlig… Det er jo “bare” meg nå. Men jeg er ikke bare sorgen. Jeg er mammaen til Aron. Jeg håper jeg en dag kan gå tilbake til å definere meg som det – og bare det. At sorgen kan bli et lite… “side- kick.” –

 

 

-Et “side-kick” som minner meg om at smerten er det en betaler for å ha elsket. Og jeg elsket… Og elsker… Med hver en eneste bit av hjertet mitt.