Dagene før desember, for andre gang…

“Be courageous and try to write in a way that scares you a little…”

Den siste uka har vært tøff. Jeg kjenner det nå, det blir ingen enklere jul dette året. Det vil det aldri bli, jeg har skjønt såpass, men – jeg var nok ikke helt forberedt på at nøyaktig de samme følelsene ville komme veltende over meg så hardt, allerede tredje desember… I fjor var dagene frem mot julaften som “dagene i november” skrev jeg her et sted på den tiden. I dag føles hver dag ut som dagen før julaften. Og alt gjør bare vondt. I fjor ble jeg trist av å se juleklærne til barn i butikkene, alle lekene, hvert julelys. Jeg klarte ikke stoppe å gråte mesteparten av døgnet. I år derimot, i år er jeg sint. Skikkelig, skikkelig sint. Noe så forferdelig urettferdig! … Det slår meg nå. Over ett år etter. Det har slått meg hardt og brutalt, nå.

24. november. Jeg drømte om Aron, den natta. Det har vært lenge siden sist nå… Forrige drøm jeg hadde, da hadde han lært seg å sitte selvstendig. Denne drømmen hadde han lært seg å gå. Jeg skriver ned hver eneste en, og det som er trist nå – jeg vil ikke huske de for alltid. De bare flyr forbi, ut av hukommelsen – de er jo ikke ekte minner. Det vil de aldri ble. Det kommer aldri til å skje…

– Og han smilte. Han smilte så mye, og han hadde blitt så stor! Vi to og Aleksander hadde nettopp flyttet inn i leiligheten her hvor vi to bor nå. Vi satt på lekematten og lekte, han under babygymmen, mens jeg satt vedsiden av. Her kom en forvridd del av realiteten inn, der hvor moren min kom og mente Aron burde sove hos henne, da det var så lytt i leiligheten. Om Aron gråt, så ville det vekke de som bodde rundt oss. Og, i drømmeland, så var visst det sånn vi gjorde det her i Norge. – Ikke engang i drømmene mine får jeg ha Aron hos meg. Ikke engang der klarer underbevisstheten min å glemme. Realiteten kommer, på de merkeligste måter. Hver eneste en. Hver eneste gang.

Det er ikke engang fint å drømme lenger.
Jeg har ikke verken turt eller klart å sove stort siste tiden.

I morgen har jeg time hos legen. Sytten måneder senere, 499 dager for å være eksakt, så tok jeg endelig rådet jeg ropte til meg selv her inne en plass bak i arkivene. “Nå trenger jeg hjelp, all hjelp.” Og psykolog er ikke all hjelp lenger. Når det har gått til den graden man personlig ber behandler om å ikke skrive ut sovetabletter, i tilfelle… – Da har det gått dit. Og der kan man ikke være. Jeg var mamma i fjor. En skikkelig god en også, var jeg! Som sjonglerte timer og møter, nattevåk og medikamenter, reiser og altsomvar. Nå sitter jeg her. Og det tok ett år. Det tok ett år, før absolutt alt slo meg. Jeg håper i alle fall ikke det kommer mer nå. Jeg håper det stopper her, at alt som er å ta inn, har blitt tatt inn. For, kjære gud, jeg vet ikke hvordan jeg skal håndtere neste jul om ikke.

Mailer har tikket inn siste ukene, og jeg ser statistikken fyker. Jeg hadde en viss grense for hvor ærlig jeg skulle være om meg selv, men det er vanskelig å sette den grensa, når jeg ikke får sjans til å svare direkte til alle dere som kontakter meg for råd. Om hvordan man skal få hjelp. Hvor man skal sette føttene, hvordan en skal reise seg for en ny dag, når man har mistet det kjæreste man har. Jeg har delt mye her inne, men denne type råd kan jeg ikke komme med, . Første steg er å kontakte fastlegen, kriseteam, ambulantteam – hva enn dere har i deres kommune, og ta det der i fra. Eneste rådet jeg kan komme med, det er å ta det steget. Gjør alt annet enn hva jeg gjorde. Jeg ventet ett og et halvt år – og nå sitter jeg der hvor jeg måtte ha hastetime på sykehuset for endte gang og gudenevethva. Dere vil trenge en kopp kaffe eller ti for dette kapittelet i boka…

Man mister et barn, og dagene derav ut vil gå i bølger. Pass bare på å ha et team bak deg når disse bølgene treffer høyere enn sist gang. For tro meg, det vil de. Og tro meg igjen;
de hvite, falmende veggene på akuttmottaket hjelper ikke på sorgprosessen.
Tvert om.

Share: